Eldreomsorg

82-årige Inga: Jeg er sliten av å være instruktør for hjemmehjelperne

82-årige Inga: Jeg er sliten av å være instruktør for hjemmehjelperne

Denne bloggen synliggjør de gode eksempler, men også eksempler fra brukere av kommunens tjenester som ser et forbedringsbebov. Bare ved å lytte til brukerne kan tjenestene bedres i tråd med brukernes behov. I dag 82-årige Inga Litas:

«Selv opplever jeg det nå slik at jo sykere jeg blir, jo mer bistand og innsiktsfull hjelp trenger jeg. Men i stedet blir tilbudet mer og mer begrenset.

Begrenset bemanning fører til hjerteskjærende tidsnød, listen over gjøremål som er skjematisk nedfelt ved et skrivebord, fratar en dedikert pleier muligheten for å bruke omsorg og faglig skjønn ved hvert besøk. Dette er tragisk, fordi tilstanden hos gamle og syke brukere varierer fra dag til dag, noe som nødvendiggjør faglig og hyppig oppfølging av erfarne og velutdannede pleiere, som også blir gitt den respekt og aktelse at de får mulighet for å utøve sitt faglige skjønn.

Personlig er jeg sliten, trett og oppgitt av å være instruktør for elever som ikke en gang vet navnet på de enkelte kroppsdelene våre. Jeg har brukt papir og blyant og tegnet og fortalt. Det er jo blant annet derfor de skulle hatt med seg en veileder. De er ikke i praksis for å jobbe gratis slik at bydelen kan spare penger, de er der for å lære og få god og nyttig erfaring til å utfolde seg i det mangeartede sykepleieryrket,» skriver hun bl.a. i et åpent brev til Oslo kommune.

Les hele hennes tekst nedenfor.

 

Les hele teksten fra Inga Litas:

For rundt 10 år siden fikk jeg det første besøket av hjemmesykepleien i min bydel, Nordre Aker. Det var en meget positiv opplevelse. Jeg ble imponert over å få syv ulike tekniske hjelpemidler i hjemmet, etterhvert som jeg ble mer og mer skrøpelig. De fleste pleierne var voksne og vel skolerte, med lang og allsidig sykepleiererfaring, og med stor forståelse for hva gamle og sykes totalsituasjon faktisk innebærer. Jeg følte meg godt tatt hånd om, og fikk adekvate svar på viktige spørsmål.

Ved enhver brukerundersøkelse kom Nordre Aker bydel ut som byens beste. Jeg var glad og takknemlig for å høre til i denne bydelen. Pleierne var også den gang i tidsnød, men jeg fikk likevel oppmerksomhet og tjenester som gjorde meg trygg og vel ivaretatt.

Så kom budsjettkuttene og ikke minst omorganiseringene. Pleierne fikk streng beskjed om hvilke tjenester de fikk lov til å yte, minuttene de fikk til rådighet hos den enkelte ble færre, og det var ikke lenger opp til den enkelte sykepleier å vurdere dagens tilstand og behov hos brukeren.

Pleierne som hadde lengst erfaring, som brukte denne og sin faglige innsikt til å tilpasse tjenesteytelsene fra dag til dag hos den enkelte bruker, var sterkt dedikerte til sitt yrke.

Pleierne kom i ytterligere tidsnød, samtidig som de ble hemmet av at enkelte arbeidsoppgaver ikke lenger var lov å yte. Pasienten skulle i størst mulig grad klare tingene selv for det var best for brukeren. Det var denne begrunnelsen som liksom skulle legitimere omleggingen og innskrenkningene, mens intensjonen i realiteten var å spare penger.

Da vi så ble kjent med at bydelsledelsen hadde takket nei til nye stillinger, fordi omorganiseringen ikke nødvendiggjorde økt bemanning, fikk både brukere og ikke flere pleiere, regelrett sjokk.

Jeg vet at dyktige, erfarne, og hundre prosent dedikerte sykepleiere har sluttet i bydelen, som følge av dette.

Vi brukere kan bare ta dette til etterretning, med gråten i halsen. Det er store innstramminger på alle områder og enda dårligere tid hos hver bruker.

Selv opplever jeg det nå slik at jo sykere jeg blir, jo mer bistand og innsiktsfull hjelp trenger jeg. Men i stedet blir tilbudet mer og mer begrenset.

Begrenset bemanning fører til hjerteskjærende tidsnød, listen over gjøremål som er skjematisk nedfelt ved et skrivebord, fratar en dedikert pleier muligheten for å bruke omsorg og faglig skjønn ved hvert besøk. Dette er tragisk, fordi tilstanden hos gamle og syke brukere varierer fra dag til dag, noe som nødvendiggjør faglig og hyppig oppfølging av erfarne og velutdannede pleiere, som også blir gitt den respekt og aktelse at de får mulighet for å utøve sitt faglige skjønn.

Hjemmetjenesten ansetter svært mange pur unge og nyutdannede pleiere, som jeg mener burde hatt minst fem års mer erfaring fra sykehus og pleiehjem, med mange fagkompetente ansatte rundt seg, før de ble sluppet løs på hjemmesykepleien. De er teoretisk ferdig opplært, søte og blide de aller fleste. Men ofte mangles den omfattende innsikten i det å være gammel og syk, som bare er noe som kommer med lang og allsidig erfaring. De har ikke en gang stelt sine besteforeldre, for det har moren deres gjort.

I tillegg brukes sykepleierelevene som er i praksis som vanlig ansatte, de jobber jo gratis for kommunen. Disse har følge av lærere et par ganger, så kommer kanskje to og to elever samtidig en gang eller to, og deretter er de alene og skal ta vare på oss hjelpetrengende.

Hvis jeg som bruker hadde sittet i en bedømmelseskomite når disse kullene skulle videre i studiet, så var det bare få som hadde sluppet gjennom uten til dels alvorlige merknader.

Mange er innvandrere, og selv om daglig tale er brukbar norsk, så er ordforrådet begrenset, og i tillegg til ulik kulturell bakgrunn, så fører det ofte til at det oppstår en del betydelige misforståelser. De av oss brukere som ikke er demente merker jo dette daglig, og det får konsekvenser når det gjelder anvisninger for spesielle pleiebehov med videre.

Personlig er jeg sliten, trett og oppgitt av å være instruktør for elever som ikke en gang vet navnet på de enkelte kroppsdelene våre. Jeg har brukt papir og blyant og tegnet og fortalt. Det er jo blant annet derfor de skulle hatt med seg en veileder. De er ikke i praksis for å jobbe gratis slik at bydelen kan spare penger, de er der for å lære og få god og nyttig erfaring til å utfolde seg i det mangeartede sykepleieryrket.

Elevene møter ofte mer eller mindre dramatiske tilstander når de stiller opp alene hos brukerne, og tiden går, mens de må kontakte kvalifisert hjelp. En elev i praksis, eller en pur ung nyutdannet helsefagarbeider bør også skånes for å komme på en død bruker helt alene, mener jeg.

Mangelen på tilstrekkelig faste sykepleierstillinger med krav om bred erfaring, modenhet og evne til å takle de mer eller mindre dramatiske situasjonene de møter alene ved besøk hos brukerne, gjør situasjonen uholdbar for norsk eldreomsorg.

Bevilgning til et betydelig større antall sykepleierstillinger og budsjettmidler til relevante lokaler og utstyr for øvrig, er eneste løsning på denne, dessverre landsomfattende og nedverdigende situasjonen for den totale eldreomsorgen i Norge.

Bydel Nordre Aker som jeg kjenner til, har blant annet prioritert en rekke velferdstiltak og andre synlige tiltak i bydelen, og det er vel og bra. Men hvis omorganiseringer av hjemmetjenesten for syke og eldre, er gjort for å frigjøre penger til utvendige og dermed mer synlige tiltak i deler av bydelen, så er det helt uakseptabelt. Dette må både bydelsledelsen, den kommunale helsebyråden og helseministeren omgående ta inn over seg.

Det er, ifølge de ulike media, ingen uenighet mellom de enkelte politiske hold om at tilstanden innen eldreomsorgen er uholdbar. Det står på bevilgninger, både sentralt og lokalt Dermed må denne budsjettposten drastisk prioriteres, selv om vi eldre tydeligvis ikke ansees som verdt å ta vare på.

Det bør imidlertid også stilles store krav til ledelsen på de ulike nivåer i helsetjenestene, både når det gjelder administrative evner og erfaring, god forstand på personalforvaltning, respekt for og viten om de hovedavtaler som er inngått av partene i arbeidslivet og vilje og evne til respekt for de aktuelle fagforeningene slik at samarbeidet med disse fører til en relevant og god personalforvaltning, og budsjettering som føre til en gunstig stillingsstruktur ved enhetene.

Bydelene må kunne sammenligne sine avlønninger av de ulike stillingene uten store avvik, store lønnsavvik virker ikke fremmende på arbeidsiver og glede.

Og sist, men ikke minst, må de ha forståelse for at de forskjellige enhetene under begrepet helse og eldreomsorg ikke på noen måte kan sammenlignes eller administreres, betraktes eller håndteres som en mekanisk bedrift.

Det er levende, syke mennesker man har mellom hendene, ikke en metallplate eller en plastpose.

Ledelsen på et hvert nivå skal ivareta både sine ansattes og alle dem som enheten skal betjene på en iherdig måte, og fighte for gode arbeidsforhold og lønninger for staben, og slåss for et sunt og solid budsjett som gir mulighet for å gi det ønskede tilbudet til oss gamle og syke skattebetalere. Politikken er jo slik nå heldigvis at vi gamle skal få bo i hjemmene våre så lenge som overhodet mulig, men det krever altså en hjemmetjeneste med en ganske annen økonomi- og øvrig ressurssituasjon enn i dag.

Finnes det noen i systemet som virkelig vil slåss og ta et landsdekkende ansvar for verdigere forhold for eldregenerasjonene i samfunnet?

Eller har min og neste generasjon virkelig feilet med vår oppdragelse, og manglet evne til å gi dere såpass etisk samvittighet at vi gamle og syke i verdens rikeste land fortsatt bare nedprioriteres?


Kommentarer   

+4 #1 Gro Balas 10-06-2018 22:41
Dette har det opp gjennom årene vært mye å si om. Vi kan ikke være bekjent av å fortsette praksisen!
+2 #2 Lappeteppet/ Anja 11-06-2018 10:31
Jeg tok min utdannelse til hjelpepleier som ung. Jeg var ferdig utdannet, teoretisk, som 18 år gammel. Jeg hadde i løpet av året jeg var 17 år tilsammen 6 nnd i praksis.

2 av disse månedene var i hjemmesykepleie n. Jeg var for det meste alene. Uten mobil. På sykkel. Forsvarlig? Ikke engang litt.

Men tidsnøden som blir beskrevet, den kjente jeg på hele veien som student og senere som ansatt. Grusomt å gå fra noen som egentlig trenger mer å snakke enn den fysiske pleien.
+1 #3 Sissel Torsæter 11-06-2018 12:08
Hva tenker eldre - og omsorgsminister en om dette? De fleste ( om ikke alle) tjenestene i bydelene, som helse, pleie, omsorg, barnehage - sektoren, barnevern og etterhvert skolesektoren har hatt en negativ utvikling i mange år. Dette var det vi fagfolk var redd for kunne skje ved delegeringen av budsjettansvare t for alle tjenestene til bydelene i sin spede begynnelse. Bydelene måtte etter noen år omorganisere og kutte ned på budsjettene, og som et resultat av dette får ikke fagfolk brukt sin kompetanse, engasjement og utviklet seg innen sitt fagfelt eller tverrfaglig samarbeid. Bydels - direktørene ble opptatt av å bli « best i klassen» til forvaltning og administrering av sine tjenester innenfor sine budsjetter på bekostning av faglig utvikling.
0 #4 Hilde Hansen 19-06-2018 16:11
Dette er Høyre/Frp -politikk. Du skal betale for pleie og gjør du ikke det, avspises du med elendige kommunale "tjenester".
0 #5 Bente R.Hansen 18-07-2018 12:40
Og så forundrer vi oss over at det er vanskelig å rekruttere sykepleiere og helsefagarbeide re til hjemmesykepleien?
Når de vet at de må gå mye alene, med et ansvar som mange ikke er rustet til å ta og med lite eller ingen forståelse for at å utøve faglig skjønn og yrkes-integrite t er en forutsetning for å kunne gi forsvarlige tjenester. ikke rart at mange av oss finner andre yrker.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode