Jeg ser som drama som lett kan utspille seg når leverandørenes makt (bydelene) blir for stor. Hva blir neste? Plassere alle funksjonshemmede i ”egen” gettoer??

Dette dreier seg om våre holdninger til livet og menneskeverdet som skal gjenspeiles i en solidarisk velferdsstat med en inkluderende tanke for alle borger. Det blir aldri for mye om å gjenta verdi synet i forhold til solidaritet med de svake grupper og viktigheten med at alle kan få bo hjemme så lenge de selv ønsker.
Vi må ikke skru tiden tilbake hvor funksjonshemmede gjemtes fra andre i samfunnet. (Lurer på om noen husker eller hørt om dette…). Ser faktisk tendenser til dette på valg av så kalt omsorgsboligene.

Jeg ser det som riktig og viktig å la brukere selv få bestemme hvor de vil bo. Hva med nærheten til familien?
Kan man ikke selv bestemme hvor de vil bo, må bydelene ha en god dialog med de pårørende. Erfaring på dette er nødvendighet med nytenkning og god samarbeid mellom bydel og den det gjelder er veien å gå. Men ikke minst riktig politisk føring på hvordan bydelen skal håndtere dette i tiden framover.

I likhet med at NAVs anbudspolitikk for tiden raserer det offentliges tilbud for folk med funksjonshemninger, er turen nå kommet til psykisk utviklingshemmede. (De gamle er vi nesten ferdig med) Så nå skal psykisk utviklingshemmede økonomisalderes ut i huti heita for å ligge skattebetalerne minst mulig til byrde ifølge de høye damer og herrer i byrådet. Vi burde vel ikke være overrasket.
Det er nesten så en gammel miljøarbeider savner sentralinstitusjonen Emma Hjorths Hjem. Der var beboerne i det minste samlet i et fellesskap og hadde et ganske sterkt og solidarisk fagmiljø rundt seg. Er sannelig ikke så sikker på at HVPU-reformen var av det gode den gang da ...?

Jeg har verken informasjon som kan avkrefte eller bekrefte en slik tendens, men opplysningene om denne type flytting forundrer meg ikke. Det passer godt inn i hva som skjer i tiden. Dessverre. Økt segregering i skolen. Segregerte arbeidstilbud. Store samlokalisering av boliger for mennesker med utviklingshemning og gjerne også med andre grupper som står i fare for å bli marginalisert. Hvis vil vil ha et inkluderende samfunn må Norge våkne. Sentrale politikere må på banen. Føringene som lå i ansvarsreformen må igjen bli retningsgivende for politikken på området.

Det ligger i sakens natur for foreldre til annerledes barn, at aldri er for mange gode tilbud å velge mellom. Når en da finner et tilbud som er godt nok, så vil de fleste umiddelbart si ja takk til det uansett om der i eller utenfor egen kommune/bydel.

HVPU reformen, eller ansvarsreformen som den het, var nødvendig, men den har ikke blitt fulgt opp slik intensjonen i reformen var.

Oppfordrer til å gå å se utstillingen som nå er åpen på Teknisk museum(!), der kan man lese om HVPU reformen i ord og bilder. Anbefalt i siste nummer av SOR-rapport :)

Ole Johan: At omsorgen for psykisk utviklingshemmede var moden for revisjon på 70-tallet er vi nok enige om, og intensjonene om å inkludere utviklingshemmede i samfunnet for øvrig var i og for seg positivt tenkt og ment. Problemet er at fellesskapets ansvar for den som trenger det mest ble pulverisert og gjemt bort i pene små omsorgsboliger uten tilstrekkelig innsyn og tilsyn. Om psykisk utviklingshemmede har fått det bedre etter HVPUreformen eller ei, tror jeg kan diskuteres. Det er IKKE dermed sagt at vi skal gå tilbake de store gamledagse sentralinstitusjonene, men at de hadde svært mye for seg ikke minst mht til å bygge faglige og forsvarlige rammer rundt brukerne tror jeg vi kan være enige om. Ghettoer er alltid betenkelig, men blir de så mye bedre av at de er små og bortgjemt enn store og lett synlige? Dessverre bor jeg ikke i Oslo lenger, så turen til Teknisk Museum må drøye. (Hvorfor i all verden er den der forresten!)

Intensjonene fra ansvarsreformen er det dessverre få som tar alvorlig. På regjeringsnivå er holdningene i samsvar med ansvarsreformen: http://tinyurl.com/ykj7bmk

Men dessverre er det blitt tradisjon å gi blaffen i de statlige føringene. En av statens viktigste redskaper i boligbyggingen er Husbanken. Det er mange eksempler på at Husbanken gir støtte til prosjekter som er i direkte strid med regjeringens holdninger og stortingets enstemmige føringer fra ansvarsreformen. Det er også mange eksempler på at Fylkesmannen både godtar og anbefaler prosjekter i strid med de statlige føringene. Når det gjelder kommunene, later det til at de, under dekke av lokalt selvstyre, fritt kan velge om de ønsker å følge statlige føringer eller ikke. Jeg finner det interessant å lese http://kurl.no/66cS

Her jubler daværende byrådsleder Erling Lae over Haugentunet, en omsorgsgetto med 60 beboere. Et eksempel på moderne omsorg kaller den tidligere byrådslederen prosjektet. Ikke med ett ord blir de statlige føringene nevnt. Oslo er blitt veldig flinke til å sortere mennesker. Ansvarsreformen ble gjennomført for å skape et samfunn for alle. Svært mange er blitt så opptatt av å sortere at de har glemt både de statlige føringer og sitt samfunnsansvar.

Jeg deler inntrykkene som Thomas og Jens Petter skriver om ovenfor. Vi er nødt til å løfte frem ansvaret for likeverdig botilbud lokalt, om igjen og om igjen. Det blir ofte liggende for langt bak i køen av kommunale behov, og pressgruppen er ikke stor nok.

Mht utstillingen jeg nevnte, så er det en vandre-utstilling. At museer har plass til andre utstillinger enn de egentlig er bygget for, er jo postivt.

Dette er i overenstemmelse med Frp sine innerste tanker. funksjonshemmede kan settes ut på anbud.Jeg foreslår at vi for hver funksjonshemmet som blir satt ut på anbud og flyttet, setter vi ut en kjent Frp'er på anbud og flytter han eller henne til det billigste anbudet.

Bjørn jeg likte ideen din. Jeg kan visualisere rabalder som hadde komme da hehehe..

Vi hadde faktisk en flink FRP'er i min tid i rådet, og vi hadde faktisk en god samarbeidd når det gjaldt å fremme våre politiske saker. Derfor tror jeg at det er viktig å ha en god dialog med alle i politikken og gi de facts når det trengs. Min erfaring på dette har vært , dessverre, at ikke alle er klar over hva det er å være funksjonshemmede. Det er en rolle som ingen av oss valgt selv, men det er slik for de aller fleste, at vi er selv de best eksperter på oss selv . Derfor viktigheten med å snakke MED hverandre, og ikke snakke OM hverandre.

De funksjonshemmede jeg har kontakt med, er opptatt av å få mer likeverdighet, uten at de sees på som noen stakkars som bare trenger hjelp og tjenester til alt. Jeg tror de flest av oss ønsker å komme bort fra slik tanker og mye tid med sykdom.

Det blir også slitsom tid tider for mange, alltid måtte kjempe for å leve eget liv etter eget ønske. I det siste har jeg faktisk tenkte mye på dette. Tankene går også tilbake til alle jeg kjente og som hadde en forferdelig kamp mot systemet, og som dessverre er nå borte fra oss. Bjørn du kjente noen av dem. Personlig vet ikke om jeg hadde maktet det de gjenomgått. (dagens sukk … uff må legge fra meg tankene i dag. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det) I rådet hadde vi også en representant fra høyre Hun ble veldig positiv etter hvert. Hun fortalt oss i rådet at hun hadde lært kjempe masse om hva det vil si å være funksjonshemmede. Hun hadde aldri tenkt på problemstilling vi tok opp i der.
Ha en god dag alle sammen, og stå på for likeverd i samfunnet for alle borger.

Da jeg VAR bydelspolitiker for FrP var jeg med å foreslå at bydelen (Gamle Oslo) skulle opprette botilbud for funksjonshemmede og barnevernsklienter selv i egen bydel og ikke bruke private som ofte var dyrere og dårligere enn det bydelen selv klarte å etablere, men siden jeg hele tiden var sosialdemokratisk i min holdninger så meldte jeg meg like godt ut av FrP og inn i Arbeiderpartiet den 20.8.2009. Alle kan ta feil og jeg måtte bare etter 7 år innrømme det og krype til korset og melde overgang til AP.