Byestetikk

Fiendtlig arkitektur

Fiendtlig arkitektur

Ved å montere armlener på midten av utebenkene, sender man ut et skjult, men likevel tydelig signal: her er det ikke rom for fremmede mennesker som trenger å hvile sine slitne kropper.

«Det er sommermorgen når jeg på min sykkelrute inn til Oslo stopper i Sandvika og setter meg på en benk i parken utenfor Rådhuset i Sandvika for å innta frokosten.

Ganske raskt innser jeg at det er noe rart med denne hvitmalte benken, idyllisk plassert på skiferheller mellom rosebed og frodig grønt gress. Den er påmontert to armlener, ikke på hver ende, slik benker ofte er skrudd sammen, men på midten. Jeg kikker meg rundt og ser at de øvrige benkene i parken har tilsvarende armlener og tenker at det kan ikke være tilfeldig.

Så slår det meg: ved å montere armlener på midten gjør det benkene helt uegnede til å hvile på og helt umulig å legge seg ned på. Dette er ugjestmilde utemøbler i det offentlige rom. Såkalt «fiendtlig arkitektur». Her i parken er det ikke rom for fremmede, trøtte, slitte mennesker. De er uønsket her,» skriver Kirkens Bymisjons Kai-Rune Myhrer blant annet.

Jeg skrev om det samme tema her på bloggen min for 2 måneder siden, og fenomenet ser ut til å tilta. Det sies at Jernbaneverket planlegger for det samme på Oslo S. Og som Tone Bergli Joner skrev: «Vi har fientlige benker i Oslo også. Jeg kaller dem "sadistbenker". De står ved trikkeholdeplasser utenfor Oslo City, Gunerius og på Nydalen T-banestasjon. Jeg undersøkte hvorfor de er glatte og avrundt slik at de er umulig å sitte mer enn et minutt på. Fikk til svar at da kunne ingen uteliggere slå seg ned på dem.»