Denne politikken utsletter hele intensjonen med HVPU reformen. det var ingen som mente at man skulle bygge sentralinstitusjoner i boligblokker. Ansvarsreformen ender på denne måten totalt uten ansvar. Denne formen for omsorgsghettoer meningsløs og uten verdighet. Sentralinstitusjonene var mer vedrdig enn det deler av dagens politikere tilbyr denne gruppa. Dette ryster mitt vernepleierhjerte.

Min bror og mange med ham er offer for den oppskrytt HVPU reformen. På kommunens, starens og dels egen trygdelønn, er han utstyrt med en nydelig liten leilighet med eget velutstyrt kjøkken, bad med vaskemaskinen og øvrige faciliteter han hverken ønsker eller evner å benytte. Der bor han alene, uten å være istand til å kle på seg selv, lage mat eller knapt spise den. Hans ødelagte ben gjør det vanskelig å komme seg fra ett rom til et annet, og i alle fall ned trappen til husets serviceleilighet. For ham, og mange med ham, hadde en sentralinstutusjon gitt økt sosialt samvær og vesentlig høyere livsstandard. Dyrere for samfunnet? Neppe!

I værste fall så har det litt preg av det de i gamle dager kalte fattighus. De som kan klare å få etablert egen bolig kommer mye bedre ut, mens hvis du må ha hjelp av det offentlige til bolig så blir du utlevert til skiftende trender og politiske beslutninger.

Kommunen bestemmer jo desverre ikke politikken på dette området, og sentralinstitusjiner eller "-ghettoer" som noen naivt fremdeles kaller det, er jo fremdeles svært politisk ukorrekt, desverre.

Det er ikke slik at en mal passer alle, men i Oslo som er så stor burde det være mulig å lage relativt skreddersydde løsninger. boligprisene gjør at bydelene ser seg om etter sparetiltak.

Kommunene synes å kunne bestemme hva de måtte ønske på dette feltet. En kan f.eks. se på vår tidligere helseministers uttalelser: Følg link

Uttalelsene krysses av Oslo kommune sin praksis og Oslobyråd Sylvi Listhaug sine fortolkninger av reformen: "Bakgrunn og målsetning for ansvarsreformen var blant annet at flest mulig skulle få eie eller leie egen bolig med tilsvarende utforming, standard og plassering som øvrige boliger. Jeg mener imidlertid at samlokalisering i boligtilbudet ikke innebærer at institusjonalisering er på vei tilbake. Etter min mening er det viktig å holde fast ved det positive i at kommunen arbeider med å framskaffe boliger og at tjenestetilbudet er individuelt tilpasset i tråd med prinsippene i reformen."


Det virker som kommunene kan gjøre som de vil. Per-Trygve Hoff sin berettnig, synes å være at kommunen heller ikke følger sosialtjenesteloven.

Det her er typisk. Stortinget vedtar at denslag ikke er i overenstemmelse med Ansvarsreformen, men det gir vel bydel Sagene f.. med fett på. Fy skam!!

Oslo er så stor at nedbygging av institusjonene ikke burde være noe problem her. Jeg mener det var nødvendig å gjøre det, og det er ikke noe alternativ å få de tilbake. Problemet er boligpriser og tomtepriser i Oslo i forhold til å finne egna boliger til alle som trenger det. Bydelene prøver å være kreative for å utnytte sine bygg best mulig. Vi skal ikke svartmale, for de ansatte gjør en god jobb for å lage gode bomiljøer. Men jeg er litt skeptisk til samlokalisere alt fra rus, psykrati, eldre osv og det gjøres ikke først å fremst av faglig grunner, men fordi vi har få alternativer.

Etter min mening er dette et så viktig område st det fortjener å bli sett - og vurdert uten politisk fargede briller. Trist derfor at noen forsøker å vri min beretning til et angrep på byrådet politikk. Mitt poeng er at den en gang politisk korrekte nedruvningen av sentralinstitusjoner har gått for langt og at politikk og praksis på dette området bør revurderes.
Samlingen av PU- og boliger for andre funksjonshemmede på Sagene er forsåvidt en annen sak, men jeg registrerer med uro en grumsete holdning til disse gruppene, bak begrepet "ghetto" og en av kommentarene over.

Vil tror at dette bare har vært innom rådet for funksjonshemmede i bydelen og eldrerådet muligvis. Problemet for bydelene er at vi ikke har penger eller myndighet til så mange alternativer. Men byrådet har råd til holmenkollen så de kunne ha prioritert anderledes.

Jeg noterer meg med gru at institusjonaliseringen fortsetter i turbofart. Interessant å merke seg at brukermedvirkning som egentlig innebærer at representative organisasjoner skal inkluderes i prosessene med EGENVALGTE representanter, i stadig flere tilfeller har endret karakter. Nå velger offentlige aktører selv sine "brukerrepresentanter" og da gjerne helst de som ikke representerer de "vanskelige" organisasjonene. Sannsynligvis en fin måte å finne frem til folk som er enige, men brukermedvirkning er det IKKE.

En organisasjon kan heller ikke være brukermedvirkning for meg personlig. Vitsen er jo at vi skal ha en selvstendig stemme i eget liv.

Helt enig. I egen sak er vi vår egen brukermedvirker. Det jeg snakker om er brukermedvirkning på systemnivå.

Jeg tenker på de som bor i det som av noen kalles "ghettoer". De jeg vet om, trives der, de trenger å bo der, og de ville gått en ensom tilværelse i møte i en blokk der "resten av verden" bor! Så lenge vi ikke er der vi ønsker å være, nemlig i et samfunn der det er plass til alle, og der alle blir tatt vare på og der vi faktisk snakker litt med hverandre når vi møtes.... må noen mennesker få hjelp til å finne et trygt sted å bo, et sted der de kan sosialisere seg med noen få andre. Haugentunet fremstilles som et sted der 100 mennesker er stuet sammen i uverdige former... Ta en tur til Haugentunet og se. Det er ikke et sted der 100 mennesker ser hverandre hver dag og daglig. Det er 8 leiligheter i en etasje, og disse 8 beboerne kjenner hverandre og trives sammen. De går på byen, de drar til Sverige og Danmark, de feirer bursdagen, de inviterer venner på lørdagsmiddag..., og ikke minst, det jobber mennesker der som har ett mål for øyet: det beste for den enkelte i fellesskapet! Da er det snakk om individuell tilpasning, nettopp fordi det er slik boform noen mennesker velger. Grunn: Det er den boevnen de har! Jeg kjenner iallefall mennesker som ikke ville hatt det godt i en blokk, dvs. være samlokalisert med oss "vanlige" borgere, vi som mener vi har så god bo-evne. Underveis til det ideelle samfunn må vi ha lov til å bygge slik at vi tar vare på dem som trenger en litt tettere og tryggere boform enn de Ola-normann mener er verdig.Vi må også tenke på at vi kan bidra til å sverte hjemmet til de som bor på Haugentunet, f.eks. Det er ikke sikkert at de takler det like godt som vi debattanter gjør..
Hilsen Oddrun, mor til 20-åring som ikke har samme bo-evne som folk flest..

Per-Trygve: Jeg synes det er underlig når du skriver at: "Kommunen bestemmer jo desverre ikke politikken på dette området, og sentralinstitusjiner eller "-ghettoer" som noen naivt fremdeles kaller det, er jo fremdeles svært politisk ukorrekt, desverre."

Det kan jo ikke være riktig. Enten det er, mindre, samlokaliserte boliger elller det er større ghettopregede mammutinstitusjoner så er det kommunen som har initiert disse, og legger til rette med det offentlige serviceapparat rundt boligene.

Ivars innlegg er vel først og fremst en flengende kritikk av Sagene BU, der Ap, SV og RV holder 9 av 15 seter. Interessant at Ivar (og SV?) mener at byrådet burde overkjøre bydelens beslutninger. Bydelene bestemmer kanskje for mye?

Per-Trygve: Planene om omsorgsghetto i bydel Sagene har foreløpig ikke kommet så langt at de er lagt for bydelsutvalget til behandling. Så jeg har ikke noe grunnlag for å kritisere bydelspolitikerne.

Men jeg vet jo at bydelsforvaltningens initiativ i denne, som i mange andre saker, er basert på de for knappe økonomiske rammene bydelene blir tildelt fra bystyreflertallet. Og det ansvaret ligger vel i Rådhuset?

Vi fikk nesten ingen penger til til boliger når vi fikk overført hovedansvaret for de psykiatriske pasientene. Det var snakk mulighet for å kjøpe en eller to leiligheter. Da må vi se på den eiendomsmassen vi har.

Det samme gjelder PU-pasientene: Riktignok følger det i prinsippet budsjettmidler med disse gruppene fra staten til kommunene, men langt fra nok til å dekke kommunens reelle kostnader. Har noen av dere gode kontakter oppover i systemet?

Per-Trygve: Skal du begynne å konkurrere med uansvarlig byråd Sylvi Listhaug nå? hver gang det dukker opp noe problematisk er det enten Statens ansvar, eller så er det en eller annen etat eller ansatt som ikke har gjort joibben sin. Oslo kommune/Oslo bystyre må da SELV ha en prinsipiell holdning til gjennomføring av ansvarsreformen?

Problemstillingen som tas opp av Ivar Johansen, var at Oslo kommune ikke følger de statlige føringene fra ansvarsreformen. Både den planlagte utbygningen i Sagene bydel, den gjennomførte utbyggingen på Haugentunet og flere andre ubygninger, både i Oslo og mange andre kommuner er klare eksempler på manglende oppfølging av ansvarsreformen. Sylvi Listhaug sitt svar Marianne Borgen, er verken i samsvar med ministerens redegjørelse eller den allmenne forståelse og praktisering av reformen, slik denne kom til uttrykk i begynnelsen av reformperioden. For meg er dette en bekreftelse på at det lokale selvstyret har godt for langt, uavhengig av briller eller partipolitikk. Per-Trygve Hoff synes å være mot ansvarsreformen, men det er ikke det samme som å være for å bryte statlige føringer.

Mer sentraliserte styring og dirigering, med andre ord?

Graden av sentralisering og detaljstyring avhenger av hva Stortinget bestemmer. Men det er litt håpløst med nasjonale lover, regler og føringer hvis det er opp til kommunene om de ønsker å følge dem.

Man kan gjerne forsøke å gjøre dette til et politisk spørsmål. Det er det, men først og fremst handler dette om menneskesyn og hvordan man ser på de mennskene man skal putte inn i slike enheter. Stortinget har i Ansvarsreformen sagt at de ikke vil ha noe av det. Om det er penger eller systemfeil, viser dette at landet trenger en forfatningsdomstol. Kommunen kan i velge om de vil eller ikke følge det som Stortinget har vedtatt, hva er vitsen med vedtaket da?
Jeg tror det er på tide og sette forfatningsdomstolen på dagsordenen. Følgende følges i all korthet ikke, Ansvarsreformen, Sektoransvarsprinsippet, Loven om Inkluderende skole, barnevernet(?), Psykiske helsevern reformen, +++. Jeg antar at det er på tide med forfatningsdomstolen jeg.

En bør absolutt lese barneombudets høringsuttalelse om de foreslåtte endringene på opplæringsfeltet. Situasjonen er helt parallell med forholdene knyttet til kommunal boligbygging: ”Barneombudet deler ikke bekymringen om at en sterk og detaljert statlig sektorstyring, blant annet på opplæringsområdet, kan hemme det tverrfaglige samarbeidet om barn og unges oppvekstvilkår. Tvert om er det større grunn til bekymring for at dagens system åpner for at kommunen kan la være å gi lovpålagte rettigheter til barn og unge, uten at det får noen konsekvenser for kommunene. Det er her ikke tale om inngripen i prioriteringer, men et fravær av en forsvarlig tjeneste. Det bør ikke tilligge et kommunalt selvstyre.” (se Følg link

1. Disse private aktørene som tilbyr bolig er det også de som utfører tjenestene? (I så fall er det jo institusjoner man flytter inn i.)

2. Hvem er det som betaler for tjenestene, den kommunen/bydelen man flytter fra eller den kommunen man flytter til? (Prinsippet er at ansvaret for utførelsen av tjenestene ligger hos kommunen hvor man oppholder seg)

3. Hvorfor tar tilflyttingskommunen i mot? (Den eneste plausible forklaringen vil være at tilflytter ønsker dette. Vi lever i et fritt land, og kan flytte hvor vi vil)

4. Hvorfor ønsker man å flytte fra hjemkommunen?

Alf Sigurd Anvedsen stiller lenger opp i denne tråden 4 spørsmål. Et fagmenneske på dette svarer meg:

Jeg må naturlig nok ta utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner og de erfaringene jeg har gjort meg. Virkeligheten jeg kjenner best er Oslo kommune og den praksis bydelene har på dette.

Min erfaring er at bydelene langt på vei søker å tilby bolig til de personene som hører til den enkelte bydel. Dette kan vi se gjennom stadig større etablering av nye boenheter (for såvidt en diskusjon i seg selv ettersom det stadig bygges større enheter) og regrupperinger innenfor egne tjenester (dvs. flytte rundt på personer slik at sammensetningen i de ulike boligene blir hensiktsmessig i forhold til den enkelte person og i forhold til den kompetansen som er tilgjengelig). Likevel er det noen personer bydelene ikke selv klarer å finne egnet bolig/tjenestetilbud til innenfor egne tjenester. Dette kan eksempelvis være personer med utfordringer knyttet til atferd. En måte å løse dette på er å henvende seg til private aktører. Det er i slike tilfeller vi kan snakke om at mennesker med utviklingshemning blir satt ut på anbud. Prisene de private aktørene tar inkluderer både bolig og bemanning. Så i de tilfellene dette skjer kan man gjerne snakke om institusjoner.

Hvis en bydel velger å kjøpe et botilbud av en privat aktør, så er det bydelen som betaler for dette. Ettersom det i mange tilfeller er snakk om kostnadskrevende brukere, så innebærer dette naturlig nok store utgifter for den bydelen som kjøper. Og det er derfor mange bydeler søker å etablere egne tilbud. Jeg har en klar oppfatning om at markedet for kjøp og salg er mindre enn før, i hvert fall så er det ønskelig at det gjøres mindre. Dette handler selvfølgelig om penger.

Hvordan den enkelte tilflyttingskommune tar imot har jeg ikke så mye grunnlag for å uttale meg om. Det at man bor i et fritt land og kan flytte hvor man vil, samt det å flytte fra hjemkommunen er en litt større diskusjon. Mange ganger mener jeg man kan stille spørsmål om i hvilken grad et tilbud er individuelt tilpasset, dvs. at bruker selv er med på å bestemme. Jeg sitter også med erfaringer som sier at de private aktørene ikke nødvendigvis er så kvalitativt gode som man skal ha det til.

Når det er sagt, så kan det i forhold til dette fint dras en parallell til barnevernet og private barnevernsinstitusjoner. Sistnevnte florere det jo av, og problematikken er slik jeg ser det mye av den samme. Det er hvilke tjenester som tilbys/hva den enkelte bydel mener man har behov for som gjelder, ikke nødvendigvis hva den enkelte person ønsker selv.

Uansett kan vi nok slå fast at bruk av anbudsprinsipper og konsekvenser knyttet til dette er på vei til å bli sterkt gjeldende innenfor tjenester til mennesker med utviklingshemmede. Argumentene er mange, økonomi, faglig kvalitet o.l. Hva den enkelte selv vil er nok ofte mindre fremtredende.

Jeg er enig med Barneombudets høringsuttalelse og Jens Petter Gitlesen. Det lokale selvstyret bryter mange av statens forutsetninger.
Jeg vet med sikkerhet at Haugetunet på Bydel Alna er ikke i nærheten av det man forbinder med privat bolig, er institusjon av verste slag og gir ingen mulighet til privat liv. Minst en jeg kjenner kjemper for å unngå å bli tvangsflyttet til dette stedet, noe bydelen orienterte vedkommende pr. brev. Er det slik man forstår frihet til å velge hvor man skal bo? Dette frie valget var en viktig forutsetning da ansvarsreformen ble gjennomført.
At bydelen selv ikke rapporterer klager er ikke vanskelig å forstå.