Eldreomsorg

- Det er så viktig for meg at det er de samme som kommer

- Det er så viktig for meg at det er de samme som kommer

Byråd Inga Marte Thorkildsen på besøk i hjemmetjenesten i bydel Østensjø:

"- Jeg blir glad i dem! utbrøt Monica, en funksjonshemmet kvinne på Østensjø, da jeg var med hjemmetjenesten på besøk her om dagen. Jeg spurte hvordan de endringene vi gjør nå oppleves for henne, og hun svarte: - Det er derfor det er så viktig for meg at det er de samme som kommer. Så la hun til: - Når det kommer fremmede, blir jeg nervøs og redd.

Jeg spurte også medarbeiderne i det selvstyrte teamet i hjemmetjenesten på Østensjø hvordan det kjennes når de får ansvar for færre mennesker, i et team som jobber fast sammen: - Når vi blir kjent med brukerne våre, blir vi tryggere, sa de. En mann sa: - Jeg blir glad på jobb! Nå er jeg nesten aldri borte lenger. Han la til at han ofte var engstelig før. Han visste ikke hvem han kom hjem til, og han kjørte seg ofte bort på veier han ikke kjente. Tida gikk...

Østensjø er blant de første bydelene som prøver ut tillitsmodellen, en modell som skal gi mer fleksibilitet, mer myndighet til fagfolk og mindre byråkrati. Og, noe jeg brenner spesielt for: relasjoner og innbyggernes behov skal stå i sentrum. Det er utrolig morsomt å se at det som før er blitt sett på som dyrt og potensielt ineffektivt ofte virker stikk motsatt! Nå får de gjort bedre utredninger, og de slipper å sløse bort tid og krefter på å bli kjent med stadig nye folk og kjøreruter. Likevel: På vei ut døra ropte noen etter meg: - Men vi trenger flere stillinger!

Og ja, det skal de få. Flere folk, og bedre kompetanse, fordi folk ikke bare skal få bo lenger hjemme, de skal ha det trygt! Og med flere dagtilbud kan vi gi folk som Monica fellesskap og varme i hverdagen! Takk for at jeg fikk være med deg hjem, Monica. Og takk, Gunn-Mari for at du tok meg med på jobb," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen.


Kommentarer   

0 #1 Heidi Hagen 17-05-2017 17:48
Når jeg leser dette, tenker jeg på at det ikke er så lenge til jeg blir så gammel at jeg muligens trenger hjelp.
Enda noen år til, men desto viktigere å spørre: hvordan vil dette være for meg og mine medsyke-eldre som trenger litt hjelp? Uavhengig av hvilken pasientgruppe man tilhører.
Vil det i det hele tatt være hjelp å få om 10-15 år? Om enn så lenge?
Vil man måtte være såå syk at man må omtrent være død for å få hjelp?
Vil det være som i dag, at det ofte er de syke som hjelper de sykere, og de fattige som hjelper de som er enda mer blakke?

Som i all behandling, er det viktig med kontinuitet, og det kan være frustrerende at det kommer forskjellige mennesker hver gang. Og det virker som om det er lite attraktivt å jobbe i hjemmetjenesten , som har min største respekt. Jeg har inntrykk av at de gjør så godt de kan med de midlene de har?

Flott å lese at Østensjø ser ut til p ha funnet en løsning!

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode