Brukervalg og valgfrihet

Valgfrihet for hvem?

Valgfrihet for hvem?Valgfrihet, intet honnørord brukes så mye av den politiske høyreside. Når valgfriheten kolliderer med de samme partiers ideologiske mantra om anbud og konkurranse, da er det ideologi som får førsteprioritet. Den valgfrihet bystyreflertallet i Oslo ønsker er en valgfrihet for den kommunale forvaltning, og ikke for innbyggerne, skriver jeg bl.a. i en artikkel i tidsskriftet Fontene.


Valgfrihet for hvem?

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV)

Valgfrihet, intet honnørord brukes så mye av den politiske høyreside. Når valgfriheten kolliderer med de samme partiers ideologiske mantra om anbud og konkurranse, da er det ideologi som får førsteprioritet.

Kommers går da foran den enkeltes behov for et forutsigbart og stabilt hjelpetilbud. Rusmiddeletaten i Oslo kommune har hatt ute på anbud omkring 200 bo- og rehabiliteringsplasser for rusmiddelmisbrukere. Flere rusmiddelmisbrukere kan risikere å måtte flytte, til tross for at de etter års innsats er i ferd med å etablere rusfrihet, nettopp fordi de har funnet et sted med passende driftskonsept. Som en konsekvens av anbudsregimet kan det hende de må bryte opp og flytte fordi en aktør i markedet har levert et anbud som tilsynelatende er billigere og bedre.

Jeg mener at konkurranse og anbud slik det praktiseres i dag i Oslo, kommer i motstrid til behovet for stabile og trygge tjenester. Derfor fremmet jeg følgende forslag i Oslo bystyre:

«Innenfor rammen av de nasjonale lover og forskrifter skal kommunen ved anbud- og konkurranseutsetting legge til grunn at:

1. Den som er inne i et behandlings- eller rehabiliteringsopplegg skal ikke som en konsekvens av anbud måtte flytte, avbryte eller endre et pågående opplegg mot sin vilje.

2. Hjelpetrengende har samme rett som andre innbyggere til å etablere et langsiktig/varig privat hjem, og ingen skal som en konsekvens av anbud tvangsflyttes til annen bolig.

3. Ved anbud av pleie- og omsorgstjenester skal de som berøres, både beboere og pårørende, ha innflytelse på valg av leverandør og hvilken anbyder som kan levere den beste kvalitet.»

For en del år siden jobbet jeg på et behandlingshjem for autistiske barn. Jeg vet at det tar år å bygge opp et fortrolig forhold mellom et autistisk barn og personalet. Jeg vet at et brudd, for eksempel ved at barnet blir tvunget til å flytte til en annen institusjon pga av anbud, kan være en katastrofe for dette barnet, og sette behandlingsframdriften år tilbake i tid. Slik er det ofte innenfor blant psykisk helsevern og rusomsorg.

Mitt ærend med forslaget har da vært: dette må bare ikke skje. Det må være mulig å innrette anbudsordningen slik at den hjelpetrengende kan fullføre behandlingen på den institusjon han er. Jeg er glad for at et enstemmig bystyre støttet meg på dette ved å vedta en noe modifisert
tekst på mitt første forslag:

«Den som er inne i et tidsbegrenset behandlings- eller rehabiliteringsopplegg skal ikke som en konsekvens av endret tjenesteleverandør måtte avbryte eller endre et pågående opplegg der faglige hensyn – ut fra kommunens egen vurdering – tilsier at behandlingen bør fullføres i eksisterende tiltak. Det er en forutsetning at dette kan skje innenfor regelverket for offentlige anskaffelser, og at den berørte blir hørt.»

Anbudsutsettelse av bolig og omsorgstilbudet til funksjonshemmede eller i barnevernet sikrer ikke brukerne noen valgfrihet. De gis i hovedsak ikke innflytelse på anbudsinnbydelsen, og de gis ikke innflytelse på valg av tjenesteleverandør. Individuell plan er ikke nødvendigvis en del av kravspesifikasjonen. Når bydeler tvangsflytter folk fra sin bolig, er dette selvsagt ikke valgfrihet. Jeg ville aldri akseptert at kommunale byråkrater skal bestemme hva som er en kvalitativt godt boligtilbud for meg. Den valgfrihet bystyreflertallet ønsker er derfor en valgfrihet for den kommunale forvaltning, og ikke for innbyggerne.

Bystyreflertallet kunne ha tatt brukerinnflytelse på alvor, og sagt at Oslo kommune skal praktisere anbudsregimet slik at det i størst mulig utstrekning ivaretar hensynet til langsiktighet for den enkelte. Bystyreflertallet kunne sagt at den hjelpetrengende selv sitter med avgjørende kunnskap om hva som er bra for dennes livskvalitet og behov, og derfor for eksempel kunne telle 25 % på kvalitetskravene i det Excel-arket som skal avgjøre hvilket firma som skal gå av med seieren når den hjelpetrengende legges ut på anbudstorget.

Det er leit når det borgerlige bystyreflertallet ikke griper hansken, og unnlater å tilpasse anbudsregimet de hjelpetrengendes mulighet for viktig styring over sin egen livssituasjon. Valgfriheten skal altså her forbli forvaltningens, og ikke innbyggernes, valgfrihet.

(artikkelen er trykket i tidsskriftet Fontene nr. 1 - 2011, utgitt av Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere)

Følg meg på Twitter eller Facebook.

Kommentarer   

0 #1 Solveig Klinkenberg, Ragna Ringdals Dagsenter 24-01-2011 11:43
Her prøver høyre med Erna Solberg i spissen og fri til velgerne. At man ikke har valg i dag til å bestemme sitt eget helsetilbud, hvis det ikke er anbudsutsatt,er en direkte løgn. Det er særlig ideelle institusjoner som rammes av at det ikke er anbudsutsatt, sier Erna Solberg. Videre skal høyre lage "smartere velferdsavtaler " mellom det offentlige og ideelle institusjoner. Det skal for eksempel "lages anbudsregler som gir "frivillighet og privat engasjement en selvstendig verdi, slik at hvis institusjonene scorer likt på pris og kvalitet, så kan det ideelle elementet bli vektlagt". Jeg tror like mye på dette som at månen er flat og laget av Jarlsbergost!

Dagsenterplasse r for utviklingshemme de i Oslo kommune er lagt ut på anbud. Kontraktinngåel sen er på 3 år, men Oslo kommune har rett til å utløse opsjon for ytterligere 1 + 1 + 1 år. Alstå en uforutsigbar situasjon for institusjonen, brukerne, ansatte og foresatte. Fem institusjoner i Oslo "vant" anbud på å drive dagsentervirkso mhet for utviklingshemme de, ved å levere tilbud etter minikonkurranse til den enkelte bruker (altså etter anbud). Merk dere: Her teller pris 50 %, men "kvalitet i henhold til bestilling". Hvordan klarer Oslo kommune og regne på dette i forhold til hvem som skal få tilbudet? Ideelle institusjoner har som regel en offentlig pensjonsavtale. Dette betyr at de har langt større kostnader i pensjonsutgifte r enn private. Disse har ofte vært drevet i mange år og har også store pensjonsutgifte r til tidligere ansatte og pensjonister. Hvordan skal de kunne klare å konkurrere i pris med de private?

At vi leverer tjenester med høy kvalitet er riktig, veldig riktig. At kvalitet skal telle har mange av oss hørt før. Vi har også hørt uttalt at "tilbudet må være bra nok, ikke alle kan kjøre Merchedes slik de utviklingshemme de gjør hos dere". Jeg er redd fremtiden vil vise at dette er en svært dårlig ide. Vi må ikke la oss lure! Ikke alle frierier er seriøse.
0 #2 Haakon 24-01-2011 15:15
Jeg vil vel heller si det er motsatt, Ivar.
Slik jeg hører deg og mange på venstresiden så skal konkurranseutse tting og private alternativer kritiseres av prinsipielle grunner.
Løsningene tenkes ikke på - det er det at det er privat og at noen vil tjene penger som skal kritiseres.

Se på forslaget til Gjelsten for eksempel. Han vil bygge et bygg i Molde som staten kan leie som sykehus. Gjelsten skal ikke drifte sykehuset og det skal ikke være privat sykehus.
Bygget skal være privat.
Før jeg resonerer videre vil jeg fortelle at i Trondheim river de nå en ca 30 år gammel sykehusblokk. I Drammen er det nytt sykehus på gang - det gamle er litt over 30 år.
Jeg har bekjente i eiendomsbransje n og de sitter på bygg i dag som er 50+ år gamle. Men - de fremstår som nye for leietaker.
Grunnen til at dette skjer er at de private må vedlikeholde for å holde på leietakeren sin.
Det offentlige har avskrevet byggene etter horrible regler og det er da ikke noe poeng i å ta vare på bygg som er så gamle som 30 år.

Spørsmålet er da : Er det billigere å bygge nye sykehus hvert 30. år. Eller er det billigere å leie og ha vedlikeholdte bygg som varer mye lenger ?

Dette er det regnestykket som må gå opp for at det skal være lønnsomt å leie privat eller bygge offentlig.

Men - dette er ikke hva venstresiden kom med i kritikk av forslaget.
Venstresiden tenkte ikke økonomi. De tenkte ikke på at det er folk i Molde som trenger et nytt sykehus som de rødgrønne ikke vil gi dem før om ca 10 år.
De tenkte ikke lidelse og behov. De tenkte prinsippiellt på at det er en som vil tjene penger og det skal man forhindre for en hver pris.
Selv om det koster lidelse og død hos de som er så dumme å bo i Molde.

Så - igjen - se litt i speilet.

Når det gjelder konkurranse er det topp.
Det er mange steder vi ser offentlige og private hånd i hånd.
Post tjenester. Bensinstasjoner . Teleoperatører osv.
Det vi kan se det er at om man ikke kan konkurrere så forsvinner man. Og om det er det offentlige som er best så forsvinner de private.
Så enkelt er det. Og derfor er det mindre farlig å invitere til konkurranse enn å avvise det på ideellt grunnlag.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode