Skjønn det den som kan ! I de seneste 12 - 15 årene har alle former for de store " gettoene " for funksjonshemmede blitt avviklet. Slik skulle vi ikke ha det.
Klientene skulle heimføres til sitt lokale heimsted enten de ønsket det eller ikke. For alle skulle det være i mindre enheter. Hva nå ? Skal alle de forskjellige funksjonshemmede stues sammen igjen, uansett diagnose, psykiatriske og motorisk funksjonshemmede som trenger hjelp for å takle hverdagen ?
La oss gå sammen om å protestere på dette, og gå inn for de små enhetene. Eksempel er jo Stovnerbakken som kom til ved ressurssterke foreldre med et bein innenfor steder som taler de funksjonshemmedes sak.
Ikke alle har ressursterke pårørende som taler deres sak, derfor må almuen stå på.

I 2005 fikk Alna Rådet for funksjonshemmede saken om omsorgsboligene på Vestre Haugen, nå Haugentunet, til behandling. Rådet ble bekymret for hvordan dette skulle bli, og hvordan omsorgsboligene skulle utformes.

Rådet fikk en følelse at det skulle legges opp løsninger som vi da oppfattet som institusjonslignende og gi ghettopreg. Informasjon om beboerne som omsorgsboligene var tenkt til kom også sent i prosessen.
Mange av oss i Rådet hadde i ferskt et minne utspill i Hellerud bydel, hvor bydelsdirektøren hadde måttet trekke BU saken om å få en sterk funksjonshemmede i bydelen inn på institusjon. Engasjementet i saken gjorde at alle funksjonshemmede vant. Rådet i da Hellerud og nå Alna var prinsipielt imot en slik løsning.
Personlig synes jeg ikke at løsninger for sterkt funksjonshemmede i omsorgsbolig i tiden framover skal være slik vi har sett tendenser til i det siste.
Det kan hende noen velger og ønsker å bo i slik, men da må man ha en reell og personlig valgmulighet. Ikke at dette bestemmes av andre uten at en kan velge selv.
Jeg som også er sterkt funksjonshemmet vil ha rett til å kunne bestemme over eget liv. En annerledes menneskerett? Tror neppe det.
God helg!

Hvordan er det mulig at en slik plan kan komme på bordet i et opplyst demokrati og en velferdsstat?! Hvorfor kommer ikke de dette gjelder og deres pårørende bedre til orde? Som mor til en gutt på 9 som vil trenge litt hjelp og tilsyn når han flytter hjemmefra, kjenner jeg allerede byrden av den kamp og smerte en slik boligsituasjon ville medføre for oss alle. Vi vet nå at disse ulike "kategoriene" hjelpetrengende ikke har det godt sammen. Ingen av oss ville like å dele bolig med så mange mennesker. Skal det aldri ta slutt - denne nitige kampen for et verdig liv for sønnen vår? Mange av de som trenger litt hjelp har jo så mye å bidra med i et samfunn - om de bare blitt tatt litt på alvor som mennesker. Og vi foreldre vil så gjerne slippe å måtte vokte over deres velferd dag og natt.

All støtte til rådet for funksjonshemmede sitt initiativ overfor husbanken. Dette bør aldri bygges!

Vennlig hilsen
Lise Lundh

De som velger å flytte inn i slike omsorgsghettoer er sannsynlig vis i en presset situasjon og har neppe akseptable alternativer. Mange vil ha problemer med å vedkjenne seg å være i en slik situasjon. Samtidig er det slik at vi fleste mennesker vil forsvare de valg vi gjør. Situasjonen er parallell til valget foreldre gjør til sine barn når det gjelder undervisning og tilhørighet i spesialavdelinger i stedet for inkludering ved nærskolen. Omsorgsghettoer og spesialavdelinger fylles opp. Segregering. Hvem er det politikerne presser til slike umulige valg? Det er mennesker som har likt behov som alle andre om å bli møtt med respekt, sett på som likeverdig og bli inkludert i samfunnet. Lokalpolitikerne synes å være på en helt annen klode enn sentralpolitikerne.

Jeg frykter Husbanken. Fra Sandnes var det store protester rettet til Husbanken. Institusjonen som er under oppføring på Vatne i Sandnes kommune, bryter med regjeringens Demensplan 2015, som var føringen for midlene som Husbanken Vest tildelte. Boligen var også i streid med det tidligere vår forrige helseminister hevdet var de statlige føringene. Det later til at instruksjonsmyndigheten er så som så nedover i Husbankens hierarki. Det er forunderlig at Husbanken som er statens instrument, kan trosse statlige føringer.

Jeg ser en stor forskjell på sakene i Oslo og Sandnes. I Sandnes gikk Råd for funksjonshemmede inn for planene, mens i Oslo er det Rådet som protesterer. Det skal bli spennende å se hva Husbanken gjør.

Funksjonshemmedes råd i Sandnes behandlet ikke saken. Boligsosial handlingsplan var til behandling den 25.06.08. To politikere møtte i funksjonshemmedes råd, de ande medlemmene av rådet var på ferie. De to politikerne gikk heller ikke inn for planen, men uttalte: "Funksjonshemmedes råd merker seg at alt som gjelder universell utforming er bra ivaretatt i alle ledd i handlingsplanen."

Kommunens vedtak ble innklaget til fylkesmannens forvaltningsavdeling som ikke fant grunn til å kritisere kommunens vedtak. Husbanken Vest har gitt tilskudd og ikke kommet med anmerkninger.

Det vi nå ser er en snik-institusjonalisering som er en av mange signaler på at den enkeltes rettsikkerhet stadig fortrenges og trues av det offentliges lokale "ordninger". Holdningen bak er at de funksjonshemmede ikke er likeverdige, ikke har rett til medvirkning i eget liv, ikke kan velge hvor og hvordan de skal leve.
De funksjonshemmedes rettsikkerhet er tema i Nettverksamlingen
på Litteraturhuset onsdag 3. februar 2010. Gratis adgang.Sett av datoen. Nærmere info om program annonseres senere.
Det er Foreningen Hanne Østbys Fond, (jenta som Bjerke bydel forsøkte å tvangsflytte til sykehjem, men måtte trekke vedtaket sitt tilbake), som står som arrangør. Jeg tar gjerne imot spørsmål på e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

Alt handler om budsjetter. Så lenge kommunene ansetter fagfolk som samarbeider med dem om dette er det fare for at det vil bli institusjonalisering i fremtiden. De psykisk utviklingshemmede er fremdeles ikke integrert i den ordinære hjemmetjenesten, men særomsorg i de fleste kommuner. "normalisering, integrering, og kvalitetssikring" er stort sett for festtaler.