Byestetikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Byestetikk

Publisert fredag 06. desember 2013 03:55

"På en liten, umake tomt i et eksklusivt nabolag har utbygger gått for en høy grad av tomteutnyttelse, et gjennomdesigna arkitektonisk uttrykk og moderne tekniske løsninger. I 2012 vant Infill og Aspelinn Ramm Oslo Bys Arkitetkturpris for sitt bygg i Parkveien 5 b/c.

Fortetting er per definisjon en inkrementell utbyggingspraksis – byen tettes hus for hus. I og med at byutvikling handler om byen som et stort og komplekst system er fortetting dermed ikke alene en god nok basis for en vellykket byutviklingsstrategi. Fortetting i seg selv er ikke problemet. Rasjonell bruk av begrenset urbant tomteareal er essensielt, også på grunn av lavere utslipp av karbon. Men en byutviklingsstrategi der fortetting er den dominerende utbyggingspraksis, enten om dette er villet eller ikke fra politisk hold, fører til problemer.

God byutvikling er avhengig av grundige og langsiktige planer. Dersom fortettingen foregår i samspill med slike planer, så er det et godt supplement. Men den kan sjelden være noe mer enn det. Dette er særlig tilfellet med byer som står ovenfor betydelig vekst, som Oslo i dag. Med den befolkningsveksten Oslo i følge prognosene står ovenfor er det ikke nok «hull» i bystrukturen til å møte den gjennom fortetting. Mengden boliger vi trenger i Oslo-regionen de neste årene er bare mulig gjennom opprettelsen av nye, store urbane enheter, med tilhørende infrastruktur. For at dette skal bli bra, må det være basert på gode, helhetlige planer. Ikke på privat initiativ utelukkende motivert av profitt," skriver Leo Rygnestad fra nett-tidsskriftet Bytopia i denne artikkelen.

Her kan det være ulike meninger. Skriv gjerne synspunkter i kommentarfeltet.

Fortetting og den uplanlagte byen

Av Leo Rygnestad, nett-tidsskriftet Bytopia

På en liten, umake tomt i et eksklusivt nabolag har utbygger gått for en høy grad av tomteutnyttelse, et gjennomdesigna arkitektonisk uttrykk og moderne tekniske løsninger. I 2012 vant Infill og Aspelinn Ramm Oslo Bys Arkitetkturpris for sitt bygg i Parkveien 5 b/c.

Bygget i Parkveien er et klassisk fortettingsprosjekt. I sin begrunnelse fremhever juryen at «(…) bygget er et forbilledlig eksempel på hvordan Oslo kan møte utfordringen med arealknapphet og boligmangel, ved å utnytte smale resttomter.»

Fortetting er i dag den dominerende formen for boligutvikling i Oslo. På et grunnlag av argumenter om arealeffektivitet og klimabesparelser bygges byen enkeltprosjekt for enkeltprosjekt. Dette tjener utbyggerne godt på, de får bygge der de vil, der fortjenesten er høyest. Men en by er ikke bare en tilfeldig ansamling bygninger. Byen består av større sammenhenger. Disse forsvinner når fokuset er på det enkelte bygg. Utbyggerne kan si seg fornøyde så lenge de tjener gode penger, men det samme bør ikke være tilfellet for byens politikere og byplanleggere.

Denne diffuse bølgen av utbygging, som Parkveien 5 b/c rir på, er ikke planlagt. Den er kun regulert. I mangel av gode, overordnede arealstrategier foregår den der utbyggere ser muligheter, uten noe henblikk til hva som gagner byen som en større helhet, eller på sikt. Klimagevinsten og plassbesparingen sees for hvert enkelt bygg, ikke i konteksten av Oslo som by og som senter i en urban region. Til tross for at hvert enkelt fortettingsprosjekt potensielt fører til klimagevinster, så er det på regionalt plan de store klimautfordringene ligger. Den uplanlagte fortettingen har konsekvenser også for boligprisveksten og de sosiale sidene ved prisveksten; for befolkningstetthet, bokvalitet, estetikk og tilgang til grøntområder i indre by; og ikke minst for videreføringen av et klassedelt Oslo.

Oslo – En lite tettbygd by i rask vekst

I dag, når det forventes at Oslos befolkning frem mot 2040 vil øke med over 200.000 innbyggere, er diskusjoner rundt hvordan hovedstaden skal vokse mer aktuelle enn noensinne. Utifra miljøhensyn er det klart at Oslo Kommune bør satse på en urban strategi som minimerer transportbehov, og maksimerer tilknytting av nye boligområder til eksisterende eller ny kollektivtransport. I fagsjargong kalles dette gjerne samordning av arealbruks- og transportplanlegging.

I tillegg til fortetting er det såkalt knutepunktsutvikling man i Oslo har benyttet for å fremme denne strategien. Mens fortetting kan skje hvor som helst i den urbane strukturen, er knutepunktsutvikling en mer målrettet strategi som innebærer utvikling av sentrale tjenestefunksjoner og tettere bebyggelse rundt kollektivknutepunkter.

Oslo er en by med spredt bebyggelse og mye trafikk. Bortsett fra Groruddalen, og noen ganske begrensede områder nord, sør og vest i byen, stuper bebyggelsestettheten kraftig utenfor ring 3. Her finner du Oslos småhusområder, eller villastrøk, om du vil. Mye av de ubebygde områdene i disse områdene er private hager, store som små. Dette brede beltet av villabebyggelse som omgir Oslo i alle retninger stopper heller ikke ved bygrensa, men fortsetter utover i de omliggende kommunene. Sammenligner man Oslo med andre europeiske hovedsteder er også tettheten innenfor ring 3 lav, men her er de ubebygde områdene primært offentlige eller kollektivt kontrollerte rom, som parker, portrom og bakgårder, men også parsellhager, kolonihager og skolehager.

Potensialet for fortetting i Oslo er altså stort. Oslo-regionen er i dag, som siden 1970-tallet, preget av spredt utbygging i form av eneboliger. Dette er en utbyggingsform som fører til kontinuerlig vekst i regionens transportbehov, er svært arealintensiv, og medfører store infrastrukturkostnader. Dette til tross for at man siden 1990-tallet har hatt som klart uttalt mål å begrense denne typen urban vekst. Fra et klima- og miljøperspektiv er det klart at fortetting er å foretrekke, selv om dette går på tvers av mange folks drømmer om enebolig.

Selv om det ikke er snakk om sanering av hele bydeler, som på 1960- og 70-tallet, så fører også fortetting til endring i bomiljøer. Dette skaper motstand. I Oslo har konfliktene rundt fortetting fått klare klassedimensjoner, også reflektert i kommunens forsøk på å regulere fortettingen. Det er en skjevhet i hvor det fortettes i Oslo i dag. Borgere i eneboliger, spesielt i vestkantens eksklusive villastrøk, får sine privilegier beskyttet, mens utbyggerne får ta for seg hvor de vil i sentrumsnære områder. Denne skjevheten reproduserer byens klassedelingen, utvider ekskluderingen av sosioøkonomiske grupper fra deler av boligmarkedet, og har i sentrumsområdene negativ innvirkning på lokalmiljø, estetikk, bokvalitet og tilgang til grøntområder.

Fortetting – hva er det?

Fortetting er per definisjon all utbygging som foregår i områder som allerede har et urbant preg. Dette står i kontrast med feltutbygging, som gjerne skjer i den urbane periferien, der større tomter er tilgjengelige. Fortetting skjer ofte der det er hull i eksisterende bystrukturen. Disse «hullene» som fylles gjennom fortetting kan være brakke eller inneklemte tomter, industritomter med lav utnyttelsesgrad og tomter med kondemnerte bygg, men også i noen tilfeller private eller offentlige grøntområder. Fortettingsprosjekter varierer i størrelse, fra enkeltbygg i hager og på inneklemte brakke tomter, til total omdanning av store industrielle eller institusjonelle tomter som Ringnestomta eller det gamle Rikshospitalet.

Byutvikling er i dag primært basert på privat initiativ. Kommunen utarbeider reguleringsplaner som sier noe om hva de vil at arealer brukes til, samt grunnleggende karakteristikker ved bygg som høyde, tetthet og tilhørende friarealer. Hvor utbyggere velger å bygge innenfor det spekteret av muligheter reguleringsplanene gir, er opp til utbyggeren.

Utover sentrumsnær plassering, som alltid gjør det attraktivt å fortette på en tomt, er muligheten for å oppføre bygg med høy tomteutnyttelsesgrad og moderne karakter avgjørende for hvor det fortettes. Det sentrale her er profittmaksimering. På grunn av høye tomtepriser i Oslo ser utbyggere det som avgjørende å utnytte den aktuelle tomten maksimalt, altså flest mulig leiligheter å selge, mens moderne teknikker og materialer er kostnadsbesparende i seg selv.

Der det ikke ligger til rette for slik fortetting, blir det gjerne ikke bygget. Mange ulike faktorer gjør det mindre attraktivt å fortette et område. I all hovedsak er det her snakk om faktorer som på en eller annen måte begrenser forventet profitt for utbygger. Spesielt stedsspesifike begrensninger på utforming av bygninger, gjennom vern eller reguleringsplaner, spiller en stor rolle.

Fortetting i Oslo

Fortetting har siden Kommuneplan 1991 vært en av Oslo Kommunes sentrale byutviklingsstrategier. I utgangspunktet åpnet man for fortetting i byens eksisterende boligområder, med det premisset at det skulle tas hensyn til den eksisterende bebyggelsens karakter og struktur. Kommuneplanene har også inneholdt mer målrettede aspekter, i form av tolv innsatsområder der det skulle satses på konsentrert utbygging, og en rekke områder der det ble planlagt knutepunktsutvikling.

Innsatsområdene kommunen utpekte i 1991 har hatt liten effekt. Selv om to av disse, Skøyen og Nydalen, har blitt sterkt urbanisert, så foregikk det like mye utbygging utenfor som innenfor innsatsområdene. Utbyggingen i de andre innsatsområdene har ikke skapt nye, helhetlige byrom, men heller en punktvis fortetting. Bjørvika er unntaket, sammen med deler av området mellom ring 1 og Akerselva. Men også dette området preges av punktvis fortetting. Den dominerende tendensen i Oslos utbygging har vært punkt- og klyngefortetting. Denne fortettingen har foregått så å si i hele byen. Størst vekt har det vært på utrangerte industriområder, som langs Akerselva og på Ringnes-tomta, eller det gamle Rikshospitalet. Til tross for at det er stort potensiale for fortetting i Oslos store småhusområder, ser vi svært lite fortetting her. I stor grad er dette et resultat av at kommunen, etter høylydt lokal motstand, spesielt i villastrøkene på vestkanten, har innført en egen reguleringsplan for byens eneboligområder. Den såkalte småhusplanen er svært konservativ. Regulering av nybygg i planen er strengere enn for alle andre deler av byen. Reguleringen av villastrøkene på Vestkanten er igjen strengere enn for andre eneboligstrøk.

Fortettingen har foregått og foregår altså fremdeles primært i indre by, i områder som er svært attraktive for utbyggerne i på grunn av høye boligpriser. Dette fører også til press fra utbyggere for å fortette i det som i dag er grøntområder. Samtidig foregår det lite utbygging i områder som er mindre lønnsomme. Dette til tross for at kommunen har utpekt flere av disse som satsningsområder, blant annet Groruddalen, Gjesrud-Stensrud og næringskorridoren syd mot Nordstrand.

Fortettingens ulemper

Fortetting i indre by i kombinasjon med få, store utbygginger, fører til en skjev utvikling av Oslo. Tettheten øker i allerede tettbygde områder, men forblir lav i områder med lav tetthet. Dette skyldes til en viss grad kommunal regulering, gjennom den politiske målesetningen om å bevare noen boligområders arkitektoniske og strukturelle særpreg. Men skjevheten skyldes også utbyggernes preferanser. De bygger der de tjener mest. Mens det har mye for seg å bevare Oslos distinkte bymiljøer som de er, så er det viktig å spørre hva dette skal få gå på bekostning av.

En av de klareste konsekvensene av at det primært bygges i sentrum er økende boligpriser. Lav utbyggingstakt i Oslo-regionen er en viktig årsak, men de eksepsjonelt høye boligprisene i Oslo henger også sammen med byggebransjens fokus på fortetting i sentrum. For at fortettingsprosjekter skal ha tilstrekkelig profittmargin, så må de selges som attraktive leiligheter. Det må være fokus på beliggenhet, eksklusivitet og image. Når det foregår på Frogner eller Grünerløkka har ikke dette store konsekvenser i dag. Dette er allerede områder som alt sees som prestisjefylte, hvor boligprisene alt er høye.

Men når fortettingen foregår i områder med historisk sett lave boligpriser og relativt lav status, som i Gamlebyen, slår en annen dynamikk inn. Gjennom utbyggeres søken etter å maksimere profitt, blir fortetting i mange tilfeller et brohode for gentrifisering. Da skjer det som over mange år har skjedd i Oslo: På grunnlag av lavere betalingsevne sorteres store segmenter av befolkningen ut av indre by. De har ikke lengre råd til å bo der, på grunn av den økningen i boligpriser fortettingen bidrar til. Denne dynamikken forsterkes av at byggebransjen ikke synes det er lønnsomt nok å bygge boliger i lavstatusområder som Groruddalen.

En annen negativ konsekvens av fortetting som dominerende byutviklingsstrategi, slik den praktiseres i Oslo i dag, er en gradvis uthuling av bokvaliteten i sentrum og sentrumsnære områder. Et aktuelt eksempel på dette er parsellhagene i Telthusbakken og områdene rundt, som nå er foreslått fortettet i forbindelse med utbygging av Vulkan-tomta nedenfor Brenneriveien og Nordre gate på Grünerløkka.

Også estetisk, for bybildet og gateopplevelsen, har punkt- og klyngefortetting negative konsekvenser. Mange av klyngefortetningsprosjektene oppført i sentrumsområdene er svært innadvente. De har en innside og en utside. Det er en klar tendens til at grøntområder og estetiske detaljer ikke er synlige fra gateplan. De er på innsiden, og kun for beboerne. På prosjektenes gatevendte side er det ofte lange, monotone og udekorerte fasader. Et åpenbart eksempel på dette er Waldemars Hage sitt andre byggetrinn, langs østenden av Waldemar Thranes gate, som har fått velfortjent kritikk. Ikke bare er fasaden lang og monoton, den har stengt sola ute fra det som før var et lyst område, og ekspropriert utsikten til Akerselva. Det virker som byrådspolitikerne er villige til å beskytte vestkantens private villaidyll med særregulering, men mener ikke at det estetiske elementet i våre tradisjonsrike, delte byrom har noen verdi eller et særpreg verdt å beskytte.

Fortetting som en parantes

Fortetting er per definisjon en inkrementell utbyggingspraksis – byen tettes hus for hus. I og med at byutvikling handler om byen som et stort og komplekst system er fortetting dermed ikke alene en god nok basis for en vellykket byutviklingsstrategi. Fortetting i seg selv er ikke problemet. Rasjonell bruk av begrenset urbant tomteareal er essensielt, også på grunn av lavere utslipp av karbon. Men en byutviklingsstrategi der fortetting er den dominerende utbyggingspraksis, enten om dette er villet eller ikke fra politisk hold, fører til problemer.

God byutvikling er avhengig av grundige og langsiktige planer. Dersom fortettingen foregår i samspill med slike planer, så er det et godt supplement. Men den kan sjelden være noe mer enn det. Dette er særlig tilfellet med byer som står ovenfor betydelig vekst, som Oslo i dag. Med den befolkningsveksten Oslo i følge prognosene står ovenfor er det ikke nok «hull» i bystrukturen til å møte den gjennom fortetting. Mengden boliger vi trenger i Oslo-regionen de neste årene er bare mulig gjennom opprettelsen av nye, store urbane enheter, med tilhørende infrastruktur. For at dette skal bli bra, må det være basert på gode, helhetlige planer. Ikke på privat initiativ utelukkende motivert av profitt.

På papiret har både byplanene fra 1991 og 2000 lagt opp til langt mer konsentrert urban utbygging i nye områder og knutepunktsutvikling enn det som har blitt realisert. Dagens utviklingsregime har ikke redskapene som sørger for at politikernes og byplanleggernes preferanser faktisk blir virkelighet. De kan ikke gjøre annet enn å regulere og håpe på det beste, for hvor det bygges er det faktisk utbyggerne som får bestemme. Det er ikke slik man sikrer en god urban framtid.

Men har byens politiske ledelse et ønske om endring? Ser vi på Bjørvika, er svaret «nei». Til tross for at kommunen som grunneier kunne lagt premissene for hvordan den nye bydelen skulle bli, så valgte man å gjøre det hele på utbyggerness premisser. Heller enn å sørge for at det ble bygget en helhetlig og god bydel for ett bredt spekter av Oslos borgere, så lot man en rikmannsbydel oppføres, og endte med å la den eneste reelle politiske tvisten handle om plasseringen av kulturbygg.

Andre målestokker

Målestokken for å vurdere om fortetting som byutviklingsstrategier gagnlig for en bys utvikling, må være hvorvidt den over tid fører til en bedre by – en sosialt, miljømessig og økonomisk mer bærekraftig by. Den måten fortetting har blitt praktisert på i Oslo de siste drøye tyve årene har ikke oppnådd dette.

Det finnes muligheter for å dra nytte av fordelene ved fortetting. I Oslo har fortetting som politisk, reguleringsmessig, byggteknisk og økonomisk praksis, videreført og forsterket de sosioøkonomiske forskjellene i byen. Det har også bidratt til en videre polarisering av levekår, bomiljø og lokal miljøkvalitet. Å legge så godt til rette for utbyggernes profitt kan verken kalles en politikk for byutvikling eller planlegging, det er en fallitterklæring fra våre folkevalgte. Det å gjøre det lett for utbyggere å tjene penger er ingen god unnskyldning for å la være å ha grundige og langsiktige byplaner. Lager man byplaner, må man også ha makt til å sørge for at planene blir gjennomført.

Takk til Liv Siri Kleven Syvertsen og hennes masteravhandling Fortetting og transformasjon av Oslo. Kartlegging av utbygging i Oslo i løpet av perioden 2000-2010 (2011).

Også publisert i nett-tidsskriftet Bytopia