Barn og Unge

Barnevern er noe av det mest kompliserte vi driver med

Barnevern er noe av det mest kompliserte vi driver med

Byråd Inga Marte Thorkildsen om barnevernet:

"Barnevern er noe av det mest kompliserte vi driver med i Norge. Risikoen for å gjøre feil er stor. Og nettopp derfor trengs det ydmykhet - på begge sider. Hos barnevernet selv, og hos kritikerne.

For noen få år siden opplevde en gutt jeg kjenner, med kurdisk bakgrunn, at lærerne reagerte på det de mente var piskemerker på ryggen hans. De meldte raskt sin bekymring, og barnevernet dukket opp på skolen uten at han visste at de kom. Barnevernet tok tenåringen med seg til sykehuset hvor han ble undersøkt i alle kroppens hulrom. Han fikk ikke kontakte sin mor, og forteller i ettertid at det han fryktet aller mest var at legen skulle være «like dum som barnevernet og lærerne». Legen på sykehuset så heldigvis raskt at guttens «piskemerker» i realiteten var strekkmerker. Gutten fikk gå hjem, skadet for livet i sin tro på at barnevernet vil godt.

Omtrent samtidig med at dette skjedde tok ei ung jente i tenåra kontakt med meg på Messenger. Hun satt i en barnebolig et sted i Nord-Norge, med diagnosen Asperger. Hun var dypt fortvilet, opplevde at ingen voksne ville høre på HENNE. På MSN fortalte hun meg at hun ble utsatt for mishandling og overgrep av begge sine foreldre. Symptomene ble forvekslet med Asperger. Hun ble mer og mer desperat.

Selv er jeg blitt mer og mer sikker på to ting:

For det første at vi må søke råd hos barn og unge som selv har erfaringer med systemene. Hva funker og hva funker ikke, sett fra dem? Hva er deres råd til systemene, og hvordan kjennes det å være et barn i systemer som er laget av voksne, som i stor grad snakker med voksne? For det andre: vi må forebygge! Jo mer ressurser vi bruker på å hjelpe familiene i tide, allerede fra svangerskapet av, og ikke sende dem hit og dit som pakkepost, men hjelpe helhetlig, med respekt og over tid, jo bedre vil hjelpa fungere," skriver Inga Marte Thorkildsen blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor.

 

Inga Marte Thorkildsens tekst:

For noen få år siden opplevde en gutt jeg kjenner, med kurdisk bakgrunn, at lærerne reagerte på det de mente var piskemerker på ryggen hans. De meldte raskt sin bekymring, og barnevernet dukket opp på skolen uten at han visste at de kom. Barnevernet tok tenåringen med seg til sykehuset hvor han ble undersøkt i alle kroppens hulrom. Han fikk ikke kontakte sin mor, og forteller i ettertid at det han fryktet aller mest var at legen skulle være «like dum som barnevernet og lærerne». Legen på sykehuset så heldigvis raskt at guttens «piskemerker» i realiteten var strekkmerker. Gutten fikk gå hjem, skadet for livet i sin tro på at barnevernet vil godt.

Omtrent samtidig med at dette skjedde tok ei ung jente i tenåra kontakt med meg på messenger. Hun satt i en barnebolig et sted i Nord-Norge, med diagnosen Asperger. Hun var dypt fortvilet, opplevde at ingen voksne ville høre på HENNE. På msn fortalte hun meg at hun ble utsatt for mishandling og overgrep av begge sine foreldre. Symptomene ble forvekslet med Asperger. Hun ble mer og mer desperat.

Jeg kom til å tenke på disse ungdommene nå, i forbindelse med at NRK har reportasjer om det store omfanget av akuttvedtak i barnevernet, og at disse ofte iverksettes uten at barna er involvert i prosessen. Begge mine eksempler er av nyere dato, fra tida etter at kravene om barns rett til medvirkning ble tydeliggjort i barnevernsloven etter forslag fra oss i den rødgrønne regjeringa, med meg som barneminister. Jeg fremmet forslagene selv overfor Stortinget i 2013.

Barnevern er noe av det mest kompliserte vi driver med i Norge. Risikoen for å gjøre feil er stor. Og nettopp derfor trengs det ydmykhet - på begge sider. Hos barnevernet selv, og hos kritikerne. Selv er jeg blitt mer og mer sikker på to ting:

For det første at vi må søke råd hos barn og unge som selv har erfaringer med systemene. Hva funker og hva funker ikke, sett fra dem? Hva er deres råd til systemene, og hvordan kjennes det å være et barn i systemer som er laget av voksne, som i stor grad snakker med voksne? For det andre: vi må forebygge! Jo mer ressurser vi bruker på å hjelpe familiene i tide, allerede fra svangerskapet av, og ikke sende dem hit og dit som pakkepost, men hjelpe helhetlig, med respekt og over tid, jo bedre vil hjelpa fungere.

I april traff jeg en kvinne i Wisconsin i USA, Paula het hun, hun var noen-og-femti. Hun hadde hatt en helvetes oppvekst. Som ung ble hun narkoman og prostituert, hun gifta seg med halliken, ble mishandla. Hun fikk tre barn, en av ungene prøvde å ta livet sitt allerede som 4-åring. Da jeg møtte henne, jobba hun i en organisasjon som hjelper familier. Alle ungene hennes har klart seg - hvem skulle trodd! For Paula og ungene endra alt seg da hun fikk en respektfull hjelper som praktisk talt flytta hjem til familien, i flere år. Det var beinhardt for alle, men det fungerte! Fordi: «She (hjelperen) reminded me that my behavior was not who I was». Hjelperen fokuserte på Paulus styrker, hun var tålmodig, bygde tillit. Det tok vekk skyld og skam, fortalte Paula. Gradvis slutta hun å føle seg så liten, så på sida av samfunnet.

I Norge gir vi altfor lite hjelp av denne typen. Hjelp som varer, skikkelig massiv innsats når det virkelig gjelder. I stedet gir vi ofte for lite, for sein og for oppstykka hjelp til familiene. Vi sender dem hit og dit, til stadig nye kontorer, stadig nye hjelpere. Vi lytter for lite til hva familiene selv sier hjelper, og hva de ønsker seg for sine liv.

Og derfor er det så viktig å prøve å gjøre ting annerledes!

I Oslo prøver vi mye nytt nå:

- Vi satser på langvarig hjelp til førstegangsforeldre fra svangerskapet av og inntil barnet er to år - med hjemmebesøk fra faste helsesøstre.

- Vi samarbeider med barn og unge for å kvalitetssikre barnevernet, slik at det blir trygt og nyttig sett fra barn.

- Vi bygger opp Oslohjelpa, som skal sørge for rask og helhetlig hjelp, uten masse henvisninger og skjemaer som kan føre til at problemene bare utvikler seg videre mens familiene venter på hjelp.

- Vi utvikler hjelpa som gis til familier på sosialhjelp, i samarbeid med familiene selv. Veien til suksess handler mye om å lytte mer til hvilke erfaringer familiene selv har gjort seg, og være mer ydmyke.

Med tillitsreformen ser vi også at mye endrer seg i barnevernet. For eksempel har Frogner barneverntjeneste tatt skikkelig tak. De ville gjøre noe med det faktum at så mange av deres familier må forholde seg til så mange ulike hjelpere og kontorer, og at hjelpa ofte kommer for seint og er for lite hjelpsom. Nå skal de prøve å gjøre noe av det som Paula i USA opplevde som så viktig: at hjelpa kom i fullt mon, over tid, og i samarbeid med hovedpersonene - de som tross alt vet best hvordan det er å være dem.

Og da må vi ikke glemme at det gjelder for barn og unge også. Hvis ikke, risikerer vi å gjenta historiene. De som viser at skadene kan bli store selv om hjelperne vil godt. Fordi alle mennesker har behov for et minimum av kontroll over livene sine. Vi har behov for å bli hørt. Å bli fratatt kontroll, bli gjort maktesløse, er noe av det verste vi kan oppleve.

Derfor bør NRKs reportasjer føre til forandring.

You have no rights to post comments