Barn og Unge

Mobbeombud Kjerstin Owren: Elevstemmen i en ytringskultur

Mobbeombud Kjerstin Owren: Elevstemmen i en ytringskultur

Mobbeombud Kjerstin Owren:

"To forhold som sikrer elevene rett til både beskyttelse og medvirkning i en ytringskultur: elevenes rett til å uttale seg og voksnes ansvar for formen på vår kritikk.

For det første er elever mindreårige gjennom nesten hele skoleløpet, og under den kriminelle lavalder gjennom en stor del av det. Det sier oss noe om at de har behov for en spesiell beskyttelse, fordi de fortsatt er voksende og i modning. Skolen må møte elevers ytringer med respekt, støtte og forståelse samtidig som de lærer hvordan de bruker ytringsfriheten på en fornuftig måte; med respekt for andre og for lovverk og normal høflighet, men også med meningers mot. Ytringsfrihet betyr ikke at man ikke skal møte motstand på meningene sine, men man skal møte det andre har å si uten latterliggjøring, mistenkeliggjøring og infantilisering. Dette er det vi voksne som må modellere.

Dette bringer meg inn på det andre forholdet: form på kritikk. Et prinsipp for god ytringskultur er å stå i uenighet på en respektfull måte. Selv om innholdet er kritisk, kan formen være vennlig og konstruktiv. Man skal tåle uenighet, men ikke personsjikane eller hets. Når vi vet at elevene er de som er eksperter på eget liv og egen hverdag, må vi ta det på alvor og legge opp til en debatt hvor også barn og unge føler seg hørt uansett om man er enig eller uenig i det de har å si.

Til slutt: Det vi diskuterer i dag påvirker mindreåriges liv og verdighet. Om vi virkelig skal få til endring, må vi slutte å peke på det vi er misfornøyd med og finne årsaker til hvorfor det har blitt slik. I stedet må vi snu: Først bli enige om hvordan vi vil ha det, og deretter jobbe sammen for å se hvordan vi kan få det til. Elevstemmen er vesentlig i denne prosessen, og vi som voksne skal modellere politisk og samfunnsmessig dannelse for å heie dem fram," sa Kjerstin Owren bl.a. på byrådets konferanse om ytringskultur i Osloskolen.

Les hele hennes innlegg nedenfor.

 

ELEVSTEMMEN I EN YTRINGSKULTUR

Av Kjerstin Owren

Som mobbeombud jobber jeg med mer enn bare mobbing. Jeg jobber for elevers rett til et trygt og godt psykososialt miljø som også skal fremme helse, trivsel og læring slik det står i Opplæringsloven.

Jeg ser ofte i saker at det er flere elevrettigheter som veves inn i hverandre, og som gjør retten til et godt læringsmiljø mer komplekst og sammensatt enn retten til ikke å bli mobbet. Barn og unge viser oss på ulike måter at de ikke har det greit på skolen, gjennom kroppsspråk, verbalt språk, atferd, eller ved å holde seg hjemme.

Da rapporten om vold i Osloskolen ble lagt frem, var mange journalister først og fremst opptatt av å finne lærere som hadde blitt utsatt og som kunne fortelle sine historier. Dette er selvfølgelig viktige historier, og mange av dem forteller om ledere som bagatelliserer lærerens opplevelser. Slik er vi voksne og barn egentlig veldig like. Barn forteller nemlig også at det verste ved å ikke ha det bra på skolen er opplevelsen av at de voksne bagatelliserte det, ba dem endre seg, eller finne seg i det fordi et sånt miljø er det bare her på denne skolen.

Historiene til de 1-3 elevene per skole i rapporten som er mellom 6-12 år forblir derfor ufortalt.

Dette er elever som ikke kan velge bort skolen, men som straffes for atferden sin fordi vi voksne kommer til kort når vi forsøker å hjelpe dem og trekker for raske slutninger om hva som er årsaken til aggresjonen.

Ansvaret for å hjelpe elever som på en eller annen måte forteller oss at de ikke har det bra på skolen, skal ikke ligge på enkeltlærere, men på hele systemet og oss voksne som en enhet. Vi må ikke være så fokusert på å endre barns atferd at vi glemmer å se på oss selv først. Forskningen forteller oss at lærer-elev-relasjoner i høy grad preges av barnets atferd, og at interaksjon mellom aggressive barn og voksne ofte er preget av mye kontroll og lav grad av varme.

Hvorfor belyser jeg dette i en debatt om ytringskultur? Jo, fordi elevene som utfordrer oss påvirkes av måten vi omtaler dem og tenker om dem, både direkte og indirekte.

En modell mange sikkert kjenner til er den sosioøkologiske modellen til psykologen Urie Bronfenbrenner. Den har individet i midten av en sirkel med flere sirkler rundt, og beskriver hvordan vi sosialiseres inn i en kultur. Individet i midten av sirkelen både påvirkes av og påvirker våre nærmeste omgivelser i et slags dynamisk vekselspill. Hvert menneske er en del av et system, og interaksjonen mellom personene i systemet utvikler et mønster over tid. Dette mønsteret kan oppleves positivt eller negativt av deltakerne i systemet.

Å etablere prinsipper for ytringskultur henger derfor sammen med flere forhold, som alle påvirker hverandre slik i denne modeller. Den eneste konstanten for eleven er at skolen ikke kan velges bort. De må gå på skole, enten de vil eller ikke. En annen konstant er lovverket, herunder ytringsfriheten.

Fellesskolen har da et særlig ansvar for å skape plass til alle. I dette rommet må også elevene oppleve å være del av noe meningsfullt, de må oppleve et fellesskap, og de må oppleve at de befinner seg i tillitsfulle omgivelser og at de hører til. Et felles prosjekt. Skolen skal selvfølgelig være trygt og omsorgsfullt sted, men det skal også være et lærende fellesskap og et dannende fellesskap.

Vi vet at når noen elever ikke opplever dette, ligger av og til årsaken i at voksne har utnyttet et asymmetrisk maktforhold for å forsøke å tvinge barn til å endre atferd. Vi vet at altfor mange barn har fått beskjed om å bare skjerpe seg, om å få tykkere hud, om at de ikke er ønsket tilbake på skolen med mindre de endrer seg. Noen barn blir kløpet, truet, skreket til og opplever utestengelser av voksne. Noen barn blir baksnakket av lærerne på lærerværelset og foreldrene på foreldremøter. Hvordan ser modellen for sosialisering ut for disse elevene?

Som ombud blir jeg bekymret når det nå tas til orde for å fjerne en elevrettighet i §9A-5 som et resultat av at lærere opplever, eller er redde for å oppleve, misbruk av den, for eksempel for å bli presset til å gi en bedre karakter i et fag slik Aftenposten skrev før helgen. For vi vet jo at det også finnes elever som ikke tør være kritisk til egen lærer fordi de er redde for å gå ned i karakter, så en skjør relasjon går jo begge veier.

Jeg forstår at de som er bekymret for dette, er engstelige. Om noen opplever at lovverk brukes for å stanse systemkritikk, endrer det jo også våre normer for hva som er rett og galt, og det undergraver hele lovens virke. Skal elevene sikres et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring er det viktig at vi har en løpende debatt om hvordan skolen kan være best mulig. Men når debatten som oppstår, blir preget av en polarisering hvor alle ytringer tas til inntekt for den ene eller den andre siden og vi ikke evner å gå i dialog, er det fort elevene selv som blir skadelidende.

Det jeg ønsker å avslutte med, er to forhold som sikrer elevene rett til både beskyttelse og medvirkning i en ytringskultur: elevenes rett til å uttale seg og voksnes ansvar for formen på vår kritikk.

For det første er elever mindreårige gjennom nesten hele skoleløpet, og under den kriminelle lavalder gjennom en stor del av det. Det sier oss noe om at de har behov for en spesiell beskyttelse, fordi de fortsatt er voksende og i modning. Skolen må møte elevers ytringer med respekt, støtte og forståelse samtidig som de lærer hvordan de bruker ytringsfriheten på en fornuftig måte; med respekt for andre og for lovverk og normal høflighet, men også med meningers mot. Ytringsfrihet betyr ikke at man ikke skal møte motstand på meningene sine, men man skal møte det andre har å si uten latterliggjøring, mistenkeliggjøring og infantilisering. Dette er det vi voksne som må modellere.

Dette bringer meg inn på det andre forholdet: form på kritikk. Et prinsipp for god ytringskultur er å stå i uenighet på en respektfull måte. Selv om innholdet er kritisk, kan formen være vennlig og konstruktiv. Man skal tåle uenighet, men ikke personsjikane eller hets. Når vi vet at elevene er de som er eksperter på eget liv og egen hverdag, må vi ta det på alvor og legge opp til en debatt hvor også barn og unge føler seg hørt uansett om man er enig eller uenig i det de har å si.

Til slutt: Det vi diskuterer i dag påvirker mindreåriges liv og verdighet. Om vi virkelig skal få til endring, må vi slutte å peke på det vi er misfornøyd med og finne årsaker til hvorfor det har blitt slik. I stedet må vi snu: Først bli enige om hvordan vi vil ha det, og deretter jobbe sammen for å se hvordan vi kan få det til. Elevstemmen er vesentlig i denne prosessen, og vi som voksne skal modellere politisk og samfunnsmessig dannelse for å heie dem fram.

Jeg ser fram til en spennende og lærerik konferanse sammen med dere. 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode