Funksjonshemmede

Velferdsetaten: Ingen nye rutiner for samkjøring av alenekjørere i TT-tjenesten

Velferdsetaten: Ingen nye rutiner for samkjøring av alenekjørere i TT-tjenesten

For noen uker siden hadde jeg et blogg-oppslag under overskriften: TT: Samkjøring i strid med kommunens vedtak?

Olav Eilifsen, far til funksjonshemmede Ruben, skrev da blant annet:

"«Vi har funnet ut at Samres har innført nye retningslinjer for sjåførene vedrørende alenekjørere fra 1. august - uten at noen brukere er informert. Ifølge mine informasjoner er sjåførene nå pålagt å samkjøre andre brukere med alenekjørere og se bort i fra vedtakene om alenekjøring.

Dette er totalt uakseptabelt. Det er selvsagt gode grunner til at enkelte brukere har fått egne vedtak om at de skal være alenekjørere. Noen har medisinske begrunnelser, mens andre kan være for utagerende til å reise med andre brukere."

Helena Semb, seksjonssjef Juridisk seksjon/TT-seksjonen, Velferdsetaten skriver blant annet: "Det er ikke riktig at det har kommet nye etningslinjer fra Samres som omhandler alenekjørere. Denne gruppen har alltid kjørt alene, og skal fortsette å kjøre alene. Det er altså ingen endring i praktiseringen av dette.

Velferdsetaten har ansvaret for å administrere TT-ordningen i Oslo kommune, mens Samres utfører planlegging og kjørekontortjenestene for kommunen. Vi antar at saken beror på en misforståelse. Samres har verken sjåfører eller biler. Det var en revidering av en sjåførinstruks fra transportør Oslo Taxibuss, og ikke nye retningslinjer fra Samres dette handlet om. I instruksen står det at sjåførene må følge den planlagte reiseruten, herunder samkjøre i følge planen, også i de tilfellene alenekjørere er satt opp på samkjøring. Bakgrunnen for denne beskjeden til sjåførene er at noen svært få alenekjørere samkjøres med kjente personer – forutsatt at både bydel og foresatte (som regel foreldre) har godkjent slik samkjøring. Dette unntaket gjelder per i dag for kun syv personer i Oslo, og er som nevnt godt gjennomtenkt og godkjent av ansvarlige representanter for de aktuelle brukerne.

Vi ser at det er mulig å feiltolke instruksen transportøren sendte til sine sjåfører, men dette handlet altså om å gi sjåførene beskjed om at det finnes en håndfull «alenekjørere» som kan samkjøres i enkelte tilfeller, og at sjåførene skal forholde seg til meldingene fra planleggingskontoret."

Les hele kommentaren fra Velferdsetatens Helena Semb under "les mer."

Oslo: Ny beboer- og pårørendeundersøkelse i boliger til personer med utviklingshemming og tilsvarende behov for bistand

Oslo: Ny beboer- og pårørendeundersøkelsen i boliger til personer med utviklingshemming og tilsvarende behov for bistand

Nå foreligger den siste beboer- og pårørendeundersøkelsen i boliger til personer med utviklingshemming og tilsvarende behov for bistand i Oslo. Og undersøkelsene gir kommunen viktig kunnskap for hvordan man kan skape enda bedre tilbud.

Oveordnet sett er det gode tall: Samlet sett svarer 88 prosent av beboerne at de alt i alt er fornøyd med hjelpen de får, mens 74 prosent av de pårørende sier de er «enig» eller «helt enig» i påstanden «Alt i alt er jeg fornøyd med tjenesten min nærstående mottar.»

I forhold til forbedringspunkter merker jeg meg særlig: De fleste beboerne sier at de får hjelp til det de ønsker (88 prosent) og at de er fornøyd med hjelpen de får. De pårørendes svar er litt mer delte, men et flertall mener deres nærstående får den hjelpen de trenger (66 prosent). En del av beboerne har mange ansatte å forholde seg til, og både beboere og pårørende kommenterer at den hjelpen beboerne får varierer med de ansatte. Pårørende påpeker at det er god fagkompetanse mange steder, men at opplæringen av nyansatte kan bli bedre, og at det er behov for mer kunnskap om den enkelte beboer. Bare litt over halvparten av pårørende til beboere med individuell plan mener planen blir fulgt opp i hverdagen (56 prosent). Flere pårørende opplever at det er de selv som holder oversikt og følger opp det som er viktig, og de er bekymret for hva som vil skje når de ikke lenger kan gjøre dette.

Her har bydelene og den enkelte institusjon en jobb å gjøre.

TT: Samkjøring i strid med kommunens vedtak?

TT: Samkjøring i strid med kommunens vedtak?

For en gruppe funksjonshemmede er TT-transport helt avgjørende for at man skal komme seg til og fra skole, dagtilbud eller arbeid/arbeidstrening. En del av disse er så sårbare at de har fått vedtak om ikke å bli transportert sammen med andre. De er alenekjørere, eller Ensamåkere, som Samres kaller dem.

Olav Eilifsen har sendt fram denne henvendelsen til Velferdsetaten, som forvalter avtalen på vegne av kommunen:

«Vi har funnet ut at Samres har innført nye retningslinjer for sjåførene vedrørende alenekjørere fra 1. august - uten at noen brukere er informert.

Ifølge mine informasjoner er sjåførene nå pålagt å samkjøre andre brukere med alenekjørere og se bort i fra vedtakene om alenekjøring.

Dette er totalt uakseptabelt. Det er selvsagt gode grunner til at enkelte brukere har fått egne vedtak om at de skal være alenekjørere. Noen har medisinske begrunnelser, mens andre kan være for utagerende til å reise med andre brukere.

Sistnevnte er helt avgjørende for Ruben. Han sitter i rullestol og er helt forsvarsløs. Vi har i andre sammenhenger hatt svært dårlige erfaringer når han har vært alene sammen med mer utagerende funksjonshemmede.

Jeg ber om at det nye pålegget til TT-sjåførene trekkes tilbake umiddelbart. I motsatt fall vil jeg forfølge denne saken på alle tilgjengelig måter - inklusive henvendelser til brukerorganisasjoner, Råd for funksjonshemmede, politikere og media.

For ordens skyld: Jeg forstår behovet for samkjøring så lenge det kan skje innenfor forsvarlige rammer, og slik at brukerne kommer fram til bestemmelsesstedet i rimelige tid. Men det er som nevnt totalt uforsvarlig å la utagerende brukere med alenevedtak reise sammen med brukere som ikke har mulighet til å forsvare seg.»

Så langt jeg forstår er dette ikke et initiativ eller ønske fra kommunen, men initiert av anbudsvinneren Samres. Hva har andre med slik transport erfart?

Alenemor med 5-årig syk datter som ikke har mer enn et par år igjen å leve: Jeg er på felgen og sliten

Alenemor med 5-årig syk datter som ikke har mer enn et par år igjen å leve: Jeg er på felgen og sliten

"Anne" er fortvilet, på felgen og sliten. Hun føler seg maktesløs og hadde forventet mer støtte og hjelp fra bydelen sin, Nordstrand.

"Jeg er alene med omsorgen for min datter på 5 år. Hun har INAD, en alvorlig progredierende sykdom og vil ikke kunne leve opp til mer enn skolealder.

Siden februar 2017 har vi hatt hjelp 36t i uken, mindre enn det ble søkt om og jeg hadde ingenting å si i avgjørelsen. Dette betyr at jeg aldri har en natt fri eller et døgn fri, er på vakt 19t i døgnet, jobber sammen med assistenten om morgen stell og ettermiddags stell og får i meg måltider mens de er her. Jeg har i den forbindelse søkt om 2 uker ferie i året og hver fjerde helg fri for å hente meg inn mentalt og fysisk. Dette er en tøff situasjon å være i, min datter har mistet evnen til å snakke, spontan bevegelighet i hele kroppen, kan ikke spise fullverdig via munnen og har PEG, samt er på vei til å miste synet. Hun må løftes alle steder og blir tyngre.

Sykdommen stopper ikke opp, og bydelen burde være ute i god tid med hjelp til oss. I stedenfor trenerer de og er uvillige til å innrømme avlastningsbehovet. Jeg føler meg maktesløs ovenfor bydelen og kommunen som sier de skal hjelpe på nettsider og i skriv, men virkeligheten når man søker er en annen. Hva kan jeg gjøre med mine ressurser nå? Jeg kjenner meg helt på felgen av alle avslag og at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg sier at jeg er sliten og trenger mer hjelp.

Jeg sparer staten for svimlende beløp fordi jeg gjør store deler av jobben med tilsyn og pleie for min datter hjemme selv. I tillegg er jeg i sorg over beskjedene jeg har fått om min datters liv. Ingen av de ansatte assistentene har lov til å jobbe mer enn 10t dag og 13t hvilende natt, men jeg forventes å skulle være der alle dager i året og ikke ha noe sosialt liv eller kunne innhente meg en natt innimellom. I steden for å få et klapp på skulderen for innsatsen virker det som om det bare skulle mangle at jeg stiller opp på denne måten," skriver "Anne" blant annet.

Jeg tenker: Hvorfor skal "Anne" måtte bruke det aller siste hun måtte ha igjen av krefter til å sloss med kommunen og offentlige myndigheter? Hennes datter har kun et par år igjen å leve, og en velferdskommune må kunne være på tilbudssiden og si: Vi er her for deg og din datter. Hva trenger du?

Les hele hennes henvendelse nedenfor. Hva sier bydelsutvalgets leder, Høyres Arve Edvardsen, til dette?

Rettighetsparadokset

Rettighetsparadokset

Min utviklingshemmede sønn har alle rettigheter du kan tenke deg, men jeg skjønner dessverre ikke hvordan vi skal få den hjelpen vi trenger,skriver Geir Haugen.

"Alt er tilsynelatende lagt til rette for at mitt barn skal få et fullverdig liv, utvikle seg og sine evner optimalt og bli integrert i barnehage, skole og lokalsamfunn. Og når han blir voksen skal han få tilrettelagt opplæring, verdens beste helsehjelp, egen bolig og til og med jobb.

Dette skal oppnås samtidig som vi, foreldre og søsken, skal kunne leve et ganske vanlig familieliv med fulle jobber, klassisk tidsklemme, en viss sosial omgang og et snev av engasjementer på fritiden. Våre og dine skattepenger skal sørge for dette, gjennom eksepsjonelt velmenende ordninger som individuelle planer, avlastningshjem, støttekontakter, i tillegg til oppfølging fra ansvarsgruppe, habiliteringstjeneste på sykehus, fysioterapeut, pedagogisk fagsenter, PPT og hva det nå heter.

Men likevel skjønner jeg ikke hvordan vi skal få den hjelpen vi trenger. Jeg aner ikke hvor mye avlastning en familie har rett på, hvor gammelt et barn må være før man kan få støttekontakt, hvor mye – og hva slags – spesialpedagogisk hjelp vi trenger, hvilke hjelpemidler som er nyttige og mulig å få, hvilke logopeder som kan hjelpe oss eller om spesialskole eller nærskole er best. Det er nesten så man må gå ned i stilling for å ha tid til å administrere og undersøke disse tingene – ringe rundt, leite fram informasjon, klage – slik at det ikke går ut over den tiden man faktisk har med barna," skriver Geir Haugen blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Status: Husbankstøttede bofellesskap for utviklingshemmede

Status: Bofellesskap for utviklingshemmede med Husbankstøtte

En del av rollen som folkevalgt er også det å være ombud: Bistå enkeltpersoner, virksomheter og organisasjoner i å få avklart faktiske forhold, bidra til å rydde eller om nødvendig: skape endringer i regelverk eller praksis.

En slik henvendelse er denne fra Per Inge Krossen, leder av Ups & Downs-foreningen i Oslo, en forening for familier i Oslo til barn med Downs Syndrom.

"Jeg får en hel del henvendelser mht bolig for våre håpefulle. I flere år har det vært en god innarbeidet praksis med såkalte foreldredrevne prosjekt. I korthet: foreldre og ungdommen finner selv fram til de de ønsker å bo sammen med, kjøper leiligheter som utvikles f.eks. sammen med OBOS og med støtte fra Husbanken via Oslo komumune. Ordningen ble brått stoppet ved juletider med en noe uklar melding om "må utredes". Etter dette har det vært stille, hvilket fører til en økende grad av rykter. Har du noe kjennskap og fakta her?"

Parallelt har jeg også fått henvendelser fra andre pårørende som ønsker å komme i gang med boligprosjekter. Så langt jeg skjønner er situasjonen slik:

Husbanken bevilger tilskudd til etablering av boligprosjekter for utviklingshemmede med ca. 75 mill. pr. år til Oslo kommune. I enkelte år har kommunen fått bevilget ekstra tilskudd som følge av lavere forbruk i andre kommuner. Etter 2020 inngår tilskuddsmidlene i rammeoverføring fra Staten og det er uklart hva den fremtidige rammen vil bli.

Velferdsetaten har allerede fordelt tilskudd frem til 2020. Fordeling i forkant er viktig for forutsigbarhet, for å sikre tid til å realisere prosjekter.

Det er satt en begrensing på to prosjekter pr år fordi dette binder opp bruken av tilskuddsmidler. Resterende fordeles med kvoter til bydeler og tildeles videre til personer/husstander etter visse tildelingskriterier.

Velferdsetaten er nå i kontakt med nye grupper som planlegger boligprosjekter. Velferdsetaten har gitt disse gruppene beskjed om at tilskuddsmidler til egeneide boligprosjekter er brukt opp fram til 2020 og at kommunen på grunn av usikre rammer fra 2020 må avvente videre finansiering av boligprosjekter.

Det er usikkert hvor mye Oslo kommune vil motta av ramme for tilskudd til etablering fra 2020. For å videreføre finansieringsordningen er det derfor nødvendig å finne andre løsninger. Jeg forstår at byrådet er i dialog med Husbanken om hvorvidt det finnes andre muligheter.

Jeg holder fortsatt i saksfeltet, så berørte må gjerne holde meg informert.

Omsorg: Vi trenger flere cowboyer

Omsorg: Mindre regelverk og flere cowboyer

Et hjertesukk fra Trude Trønnes, på vegne av seg selv og hennes bror Stian, som har Downs syndrom.

"Her bader broren min for sikkert fjerde gang i dag. Når han er på ferie hos mamma og hennes mann bader han så ofte han vil. Stian elsker å bade. I vannet gjelder et annet språk. Det ordløse, men like fullt kraftfulle språket hvis man deler det. Stian deler gjerne og når vi ikke bader sammen, liker han at vi sitter og ser på når han svømmer og dykker og hopper fra brygga. Stian har talent for dette, han dykker dypt og lenge; Stiaaaan kom opp, ropte jeg da vi var små, og han kom opp et helt annet sted enn der han dukket ned, og han svømmer fremdeles like langt og vi roper Stiaaaan du må snu nå! Og han snur seg mot oss og han har et ansikt så helt og så lykkelig at det slippes sommerfugler løs i hjertene våre når vi ser det. Det å bli sett av andre er å bli tydelig, ikke bare for andre, men også for seg selv. Stian blir ikke sett i så mange sammenhenger. Klart Stian elsker å bade.

Stian bader mest når han er sammen med mamma. Han bor i egen leilighet i en bolig og boligen har også en felles bil. Stian trenger noen som kjører ham dit han skal. Men regelverket er slik at for å dra på stranden eller i svømmehallen med Stian må de ansatte ha med en som har livredderkurs. Og ikke er det slik at alle i boligen vil bade heller. Så Stian er nesten aldri på stranden eller i svømmehallen når han er hjemme i boligen. Jeg tenker at vi da har et regelverk som tar strupetak på seg selv. Og at regelverk også kan skape holdninger. Jeg tenker at vi trenger noen cowboyer nå. Som ser at Stian sitter der i stolen sin dag etter dag, helg etter helg, og som tenker hallo, dette er jo galskap. Hva slags livskvalitet er dette? La oss kaste oss rundt og stikke på stranden. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Vi trenger at noen bare tenker slik. Helt av seg selv. For det bør da ikke være vanskelig. Og hvilken verdi har en dag som er uforløst? Stian har verdens beste mamma som henter ham ut på tur når hun kan. Dette hjertesukket går ut på vegne av broren min, men like mye, om ikke mer, på vegne av alle dem som ikke har en slik mamma, men som sitter i sine uforløste dager i en stol et sted. Det er på tide med noen cowboyer nå."

Jeg skjønner Trude godt. Tar fagfolka hansken? Og ikke minst: Ser overordnet politisk og adminstrativ ledelse i kommunene (som her i Vestfold) at ansatte må få nødvendig tillit og fleksibilitet? Mindre detaljstyring ovenfra og mer frhet til fagfolka. Tillitsreform...

Bekymringsmelding vedrørende dagsentertilbud til utviklingshemmede: For få plasser og for dårlig kvalitet

Bekymringsmelding vedrørende dagsentertilbud til utviklingshemmede: Får få plasser og for dårlig kvalitet

Hanne Svarstad er bekymret fordi hennes utviklingshemmede datter Mina - i likhet med flere - ikke har fått dagsenterplass til høsten:

"Flere utviklingshemmede har ikke fått dagsenterplass til høsten. Mina er en av dem. Vi som er Minas foreldre fikk beskjed om at vi kunne velge mellom noen dagsentre som bydelen har godkjent og som skulle ha riktig profil for Mina. Etter besøk ved fire slike sentre, konkluderte vi at tre av disse er velegnet for Mina. Imidlertid viser det seg at alle tre er fulle, og det er mange flere enn Mina som har blitt avvist. Etter sommerferien (der Mina ikke får komme på sommerferie), kommer høsten, og hun blir nødt til å tilbringe alle dagene sine i boligen, og uten at vi har forhåpninger om en snarlig dagsenterplass.

Hva kan årsakene være til at Mina og andre står uten dagsentertilbud?

En umiddelbar årsak ser ut til å være at med innføring av brukervalget har det skjedd en flukt av brukere fra dagsentre som pårørende ikke har vært fornøyd med og over i en gruppe dagsentre der pårørende vurderer tilbudene som langt bedre.

Overordnede årsaker er at Oslo ikke har nok dagsenterplasser med tilfredsstillende kvalitet, og det mangler et felles inntakssystem."

Jeg har bedt byrådet gå inn i dette, og vurdere tiltak. Les hele Hanne Svarstads bekymringsmelding nedenfor, og hennes forslag til tiltak.

Utviklingshemmede Downs-barn på avveie

Utviklingshemmede Downs-barn på avveie

Tore Bareksten er bekymret for sin sønn med Downs.

"Den siste måned har Norges Taxi to ganger levert Aslak feil sted når han skulle på avlastning. Det vil si at han ble levert hjem i stedet for til avlastningsstedet. Heldigvis var kona hjemme en av gangene og jeg den andre. I følge Samres hadde sjåføren fått oppgitt rett adresse, men levert feil likevel.

Veldig ofte når Aslak skal leveres/hentes på etterskoletidstilbud på Valhall Arena eller være en uke på Haugentunet avlastningsboliger får jeg telefon fra drosjesjåfører når jeg sitter på t-banen til og fra jobb. Noen ganger spør de om veien dit de skal, andre ganger ber de meg sørge for at Aslak kommer ut fra hentestedet. I flere år har jeg bedt Samres gi drosjesjåførene telefonnummer til stedet Aslak skal hentes eller leveres, men fortsatt er visst bare mitt og konas telefonnummer de får.

Jeg synes det er et paradoks at veltalende politikere bruker Oslo Taxi mens våre downsbarn med mer begrensede talegaver må bruke Norges taxi. Det burde vært omvendt. La barne våre få drosjeselskapet som legger størst vekt på språklig og geografisk kunnskap og la politkerne forklare Norges taxi sjåførene hvor de skal kjøre. Og forlang at Samres skal ha ansatte og et datasystem som klarer å gi sjåførene telefonnummer til stedet barna våre skal hentes og leveres," spør Bareksten.

Les hele hans tekst nedenfor. Hva er andres erfaring?

Multifunksjonshemmede Arne skal ikke lenger dyttes ut på anbudstorget

Multifunksjonshemmede Arne skal ikke lenger dyttes ut på anbudstorget

Straks over sommeren skjer det: Vi flytter makt fra forvaltningen til den hjelpetrengende selv, og skal ikke lenger se anbudsutsettelser som dette:

"Bydel NN ønsker å prekvalifisere leverandører som kan levere et bo- og omsorgstilbud med heldøgns bemanning. Brukeren er en ung mann på 19 år, med diagnosene autisme, epilepsi og psykisk utviklingshemming. Han har behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver. Han har utfordrende atferd, men det er til nå ikke blitt vurdert behov for vedtak etter Kapittel 4A i sosialtjenesteloven. Han har hyppige epilepsianfall, slik at han vil ha behov for personale med god kompetanse på håndtering av det. Han er en blid, ung mann.»

Det er eksempler som dette som har gjort at et enstemmig bystyre, på mitt initiativ, har vedtatt at det skal innføres brukervalg på dagsenter-, bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som etter vedtak skal ha dette tilbudet. Ting tar tid, altfor lang tid, å gjennomføre, men straks over sommeren er dette operativt.

For denne gruppen erstattes nå anbud og marked med brukermedvirkning og brukervalg. Vi gir innbyggerne større innflytelse på sine egne liv og i utforming av tjenestene. Forlater kundetenkningen og en forvaltning som i altfor stor grad har en vi-vet-best-hva-du-trenger-holdning, til i større grad å la den hjelpetrengende selv bestemme. Det finnes knapt noen som har bedre kunnskap hva en 19-årig multifunksjonshemmet mann trenger enn han selv og hans pårørende. Derfor ønsker vi å flytte makt fra forvaltningen og til den hjelpetrengende selv og deres pårørende.

Dette blir bra.

Jeg oppfordrer folk til å ta kontakt med meg dersom de får opplevelser eller erfaringer de mener det er klokt at jeg får kjennskap til.

Kommunens innkjøpspolitikk: Prioritere virksomheter som skaper arbeidsplasser for funksjonshemmede

Kommunens innkjøpspolitikk: Prioritere virksomheter som skaper arbeidsplasser for funksjonshemmede

For noen uker siden her på bloggen skrev jeg om 22-årige Kine-Margrethe: Arbeidsplikt, sies det overfor sosialhjelpsmottagere. Andre sloss for å få jobb, men får det ikke: Etter 5 års skolegang tilbyr Oslo kommune mange psykisk utviklingshemmede ungdommer et eneste tilbud: jobbventeliste, med håp om jobb om noen år.

En rådgiver ved en av byens videregående skoler kontaktet meg i sin fortvilelse: Hun har mange utviklingshemmede som etter 5 års skolegang ikke kommer over i tilpasset arbeid, VTA. Kine-Margrethes sak løste seg, men det er mange andre funksjonshemmede som er fortvilet over ikke å få arbeid.

Et enstemmig bystyre ber nå, på mitt initiativ, byrådet om å sette fokus på dette og prioritere å skaffe arbeidsplasser. En enstemmig bystyrets finanskomite uttaler:

"Komiteen viser til at kommunen gjennom sin anskaffelsespolitikk kan bidra til flere arbeidsplasser for denne gruppen.

Komiteen viser til forskriften til lov om offentlige anskaffelser § 8 - 8: "Oppdragsgiveren kan begrense konkurransen til virksomheter eller programmer som har som hovedformål å integrere funksjonshemmede eller vanskeligstilte personer i arbeidslivet. Dette gjelder bare når minst 30 prosent av de ansatte i virksomheten eller programmet har en funksjonshemming eller er vanskeligstilte. Dersom oppdragsgiveren bruker denne muligheten, skal han angi dette i kunngjøringen."

Byrådet bes se på om kommunen i større grad kan benytte seg av denne muligheten."

En tydelig beskjed fra bystyret!