Funksjonshemmede
Omsorgsghettoer: Byrådet unnlater å reagere
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Funksjonshemmede
- Publisert fredag 30. oktober 2009 14:44
Og mens det ville vært naturlig at bydelen drøftet planene i bydelens utpekte organ til å uttale seg om slike saker: "Rådet for funksjonshemmede", bare "opplyser" byrådet at bydelen "har forespurt flere pårørende", og dermed vel anser at brukerinnflytelse er ivaretatt. Les byrådens svar under.
Til: Helse- og sosialkomiteen
Fra: Byråden for eldre og sosiale tjenester
Dato: 27.10.2009
SPØRSMÅL TIL BYRÅDET FRA MARIANNE BORGEN (SV) VEDRØRENDE OMSORGSBOLIGER FOR UTVIKLINGSHEMMEDE
Det vises til spørsmål fra Marianne Borgen (SV) datert 05.10.2009:
”Vedr. bosetting av utviklingshemmede
Jeg er kjent med at det i bydel Sagene planlegges å bygge et stort boligkompleks over 5 plan med omsorgsboliger for utviklingshemmede. Planen er å "samle" personer med ulike omsorgsbehov; autister, multihandikappede og personer med utagerende atferd i bygget. I tillegg er det lagt opp
til utleie til andre bydeler, til barnevern, og til sist er det også aktuelt å etablere en barnehage i bygget.
Haugentunet i bydel Alna er eksempel på slik samlokalisert løsning. Her har bydelen samlet over 100 beboere med mange ulike diagnoser, også psykiatri, samt en barnebolig. Tilsynsutvalget beskriver situasjonen som uverdig for dem som er avhengig av å bo der.
Jeg viser til at målet da ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede ble gjennomført var å avvikle de store institusjonene og bidra til at utviklingshemmede skulle få mulighet til å leve et så normalt liv som mulig. Helse- og sosialkomiteen har nylig bedt om at byrådet gjennomføre en
brukerundersøkelse i grupper som er berørt av ansvarsreformen, med tanke på å forbedre arbeidet ut fra kunnskap om reelle erfaringer.
På den bakgrunn ber jeg byråden om følgende:
1. Byrådens kommentar på hvorvidt den type samlokaliserte boligkompleks for utviklingshemmede som planlegges i bydel Sagene, og som idag eksisterer på Haugentunet i bydel Alna, er i tråd med intensjonen i ansvarsreformen om å skape normalisering og likeverd for utviklingshemmede.
2. Kjenner byråden til at brukerne og deres pårørende er spurt om hvilke erfaringer de har fra ovennevnte samlokaliseringer?
3. Mener byråden at utbygginger lik de som er beskrevet ovenfor er i samsvar med behov og ønsker hos brukerne og deres pårørende?”.
Svar på spørsmål 1:
Bakgrunn og målsetning for ansvarsreformen var blant annet at flest mulig skulle få eie eller leie egen bolig med tilsvarende utforming, standard og plassering som øvrige boliger. Jeg mener imidlertid at samlokalisering i boligtilbudet ikke innebærer at institusjonalisering er på vei tilbake. Etter min mening er det viktig å holde fast ved det positive i at kommunen arbeider med å framskaffe boliger og at tjenestetilbudet er individuelt tilpasset i tråd med prinsippene i reformen.
Normalisering og likeverd oppnås ikke gjennom etablering i egen bolig alene. Jeg mottar også, fra tid til annen, henvendelser fra grupper av foreldre som ønsker at det skal planlegges bo- og omsorgstilbud for deres snart voksne barn sammen med andre som de har etablert et fellesskap med gjennom skole eller andre aktiviteter. Det er derfor ikke mulig å peke på én løsning som er riktig for alle.
Bydelenes planlegging og tilrettelegging av nye boliger til vanskeligstilte må følge Husbankens retningslinjer mht utforming, standard og plassering av boliger for utviklingshemmede for å oppnå finansiering. Jeg har tiltro til at hensynet til statlige styringssignaler blir ivaretatt av Husbanken, når de godkjenner boligprosjekter. Jeg har imidlertid ved flere anledninger tatt til orde for at det ikke skal samles for mange personer eller grupper med ulik problematikk i store boligkomplekser, og kommer til å følge nøye med, når det gjelder etablering av omsorgsboliger til denne målgruppen.
Svar på spørsmål 2:
Bydel Alna har informert meg om at det ikke er foretatt en systematisk undersøkelse for brukere og pårørende vedrørende samlokalisering, fordi Haugentunet fremdeles må kunne sies å være i en oppstartsfase, samt at få av beboerne kan svare adekvat på slike spørsmål.
En måte å fange opp misnøye er selvfølgelig gjennom klagesaker. Bydelen rapporterer at de ikke har mottatt klager hvor samlokalisering er et tema, verken direkte eller indirekte. Snarere opplever bydelen at mange pårørende er positive til at blant annet ungdommene deres lever med tilgang til
jevnaldrene. Nylig avholdt bydelen en fokuskonferanse med pårørende, hvor blant annet pårørende fra Haugentunet var til stede. De opplevde konstruktive og positive tilbakemeldinger, og samlokaliseringen ble ikke tematisert negativt av de pårørende.
Etableringen av Haugentunet har vært en lang prosess, som både handler om kartlegging av behov, dialog og deltakelse før, under og etter etablering. Dialog har vært ført med blant annet potensielle beboere og deres pårørende, Rådet for funksjonshemmede og bydelens politikere.
Bydelens oppfatning er at de som har hatt krav på et botilbud og fått tildelt bolig ved Haugentunet, har ønsket seg dette tilbudet og vurderer det som positivt.
Erfaringer så langt viser at mange pårørende og brukere ønsker seg egne boliger samtidig som de ønsker å kunne velge om de skal inngå i et fellesskap og at det er fellesarealer tilgjengelig. Bydel Alnas vurdering er at Haugentunet er i samsvar med behov og ønsker hos brukerne og deres pårørende. Bydelen blir jevnlig kontaktet både av pårørende, andre bydeler og kommuner utenfor Oslo som ønsker seg til Haugentunet.
Svar på spørsmål 3:
Spørsmålet er forelagt Bydel Sagene som opplyser at planlagt prosjekt omfatter 48 omsorgsboliger for vanskeligstilte, herunder utviklingshemmede.
Bydelen har forespurt flere pårørende i forkant om det planlagte omsorgsboligprosjektet kunne være et aktuelt alternativ til dagens boligform. Bydelen har fått positiv tilbakemelding på dette, ettersom leietakerne får nye tilpassende boliger med mulighet for et skjermet fellesareal med noen
få beboere.
Verken Haugentunet eller det planlagte omsorgsboligkomplekset i Bydel Sagene er å betrakte som institusjoner. Hovedprinsippet om egen bolig skal ivaretas, og tjenestene tildeles og utformes individuelt. Samtidig gir samlokalisering muligheter for mer uorganiserte samvær og opplevelser i
fellesskap med andre for dem som ønsker og foretrekker det.
Med vennlig hilsen
Sylvi Listhaug
byråd
Kommentarer
Uttalelsene krysses av Oslo kommune sin praksis og Oslobyråd Sylvi Listhaug sine fortolkninger av reformen: "Bakgrunn og målsetning for ansvarsreformen var blant annet at flest mulig skulle få eie eller leie egen bolig med tilsvarende utforming, standard og plassering som øvrige boliger. Jeg mener imidlertid at samlokalisering i boligtilbudet ikke innebærer at institusjonalis ering er på vei tilbake. Etter min mening er det viktig å holde fast ved det positive i at kommunen arbeider med å framskaffe boliger og at tjenestetilbude t er individuelt tilpasset i tråd med prinsippene i reformen."
Det virker som kommunene kan gjøre som de vil. Per-Trygve Hoff sin berettnig, synes å være at kommunen heller ikke følger sosialtjenestel oven.
Samlingen av PU- og boliger for andre funksjonshemmed e på Sagene er forsåvidt en annen sak, men jeg registrerer med uro en grumsete holdning til disse gruppene, bak begrepet "ghetto" og en av kommentarene over.
Hilsen Oddrun, mor til 20-åring som ikke har samme bo-evne som folk flest..
Det kan jo ikke være riktig. Enten det er, mindre, samlokaliserte boliger elller det er større ghettopregede mammutinstitusj oner så er det kommunen som har initiert disse, og legger til rette med det offentlige serviceapparat rundt boligene.
Men jeg vet jo at bydelsforvaltni ngens initiativ i denne, som i mange andre saker, er basert på de for knappe økonomiske rammene bydelene blir tildelt fra bystyreflertall et. Og det ansvaret ligger vel i Rådhuset?
Jeg tror det er på tide og sette forfatningsdoms tolen på dagsordenen. Følgende følges i all korthet ikke, Ansvarsreformen , Sektoransvarspr insippet, Loven om Inkluderende skole, barnevernet(?), Psykiske helsevern reformen, +++. Jeg antar at det er på tide med forfatningsdoms tolen jeg.
2. Hvem er det som betaler for tjenestene, den kommunen/bydele n man flytter fra eller den kommunen man flytter til? (Prinsippet er at ansvaret for utførelsen av tjenestene ligger hos kommunen hvor man oppholder seg)
3. Hvorfor tar tilflyttingskom munen i mot? (Den eneste plausible forklaringen vil være at tilflytter ønsker dette. Vi lever i et fritt land, og kan flytte hvor vi vil)
4. Hvorfor ønsker man å flytte fra hjemkommunen?
Jeg må naturlig nok ta utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner og de erfaringene jeg har gjort meg. Virkeligheten jeg kjenner best er Oslo kommune og den praksis bydelene har på dette.
Min erfaring er at bydelene langt på vei søker å tilby bolig til de personene som hører til den enkelte bydel. Dette kan vi se gjennom stadig større etablering av nye boenheter (for såvidt en diskusjon i seg selv ettersom det stadig bygges større enheter) og regrupperinger innenfor egne tjenester (dvs. flytte rundt på personer slik at sammensetningen i de ulike boligene blir hensiktsmessig i forhold til den enkelte person og i forhold til den kompetansen som er tilgjengelig). Likevel er det noen personer bydelene ikke selv klarer å finne egnet bolig/tjenestet ilbud til innenfor egne tjenester. Dette kan eksempelvis være personer med utfordringer knyttet til atferd. En måte å løse dette på er å henvende seg til private aktører. Det er i slike tilfeller vi kan snakke om at mennesker med utviklingshemni ng blir satt ut på anbud. Prisene de private aktørene tar inkluderer både bolig og bemanning. Så i de tilfellene dette skjer kan man gjerne snakke om institusjoner.
Hvis en bydel velger å kjøpe et botilbud av en privat aktør, så er det bydelen som betaler for dette. Ettersom det i mange tilfeller er snakk om kostnadskrevend e brukere, så innebærer dette naturlig nok store utgifter for den bydelen som kjøper. Og det er derfor mange bydeler søker å etablere egne tilbud. Jeg har en klar oppfatning om at markedet for kjøp og salg er mindre enn før, i hvert fall så er det ønskelig at det gjøres mindre. Dette handler selvfølgelig om penger.
Hvordan den enkelte tilflyttingskom mune tar imot har jeg ikke så mye grunnlag for å uttale meg om. Det at man bor i et fritt land og kan flytte hvor man vil, samt det å flytte fra hjemkommunen er en litt større diskusjon. Mange ganger mener jeg man kan stille spørsmål om i hvilken grad et tilbud er individuelt tilpasset, dvs. at bruker selv er med på å bestemme. Jeg sitter også med erfaringer som sier at de private aktørene ikke nødvendigvis er så kvalitativt gode som man skal ha det til.
Når det er sagt, så kan det i forhold til dette fint dras en parallell til barnevernet og private barnevernsinsti tusjoner. Sistnevnte florere det jo av, og problematikken er slik jeg ser det mye av den samme. Det er hvilke tjenester som tilbys/hva den enkelte bydel mener man har behov for som gjelder, ikke nødvendigvis hva den enkelte person ønsker selv.
Uansett kan vi nok slå fast at bruk av anbudsprinsippe r og konsekvenser knyttet til dette er på vei til å bli sterkt gjeldende innenfor tjenester til mennesker med utviklingshemme de. Argumentene er mange, økonomi, faglig kvalitet o.l. Hva den enkelte selv vil er nok ofte mindre fremtredende.
Jeg vet med sikkerhet at Haugetunet på Bydel Alna er ikke i nærheten av det man forbinder med privat bolig, er institusjon av verste slag og gir ingen mulighet til privat liv. Minst en jeg kjenner kjemper for å unngå å bli tvangsflyttet til dette stedet, noe bydelen orienterte vedkommende pr. brev. Er det slik man forstår frihet til å velge hvor man skal bo? Dette frie valget var en viktig forutsetning da ansvarsreformen ble gjennomført.
At bydelen selv ikke rapporterer klager er ikke vanskelig å forstå.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.