Hjem Temaer Eldreomsorg Frp-eldreomsorg på 1-2-3

Ønsker du tilsendt nyhetsbrev?

Jeg ønsker som folkevalgt å være i aktiv dialog med fagmiljøer, organisasjonsliv og andre interesserte om de saker som er til behandling eller burde vært tatt opp - i bystyret, KS eller andre fora jeg er aktiv.

Jeg sender derfor med jevne mellomrom saker ut på "høring" for å innhente synspunkter eller sender ut nyhetsbrev om saker som er til behandling eller kan være av interesse. Du kan abonnere på dette.

Bestill her

Blogglister

Bloggurat

Blogglisten
Frp-eldreomsorg på 1-2-3 PDF Skriv ut E-post
Eldreomsorg
onsdag 12. august 2009 04:54
Frp-eldreomsorg på 1-2-3Magnus Marsdal har gitt ut boka "Frp på 1-2-3", en håndbok med harde fakta om Fremskrittspartiets politikk! Nedenfor bringer jeg en smakebit, teksten «Eldreomsorg og valgfrihet» fra kapittelet «Kommersialisering».

Denne er særleg aktuell med tanke på Haakon Lie sin kritikk av Attendo Care på Midtåsen sykehjem i Oslo. Det Lie opplevde på sykehjemmet er det sanne bildet av Frps omsorg for eldre, sier Marsdal. Alt handler om å få inn privat bisniss for å tjene penger, ingenting om behovene til de eldre. For Sylvi Listhaug (Frp), byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo, er det helt naturleg at eierene bak drifta på Midtåsen sykehjem er de samme eiere som styrer Kid Interiør. Steike fin eldreomsorg av sånt!


Eldreomsorg og valgfrihet
Utdrag fra kapittelet «Kommersialisering« i FRP PÅ 1-2-3 (Forlaget Manifest 2009)

AV MAGNUS E. MARSDAL

Hvis du ønsker en trygg eldreomsorg i offentlig regi, bør du ikke stemme Frp. Partiets mål er at private selskaper skal slippe til og tjene penger på pleie og omsorg. Erfaringene med Frp-byrådet i Oslo viser at denne politikken fører til økte forskjeller. Den fører ikke til en trygg  eldreomsorg.

Mer privat konkurranse

Kjernen i Frps politikk for eldreomsorgen er som på andre områder: mer konkurranse.

Frps handlingsprogram om eldreomsorgen:

«Frp vil: (…) gi private omsorgsaktører mulighet til å konkurrere med offentlige tilbud om å gi pleietrengende det beste tilbudet.»

«Når sykehjemmene må konkurrere om brukerne, vil dette heve kvaliteten på tilbudet.»

Frp holder en høy profil med løfter om at partiets konkurranseløsninger vil gi «valgfrihet» til de eldre og en mye bedre eldreomsorg. Partiets gruppeleder i Oslo skrev i Frps valgavis i 2003:

«Vi skal sørge for at Oslo har en eldreomsorg som de eldre har krav på. Eldreomsorgen skal bli så god at dette er siste gang det er nødvendig å ha dette som valgkampsak.»

Siden 2003 har Frp hatt ansvaret for eldreomsorgen i Oslo.

Resultatene fra hovedstaden viser at det er pengeglade privatselskaper som har noe å tjene på Frps politikk, ikke eldre og pleietrengende. Her
skal vi gi eksempler på hva Frps eldreomsorg er i praksis, fra Oslo kommune.

Private prioriterer profitt

Frp mener den store styrken ved å la private selskaper drive pleie og omsorg er at de driver for profitt. Det vil føre til at de finner effektive løsninger, tenker Frp. Men de kommersielle selskapenes fokus på fortjeneste kan gå på pasientenes helse løs.

Se hva som skjedde ved Midtåsen sykehjem i Oslo, som under Frps byråd Sylvi Listhaug ble drevet av det private storselskapet Attendo Care AS. En tidligere ansatt forteller:

«Vi fikk beskjed om at vi skulle spare når det gjaldt bleier. Om det var en liten skvett i bleien, skulle vi bare putte den på igjen. Helgekos er vanlig i de fleste norske hjem, men det eneste vi hadde å friste de eldre med, var noen tørre kjeks.» (Kilde: Aftenposten, 8.9.2007.)

Selskapet som ikke hadde råd til å skifte bleier, Attendo Care, hadde i 2007 en omsetning på tre milliarder svenske kroner og et overskudd på 300 millioner. Pengejaget på Midtåsen-hjemmet gikk så langt at Fylkeslegen måtte gripe inn. Aftenposten (10.9.2007) fortalte: «Ansatte ved det private sykehjemmet mener uforutsette dødsfall skyldes manglende oppfølging.»

Frps byråd Sylvi Listhaug svarte: «Jeg er sjokkert over å høre noe sånt.» Men hun kunne visst bedre. Når et privat aksjeselskap driver sykehjemmet for å tjene penger, vil det ha sterk egeninteresse i å gi de eldre akkurat et minimum, og kanskje mindre. Private investorer prioriterer profitt. Dette er vanlig, kapitalistisk logikk.

Eierne av Attendo Care er ikke mennesker med engasjement for eldrepleie, men derimot investeringsfondet IK Investment Partners. Dette fondet sitter på over 50 milliarder kroner og investerer i byggematerialer, Kid Interiør og hva som helst som kan gi investorene fortjeneste. Denne tankegangen hører ikke hjemme i pleie og omsorg for de eldre, mener mange.

Under Frps byråd ble Attendo Care etter skandalen ved Midtåsenhjemmet belønnet med å få overta driften av ytterligere to sykehjem i Oslo. Slik er Frps omsorg for de eldre.

Frps falske valgfrihet

Ett av hjemmene Attendo Care fikk overta, var Paulus sykehjem på Grünerløkka. Paulus ble drevet av Kirkens Bymisjon, og flere av de 96 beboerne hadde valgt sykehjemmet fordi de satte pris på kvaliteten, miljøet og fellesskapet Bymisjonen skapte. Paulus sykehjem hadde høy kvalitet og fikk skryt fra de pårørende, beboerne og myndighetene. Men under Frps byråd måtte Bymisjonen ut, til fordel for Attendo Care AS, som hadde lagt inn et lavere anbud.

Beboerne hadde valgt Paulus sykehjem og Kirkens Bymisjon. Denne valgfriheten viste seg å være null verdt, for Frps byråd overkjørte de eldre og ga dem Attendo Care AS i stedet.

Valgfriheten Frp først og fremst er opptatt av, er investorenes frihet til å velge hvilken bransje de vil tjene penger på. Det er viktigere for Frp i Oslo å slippe til profittjegere som Attendo Care enn å la de eldre som ønsker Kirkens Bymisjon, få sin vilje.

Når det kommer forslag om å sikre de eldre i Oslo en reell valgfrihet, stemmer Frp imot. Det viktigste for hjemmepleiens brukere er ikke at private firmaer får konkurrere, men at den eldre selv får påvirke når hjelpen skal komme, hva som skal gjøres og hvordan. Derfor fremmet venstresiden i Oslo bystyre 8. juni 2005 følgende forslag:

«Byrådet bes fremme egen sak om valgfrihet for brukerne av hjemmetjenestene. Saken må ta utgangspunkt i  brukerundersøkelser som har tydeliggjort områder brukerne ønsker større påvirkning på:

Dette gjelder blant annet

1) innfrielse av ønske om færrest mulig hjelpere å forholde seg til,

2) større innflytelse over når hjelpen skal komme, og

3) større påvirkning over hva som skal gjøres, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres.»


Denne valgfriheten stemte Frp imot, sammen med Høyre, Venstre og KrF. Forslaget ble nedstemt.

Frivillige presses vekk

Frps konkurransesystem driver vekk frivillige organisasjoner til fordel for kommersielle aktører. For eksempel var Kirkens Bymisjon en av de største private leverandørene innen hjemmetjenesten i bydel Nordstrand. Erfaringene med Frps konkurransesystem gjorde at Bymisjonen trakk seg fra hele prosjektet i 2006.

Det Bymisjonen erfarte, var at tilbudet til de eldre ble redusert. Stikk i strid med Frps løfter «får mange brukere sjeldnere hjelp nå enn for tre år siden», skrev Kirkens Bymisjon da de gikk ut av hjemmetjenesten i våren 2006. «Kirkens Bymisjon er dypt bekymret for tilbudet til hjemmeboende eldre i Oslo.»

Dette var Kirkens Bymisjons konklusjon etter å ha deltatt i Frps konkurransesystem med «valgfrihet» for de pleietrengende eldre: «Vi ønsker ikke å medvirke til en hjemmetjeneste som i praksis bygges ned, der hjemmeboende eldre og andre ikke får den hjelpen de trenger.» (Kilde: bymisjon.no.)

Økte forskjeller

Kirkens Bymisjon advarer også mot at Frps «valgfrihet» skaper økte klasseforskjeller. For samtidig som tjenestene kommunen betaler for blir kuttet hardt ned på, får de eldre tilbud om å kjøpe «tilleggstjenester» med sine private penger. Det er ingen prisregulering av slike tjenester, så lenge kunden vil betale.

Det betyr at eldre med lite penger overlates til en stadig skralere «stoppeklokkeomsorg» i offentlig regi, der det spares på alt, mens de mer velstående kan kjøpe seg et godt tilbud. Dette er å skape store klasseskiller.

De fleste private leverandørene har allerede sin viktigste inntekt fra salget av tilleggstjenester, ifølge Kirkens Bymisjon, som påpeker hva Frps politikk i realiteten handler om:

«Jo dårligere det offentlige tilbudet blir, jo større blir nødvendigheten av tilleggstjenester og mulighetene for å selge slike tjenester. Nedskjæring i kommunalt tilbud fører til bedre markedsgrunnlag for kommersielt salg av samme type tjenester

Kirkens Bymisjon advarer også mot at denne kommersielle tenkemåten, der man ser på de pleietrengende som en inntektskilde, under Frps styre sniker seg inn også i kommunen selv. Også bydelene har nemlig fått adgang til å selge tilleggstjenester til de eldre:

«På denne måten skaper kommunen et marked der både kommunen selv og ulike kommersielle aktører tjener penger på et dårlig kommunalt tilbud. Dette er en form for sakte kommersialisering av hjemmetjenesten.» (Kilde: bymisjon.no.)

Frp ønsker at de som har penger, skal kunne kjøpe seg en langt bedre eldreomsorg enn andre. Det er et slikt system Frp innfører når partiet sitter med makta i Oslo.

Carl I. Hagen forsvarte i NRKs debattprogram RedaksjonEN dette systemet, der de velstående kan kjøpe seg bedre eldreomsorg fra kommunen:
«De som tjener bedre, har det bedre, det er helt riktig
(Kilde: RedaksjonEN, 20.5.2009.)

Utdrag fra Magnus E. Marsdals nye bok FRP PÅ 1-2-3 (utgitt av Manifest senter for samfunnsanalyse i samarbeid med Forlaget Manifest 2009).
Boka kan bestilles her.

Forfatter og journalist Magnus E. Marsdal (f. 1974) har blant annet utgitt bøkene Tredje venstre, Frp-koden og AFP på en-to-tre. Han er utreder i Manifest senter for samfunnsanalyse.
Kommentarer (2)Add Comment
0
...
skrevet av Petter, 12. august 2009
Det er ikke rocket science å skjønne at Frp's drøm om å privatisere både skoler og helse/eldreomsorg er et steg nærmere noe av det USA praktiserer i dag. Privatisering, i sær kombinert med flat skatt, vil kun føre til økt klasseskille og gunstigere forhold for de med pluss (fler)millions inntekt. ’Folk flest' derimot, som Frp så ofte referer til, vil ha akkurat de samme, eller dårligere, forhold når det kommer til skole og helseomsorg.

Om man hadde kuttet ut de private skoletilbudene, og heller brukt de 85 prosentene en privatskole kan få i statstilskudd per elev til å forbedre den offentlige skolesektor, ville det vært et mye bedre skoletilbud for alle, ikke kun for de som har råd til det. Privatisering kan høres flott ut i praksis, men USA sin helse og eldreomsorg er et prakteksemplar på at det ikke fungerer fullt så fint i teorien.

Norge er et av verdens rikeste og beste land å bo i, og det er takket være velferdsstaten som tar vare på og gir likestilte tilbud til alle, uavhengig av økonomi, religion, etnisk opprinnelse, kjønn, legning o.l. Om vi begynner å privatisere, vil klasseskille fort bli mye større og fattigere vil for bli mye fattigere. Det er synd at ikke flere folk kan innse at dette er realiteten, og enda verre er det at noen gjør det, men kun tenker på sitt eget beste.

Vis litt medmenneskelighet, det hjelper andre så mye mer enn det lille det ødelegger for deg.
0
...
skrevet av J B, 12. august 2009
Å vise til enkelteksempler utgjør ingen sak. Det er plenty enkelteksempler der offentlig eldreomsorg også svikter. Og mange eldre vil ha privat hjelp.

Konkurranse er en bra ting. Det er på konkurranseutsatte markeder finner vi de beste og mest varierte tilbudene. Det er i regulerte markeder vi finner mest korrupsjon og utbytting av fattige. Konkurranse er selvsagt ikke uten ulemper. En av farene er monopoldannese, der et firma får så mye makt i markedet at det kan holde andre ute. Det taper forbrukerne på da variasjonen i markedet forsvinner, og prisen gjerne går opp. I konteksten helsetjenester trenger vi ikke være redd for det, for det vil være tilbake til dagens situasjon.

Det vi må være obs på når det gjelder helsetjenester er premissene konkurrasen foregår på. Kommunen har i utgangspunktet motstridende interesser. I gi bedre tjenester er dyrere, og kommunen har mange andre forpliktelser, så kommunen har et sterkt insentiv til å spare der den kan. Det er feil å late som om stoppeklokkeomsorg er noe som følger med private tjenester, for det er nok av slikt også i kommunene. Det blir også feil når konkurransens premisser er billigst mulig tjenester til kommunene.

Skal man få god tjenester må konkurransen foregå kvalitet som premiss, slik det gjøres de fleste steder ellers. Når du kjøper streoanlegg så spør du ikke etter hvem som kan levere deg det absolutt billigste, du leter etter det stereoanlegget som passer ditt behov. Og den som tilbyr deg et slik stereoanlegg er den som blir vinneren i konkurransen. Konkurransen foregår på kundens premisser. Men dette krever reell valgfrihet fra de som skal nyte godt av tjenestene, altså klientene må velge etter sitt behov i stedet for at kommunen velger etter lommeboka.

Det kan vi også få til på helsetjenester dersom vi legger opp til det. Dette kKonkurranse er et for godt virkemiddel til innovasjon, nyskaping og effektivitet til å forkastes som noe skummelt og farlig.

Det er ikke vanskelig å plukke ut enkelteksempler på ting som ikke har fungert i Oslo og andre steder. Som sagt er det ikke vanskelig å plukke ut eksempler på at ting ikke fungere i offentlig regi heller. Men å basere valg og politikk på slikt er overfladisk og fordummende. Enkelteksmpler forteller langt fra hele bildet, og man må se og tenke helhetlig. Ikke gjøre som Marsdal oppfordrer til og kun se på noen få saker og sitat tatt ut av sin sammenheng.

Marsdal driver skremselspropaganda i forhold til at det vil bli "økte forskjeller" og "bedriftene ønker ikke å gi deg gode tjenester, bare profitere på deg". Men jeg synes det er positivt at en bedrift kan profitere på å hjelpe andre. Jeg kaller det wn win-win situasjon. Jo mere vi kan få til situasjoner i samfunnet der private bedrifter har egeninteresse av å gjøre oppgaver som er positive for samfunnet, desto bedre. Dette er for meg en optimal win-win situasjon. Vi får bedrifter som er har som positiv drivkraft å utføre samfunnstjenester! Å fremstille dette som noe negativt og skummelt synes jeg er en meget merkelig holdning. Det ligger en slags innebygd irrasjonell frykt for at noen skal profitere, hos folk som Marsdal

En ting som ofte drukner i disse debatten er etikk og moral. Man kan kanskje mene at vi får det beste systemet dersom vi har et helbyråkratisk offentlig system der alt reguleres ned til minste detalj gjennom lover og forskrifter. Men selv om man mener noe slikt, hvilken moralsk rett mener man man har til å nekte andre mennesker et alternativ? Selv om du mener noe er best for meg, så har du vel ingen rett til å forby det jeg mener er best for meg?


Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

busy
 
Kopirett © 2010 Ivar Johansens blogg. Alle rettigheter reservert.
Joomla! er fri programvare utgitt under GNU/GPL License.