Barn og Unge

Simon Malkenes: Fortiet virkelighet

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Barn og Unge; Publisert lørdag 20. oktober 2018 08:45

Mandag lanseres Simon Malkenes sin bok "Det store skoleeksempelet." Boka innledes slik:

"Det var ikke haikudiktet som startet dette. En knapp måned tidligere hadde jeg vært gjest i Dagsnytt atten-studioet for om snakke om konsulenter som skulle løse problemene med vold i osloskolen. Jeg hadde tidligere forsøkt å få innsyn i nøyaktig hva konsulentene skulle gjøre. Utdanningsetaten avslo innsynskravene. Hensynet til selskapenes konkurranseevne var viktigst. Forretningshemmeligheter måtte ikke røpes. Men jeg gav meg ikke. Jeg mener offentligheten har rett til å vite hva som foregår i den offentlige skolen og hvordan fellesskapets midler brukes. Spesielt når en mistenker at måten skolene drives og ledes på, ikke er til elevenes beste. Denne spørringen og gravingen hadde gjort meg til en rød klut for Utdanningsetaten.

1. februar 2018 skrev VG at det fremkom frykt og sterke reaksjoner da det året før ble kjent at alvorlige voldshendelser og bruk og salg av narkotika var et vanlig problem på flere videregående skoler i Oslo. Daværende kunnskapsminister Henrik Asheim (H) hurtiginnkalte både Oslo kommune, statsrådene Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, politimester Hans Sverre Sjøvold og andre fagpersoner til et stormøte om forholdene i oktober 2017. Utdanningsetaten engasjerte deretter konsulentselskapet Ernst & Young (EY) til å løse problemene med vold og uro i videregående skoler. Avtalen med konsulentene var ikke støttet av politisk ledelse. EY skulle dra rundt på de åtte problemskolene og gjennomføre «ståstedsanalyser». 6. februar kom de til min skole.

Områdedirektør for videregående skole, Pål Riis, innledet. EY skulle løse problemene med vold, dop og gjengkriminalitet og alt som skolene og lærerne kjemper med i klasserommene hver dag. Det skulle de gjøre ved å finne «rotårsak, gjennomføringskvalitet, fasilitering av medarbeiderinvolvering, utfordringsbilde og ved å lage dynamiske dokumenter». Så snakket konsulentene. De kunne fortelle at de syntes det var artig med skole. Så snakket de om at dette ikke var et forskningsprosjekt, og at det var bra å være ute og «titte» litt. Tidligere hadde de blant annet «tittet litt» hos TINE, for å se og «skjønne litt greia», sa de. Konsulentene mente at det ikke var så viktig hva en gjorde, bare en gjorde det fullt ut. «Hva om jeg er uenig i ståstedsanalysen», spurte til slutt Pål Riis retorisk. Det skal ikke være mulig, konkluderte områdedirektør Riis.

Det hele var ikke spesielt tillitsvekkende. Jeg forsto ikke hva de mente. Hva gjør EY når de fasiliterer? Jeg skrev en kronikk om dette i Dagsavisen 8. februar. Den førte til at jeg ble invitert til Dagsnytt atten-studioet første gang, dagen etter sammen med utdanningsdirektør Astrid Søgnen.

Jeg sa at EY-konsulentene ikke forstår livet i klasserommet og de utfordringene jeg som lærer står overfor. Derfor kan de heller ikke løse dem. På direkten hadde utdanningsdirektør Søgnen store problemer med å forklare hva en ståstedsanalyse er. Det kom også frem at konsulentavtalen var i strid med byrådets politikk. Under sendingen pekte jeg på inntakssystemet og opphopingen av krevende og sårbare elever ved enkeltskoler som rotårsaken til problemene.

Konsulentene skulle intervjue et utvalg lærere, og etter påtrykk mot ledelsen fra kollegaer ved skolen ble jeg intervjuet som en del av ståstedsanalysen ved Ulsrud videregående skole. EY-intervjuet ble gjennomført fredag 16. februar på et kontor på skolen. Intervjuet varte en times tid, og dekket flere temaer.

Jeg tok opp intervjuet og gjorde det tilgjengelig på nett. Les utdrag av intervjuet under "les mer" nedenfor. I løpet av en ukes tid hadde noen hundre spilt det av. Ledere i Utdanningsetaten og ledelsen ved skolen min må ha fulgt nøye med på min aktivitet på sosiale medier. Uken etter intervjuet fikk jeg nemlig vite at min rektor var «forbannet» på grunn av intervjuet, han likte ikke det jeg hadde fortalt.

Opptaket ble også hørt av redaksjonen i NRK Dagsnytt atten. Jeg ble derfor invitert tilbake til studio. Seks dager etter sendingen fikk jeg en e-post med emnefeltet «Personalsak». Mine uttalelser skulle ha krenket elevene mine. Det som har blitt hetende Malkenes-saken, var i gang. Den handler ikke om meg, eller høytlesning av «haikudikt» på et debattprogram. Den handler om ambisjonen om å lage verdens beste skole i Oslo ved å presse en mangfoldig virkelighet inn i et trangt ideologisk rammeverk. Forhistorien er å finne i arbeidet med denne boken i arbeidet med å dokumentere og forstå osloskolen. Boka du nå skal få lese, er resultatet av dette årelange arbeidet.

Historien starter med omveltningene i skolen fra starten av 2000-tallet og frem til i dag, de uintenderte konsekvenser de fikk for livet i skolen, og de feilslåtte tiltakene som ble satt inn for å løse disse problemene. Det gav en skole der makten over skolehverdagen ble flyttet vekk fra lærere og rektorer og over til områdedirektører og byråkrater, der man skapte en kultur der «omdømme» og mediehåndtering ble viktigere enn åpenhet og ytringsfrihet. Dette gikk utover barna, særlig de mest sårbare av dem."

Les utdrag av intervjuet med Ernst & Young under "les mer."

Fortiet virkelighet

"Dette er som et haikudikt," sa jeg på Dagsnytt atten den 5. mars 2018 og leste:

"Vi er i gang her. R kom 7 min for sent. B kom 0830. K borte. P har ikke bok. M har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon. Z kom ca 0830. Vi jobber med oppgavene som var lekse til i dag. Jeg gjennomgår nytt stoff fra kl 9. M og R vil diskutere hvorfor ikke reglene gjelder for alle. De avbryter min gjennomgang av Nordahl Grieg som jeg har måtte utsette til time to. B banner og roper. M vandrer. R har ikke gjort noe hittil i dag. Jeg setter meg ved R. M forstyrrer. B er mer opptatt av lepomade. M vandrer. Han går på gangen for å snyte nesa. R jobber når jeg sitter ved han. B faller til ro når M er ute. M kommer inn. Forstyrrer P A. R sjekker overarmen til B. R tar på overarmen min for å «sjekke». Jeg sier at han ikke kan det. Han sier det er ikke «MeToo» R, B og M er opptatt av å omtale meg med et fremmedord jeg ikke kan. Jeg vet ikke hva det betyr. Nå sporer det helt av. De prater tull selv om jeg sitter ved dem. Og de vil diskutere når jeg korrigerer. R roper også. R sjekker telefonen når jeg sitter ved siden av. M åpner word. R roper at noen bæsjer farger. B følger opp. R mener de "nest beste" er kålhuer. B kaller R dum kvise. M snur pc-skjermen bort og ser på film. R går på telefonen. Han sitter 30 cm unna meg. Jeg har ikke kontroll på resten av klassen. Sitter med ryggen til, ved siden av R. Han har nå gitt helt opp. Hører på musikk. Jeg setter meg fram igjen til kateteret. R snur seg med en gang og snakker med P A. J har imellomtiden flyttet helt bak i kroken. Nå krangler R og S høyt. D synger. R roper at S er dratt ut av morra si etter nesen. Han går til B. Han lager prompelyd. B og R diskuterer om B skal jobbe. S roper at han har jobbet og at nå skal han begynne. Nå må jeg avslutte timen."

Det var ikke haikudiktet som startet dette. En knapp måned tidligere hadde jeg vært gjest i Dagsnytt atten-studioet for om snakke om konsulenter som skulle løse problemene med vold i osloskolen. Jeg hadde tidligere forsøkt å få innsyn i nøyaktig hva konsulentene skulle gjøre. Utdanningsetaten avslo innsynskravene. Hensynet til selskapenes konkurranseevne var viktigst. Forretningshemmeligheter måtte ikke røpes. Men jeg gav meg ikke. Jeg mener offentligheten har rett til å vite hva som foregår i den offentlige skolen og hvordan fellesskapets midler brukes. Spesielt når en mistenker at måten skolene drives og ledes på, ikke er til elevenes beste. Denne spørringen og gravingen hadde gjort meg til en rød klut for Utdanningsetaten.

1. februar 2018 skrev VG at det fremkom frykt og sterke reaksjoner da det året før ble kjent at alvorlige voldshendelser og bruk og salg av narkotika var et vanlig problem på flere videregående skoler i Oslo. Daværende kunnskapsminister Henrik Asheim (H) hurtiginnkalte både Oslo kommune, statsrådene Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, politimester Hans Sverre Sjøvold og andre fagpersoner til et stormøte om forholdene i oktober 2017.[i] Utdanningsetaten engasjerte deretter konsulentselskapet Ernst & Young (EY) til å løse problemene med vold og uro i videregående skoler.[ii] Avtalen med konsulentene var ikke støttet av politisk ledelse. EY skulle dra rundt på de åtte problemskolene og gjennomføre «ståstedsanalyser». 6. februar kom de til min skole.

Det hele var ikke spesielt tillitsvekkende. Jeg forsto ikke hva de mente. Hva gjør EY når de fasiliterer? Jeg skrev en kronikk om dette i Dagsavisen 8. februar.[iii] Den førte til at jeg ble invitert til Dagsnytt atten-studioet første gang, dagen etter sammen med utdanningsdirektør Astrid Søgnen.[iv]

- Hvor lenge har du jobbet her?

Jeg har jobbet her siden 2005, og jeg underviser i norsk og historie.

- Hva synes du fungerer bra her på Ulsrud vgs.?

De lærerne som jobber her, jobber veldig mye, og det er tungt arbeid. Men det er ikke velfungerende. Ingenting er optimalt her.

- Hva er problemet da?

Det har med elevgruppen vi har på grunn av inntaksordningen. Den er mer krevende enn det skolen klarer å håndtere. Vi har elever som for eksempel ikke har fullført ungdomsskolen eller som har svært krevende livssituasjoner. De blir av skolen her behandlet som «vanlige» elever uten hensyn til at de har andre forutsetninger. Det lager svært krevende læringsmiljø fordi disse elevene kan være utagerende, de kan være fysisk voldelige, de kan være alle de tingene du har lest om i avisen.

(…)

Problemet er at hvis en skal ivareta de rettene disse elevene har til en likeverdig opplæring ifølge opplæringsloven, så har de krav på en helt annen oppfølging og tilpassing enn de får i dag. Mens lærerne er satt til å håndtere dem som normalelever i kjempestore klasser og drive vanlig undervisning. Og det går ikke. Det er grunnproblemet.

(…)

Disse elevene blir derfor satt i en vanlig klasse og forlangt å forholde seg til de vanlige reglene og den vanlige undervisningen som foregår, men som de ikke har forutsetninger for å håndtere og beherske. I alle de årene jeg har jobbet her, så er det slik det er her på skolen.

- Det har vært slik siden du kom hit?

Ja. Jeg har hatt elever som har ti søsken i en treromsleilighet. Du vet at du kan få reklamedrops hos frisøren eller på et shoppingsenter der det står logoer på. Det har disse elevene med i lomma til frokost fordi de har ikke spist før de kommer på skolen.

- Kan jeg spørre om dere har skolefrokost her?

Det har vi ikke. Elever har ikke spist mat før de kommer. De har ikke utstyr fordi livssituasjonen er kaotisk. De mister skoleutstyr, det blir borte, det blir ødelagt. Disse elevene er satt i samme kategori som normalfungerende ungdom som har de andre tingene på stell. Den sunne og normale, menneskelige reaksjonen blant elevene er å havne i opposisjon eller å lage identiteter eller grupperinger som identifiserer seg mot skolen. De er ikke opptatt av å fylle elevrollen eller å utøve de egenskapene som ligger til elevrollen, som at du følger med i timen, at du har skolesakene i orden, at du møter presis. De tingene der er ikke så interessante fordi de gir bare nederlag. Derfor søker de anerkjennelse og bekreftelse på andre områder. Og det gjør disse elevene. Men de sitter fortsatt i de samme klasserommene. Og det går jo ikke. Så lærere som orker dette over tid, utvikler strategier i klasserommet som handler om å skape ro. Målet med timene er å lage en form for ro slik at de selvgående elevene kan jobbe individuelt med oppgaver og en kan holde ro slik at andre elever ikke slåss, eller velter kateter, eller ødelegger stoler, eller setter på brannalarmen og så videre. Hvis du unngår det, og de andre kan jobbe, så har du hatt en god undervisningsøkt.

(…)

- Hva kan gjøres?

Veldig enkelt forklart, det ene er, hvis du går på systemnivå: Inntakssystemet kan ikke være rent karakterbasert slik det er i dag. Det man kaller fritt skolevalg, er ufritt for de som ikke har gode karakterer. Der er heller ikke ressurser nok til å følge opp de ressurskrevende elevene. Men de samler man for eksempel hos oss, i mitt klasserom.

(…)

Vi må kunne melde behov. Hvis du ser i veilederen til spesialundervisning som Utdanningsdirektoratet har, så er der to krav. Det ene er at alle har rett til en likeverdig opplæring. Elevene her skal ha like stort utbytte og mestringsfølelse av det som skjer i klasserommet som de velfungerende og høytpresterende elevene. Det andre er at man kan ikke argumentere med at man ikke har ressurser nok. Det står det i Utdanningsdirektoratet sin veileder.

- Alle har rett til likeverdig opplæring?

Ja, likeverdig. Da kan en ikke si at en ikke har ressurser nok, hvis opplæringen ikke er likeverdig. Noe den ikke er for de tøffeste guttene jeg har. De har ikke en likeverdig opplæring. Da har du et dilemma, eller et problem, eller et lovbrudd. (…)

- Kan jeg bare si en ting? Jeg tar ikke med meg dette tilbake til Utdanningsetaten.

Det må du gjerne gjøre. Jeg har skrevet dette i avisene.

- Det er anonyme intervju. Så jeg sender dette til EY.

Det gjør meg ingenting.

- Så du vet at det ikke blir noe …

Jeg er ikke redd for det, så det går helt fint.

- Jeg gjør det ikke, uansett. Men når dere sier fra at dere trenger hjelp her, så får dere beskjed om at dere må fikse det selv?

Ja, det som skjer da, er at da må rektor ta mine elever ut og sitte med dem selv på rektor sitt kontor. Så løsningen er at ledelsen går inn og driver spesialpedagogikk på de tyngste elevene, noe som strengt tatt betyr at de sitter i et rom og gjør oppgaver. Og det er ikke likeverdig opplæring. Ikke sant?

- Ja.

Dette vet man på skolene. Så er spørsmålet i hvilken grad dette kommuniseres, for det er ikke sikkert at det skjer. Det er ikke sikkert at det blir kommunisert oppover at vi har de problemene her. Når skolene konkurrerer om elevene, så er de avhengige av å ha et godt omdømme. Det er ingen som vil begynne på skoler der du har lest i avisa at der er vold og dop. Det gjør at man kanskje i større grad vil være opptatt av å framsnakke og snakke positivt om det man får til. Og at man kanskje i større grad ikke er opptatt av å snakke om de faktiske og reelle problemene en har eller å kommunisere dem for å få dem løst.

(…)

Ja, man bagatelliserer det. Selv om det er allment kjent at dette er en bieffekt av måten en driver skolene på. Det betyr at utfordringene jeg forteller om nå, eller som andre lærere kanskje forteller om, det er fortellinger som hvis du tar de ut i offentligheten, så blir de ikke omfavnet av de som er ansvarlige oppover i systemet, eller politisk ansvarlig. De blir i stedet problematisert.

- Både politisk ledelse og Utdanningsetaten?

Altså, jeg satt på Dagsnytt atten forrige uke med toppdirektøren. Hun nekter jo for dette og hun er ikke interessert i det hele tatt.

- Tenker du også at politisk ledelse burde omfavnet det mer?

Når noen sier ifra at noe er problematisk, det er jo det som kalles varsling, ikke sant? En bør ha en sånn #metoo for lærere. Men det er mange fortellinger her som er problematiske og som man bør være interessert i å undersøke. Man bør spørre: «Kan det stemme at det er slik?»

- Så de varslingene og historiene som blir fortalt, blir ikke hørt?

Historiene bagatelliseres. Eller i verste fall blir de kastet tilbake på de som fremmer dem: «Hva er din agenda?» «Hvorfor vil du ødelegge for oss?»

For det er jo også slik at dette ikke gjelder alle skolene. Man kan ikke generalisere. Dette rammer de skolene som har de elevene som er mest krevende. Det er dette man vet fra alle andre steder. Men man er ikke interessert i den fortellingen, for den passer ikke. (…)

- Hvorfor skjer det?

Ja, EY sier de skal finne «rotårsaker» som de så fint kaller det. Det er umulig å finne om du ikke ser på systemnivå. Da vil du heller ende opp med å finne feil årsak og da finner du også feil løsning. (…) På Stovner vgs. sin ståstedsanalyse i 2014 anbefalte EY at skolen skal rekruttere flinkere elever for å løse problemet sitt.

- Hvordan er det på denne skolen med tilrettelagt undervisning?

Kortversjonen er at det ikke fungerer. De beste eksemplene er de som faktisk har individuelle opplæringsplaner (IOP). Det tar jo veldig lang tid å få det. De blir alltid, og nå har jeg jobbet her siden 2005, plassert i vanlige klasser.

- I ordinære klasser?

Jess. Det kan være på tross av PPT sin anbefaling. Jeg har lyst til å grine av en av disse. Han satt rett foran kateteret mitt og kunne ikke lese og skrive skikkelig. Dette var på vg1. PPT sin rapport sa at han skulle ha en-til-en-undervisning eller liten gruppe i 373 av 700 undervisningstimer i året. Han fikk ingen. Det som skjer da er at det er læreren som blir satt til å håndtere dette. Læreren skal også drive spesialundervisning etter IOP-er, i fulle klasserom, der du også har de utagerende elevene. For 8–10 av disse hopper opp og ned og velter pulter, eller de skal slåss. Samtidig som jeg har han her som ikke kan lese. En gang hadde jeg en jente som var analfabet. Jeg skrev da at dette var uforsvarlig og anbefalte at hun fikk en-til-en-undervisning. Da fikk jeg beskjed om at IOP-en var endret før den var sendt fra skolen.

- Den ble endret?

Ja, den ble endret.

- Her på huset?

Ja. Det er noen år siden.

- Vet du hva som ble endret?

Det var fordi at jeg skrev at dette ikke fungerte og at konsekvensen av å ha spesialelever i vanlig klasserom, uten mulighet for å følge dem opp, er at de ikke har et likeverdig opplæringstilbud.

(…)

- Jeg synes det var fascinerende å høre om denne særskilt-norskklassen. Den ble opprettet rett før tilsynet skulle komme?

Dette er noen år siden. Han som er assisterende utdanningsdirektør nå, som satt på gangen på Dagsnytt atten forrige uke, han var rektor her den gangen. Vi fikk plutselig vite på våren at det skulle komme tilsyn. Da opprettet en grupper, alle skulle ha særskilt norskvedtak og vi omorganiserte norsken, helt plutselig.

(…)

- Men det er en vilje her, virker det som. Lærerne bryr seg veldig.

Ja, det er et enormt stort hjerte her hos oss. Fordi det er jo vi som ser hva disse ungene har med seg. Det er vi som ser hvor urettferdig dette er. Ungene er våre. Vi kjenner jo dem. Det er ikke det dette står på. Dette er gitt på forhånd. Og alle vet det.

Nå avvikler en eller reverserer dette i flere land fordi det ikke funker. Det er spesielt segregeringen som er verst, at det går på etnisitet. Så sammenstillingen mellom for eksempel det svenske skolesystemet og det du har av, hva skal en kalle det? Utrykk for segregering og vold i samfunnet. Det finner en også andre steder. Dette er ganske alvorlig og det er store størrelser. Dette har du også her i Oslo nå. Du kan bli skutt på Holmlia på en tirsdag. Så lurer en på hvorfor, fordi en aldri møtes.

Før jeg må gå: Skal skolen forsterke forskjeller etter etnisitet og sosioøkonomisk bakgrunn, eller skal den demme opp for det? Det vi har i dag, forsterker det. Det er ikke noe å diskutere. Det er slik det er.

---

Jeg tok opp intervjuet og gjorde det tilgjengelig på nett.[v] I løpet av en ukes tid hadde noen hundre spilt det av. Ledere i Utdanningsetaten og ledelsen ved skolen min må ha fulgt nøye med på min aktivitet på sosiale medier. Uken etter intervjuet fikk jeg nemlig vite at min rektor var «forbannet» på grunn av intervjuet, han likte ikke det jeg hadde fortalt.

[i] VG 1.8.2018

[ii] Utdanningsetaten i Oslo: Ernst & Young Avtale om ståstedsanalyse utviklingsløyper 27.11.2017

[iii] Malkenes, Simon 8.2.2018

[iv] NRK 9.2.2018

[v] Simon Malkenes: Intervju Ståstedsanalyse Ulsrud vgs, 16.02.2018.