Her er det viktig å ha minst to tanker i hodet samtidig.
Det ene er den retten hver enkelt elev har til å få et godt nok tilbud på sin lokale skole.
Det andre er det enorme behovet enkelte elever har for spesialkompetanse ikke bare med tanke på spesialpedagogikk, men også i forhold til ergoterapi, fysioterapi, helsemessig oppfølging og mye annet som spesialskolene har en svært mye bedre mulighet til å innfri for den enkelte elev, enn den vanlige lokale skole i Oslo kommune.

De lokale skolene må tilføres til dels store ressurser for å ha noen mulighet til å gi et fullverdig likeverdig tilbud til de elevene som har et stort behov for tilrettelagt tilbud.

Ette min mening trenger vi begge deler, både spesialskoler med sin spesialkompetanse, og en bedre mulighet for tilrettelegging lokalt for de elever som vil ha størst glede av det.

Jeg er enig med Ole Johan Beck. Det er viktig at alle elever får et fullverdig tilbud tilpasset den enkelte elev. Min datter er multihandikappet. Det er viktigere at hun får et relevant tilbud, enn hvor det skjer.

Her finner dere flere argumenter for hvorfor det er viktig at en etterhvert avvikler spesialskolene og de byomfattende spesialgruppene. Fra SAFO Oslos møte med arbeidsgruppen.

http://kurl.no/eJat

Ja det er greit nok, MEN,
1 vil det bli montert rullestolramper overalt på alle lokale skoler?
2 Vil det bli montert takheis i alle aktuelle rom på de lokale skolene?
3 Vil det bli opprettet ergoterpaistillinger og fysioreapi-stillinger opp lokale skoler?

Ole Johan Beck - ja - det SKAL monteres rullestolramper, evt. takheis hvis en elev trenger det, men så lenge vi har spesialskoler og byomfattende spesialgrupper, vil en skyve slik tilrettelegging over på disse.

Skolen er vår viktigste redskap til å utforme fremtidens samfunn. Mange barn med utviklingshemning plasseres i spesielle avdelinger i barnehagen, flere plasseres i kommunale spesialskoler og spesialavdelinger. De bosettes i store kommunale omsorgsgetoer. Arbeid, dagtilbud og fritidstilbud er godt isolert fra resten av samfunnet. Fødeavdeling og kirkegården er for mange de eneste gjenværende fellesarenaene.

I den segregerte skolen går fremtidens rådmenn og ordførere. Fra barnsben av lærer de kommende samfunnsstøttene at noen bør sorteres vekk. Segregeringen er først og fremst et samfunnsproblem.

Skole og barnehage er de enkleste samfunnsområdene å sikre inkludering. Makter en ikke å etablere en ikluderende skole, kan en slutte å snakke om et inkluderende samfunn.

Pedagogikk og fysisk tilrettelegging er langt enklere forhold. Den som ønsker å se, vil finne svært mange og gode løsninger. Dessverre er det svært få spesialpedagogiske fagmiljøer som har hatt fokus på inkludering av elever med utviklingshemning. Hovedprinsipper er og bør være at bistand kommer til eleven. Dessverre blir det stadig vanligere at eleven må oppsøke bistanden. Uheldigvis er det få av støttesystemene som oppsøker eleven og læreren. Både Statped, Oslo kommune, andre kommuner og spesialisthelsetjenesten står her overfor store, nyttige og ugjorte oppgaver.

Gode medarbeidere i SAFO. Jeg ser klart poenget og er enig i at skolen speiler samfunnet både i nåtid og fremtid.
Likevel må jeg utfra de erfaringer jeg har som forelder til et multifunsjonshemmet barn, stille et spørsmålstegn ved tenkningen om at integrering i vanlig skole alltid vil være best for alle barn. Likeverdig skole må nødvendigvis bety at noen må få mer enn andre.
Eraringer fra mange Oslo-skoler i dag, er at bemanning ofte er på et minimumsnivå i forhold til antall elever.
Spesialskoler har den kompetanse og de muligheter som ikke finnes lokalt, og at dette skal være i strid med opplæringsloven, har jeg vanskelig for å forstå.

Jeg mener vi trenger begge deler, både bedre kompetanse og muligheter for elever på vanlig bostedskole, og muligheter for spesialkompetanse i egne grupper eller egne skoler dersom det er stort nok befolkningsgrunnlag.

Den spesialkompetanse som finnes på f.eks spesialskoler for multifunksjonshemmede barn, og for barn og ungdom med sterke autistiske trekk, vil ikke så lett kunne ivaretas ved å spre kompetansen lokalt til store skoler som skal klare å ivareta alle.

Dersom man virkelig mente at alle barn skulle få like muligheter, så burde ingen skoler ha mer enn 150 elever.. Da var det kanskje mulig å kjenne alles behov

Det er ingen grunn til å betvile dine erfaringer, Ole Johan. Men skal en skape en inkluderende og god skole også for personer med utviklingshemning og andre funksjonshemninger, er det langt med konstruktivt å ta utgangspunkt i de dokumenterte tilfellene av velfungerende inkluderende opplæring, enn uheldige erfaringer fra Oslo.

Ja, vi skal ta med alle mulighet gode erfaringer, men i den Oslo-hverdag vi nå engang lever, er det vanskelig å se at alle de endringene som må til for å få til visjonen, vil bli virkeliggjort. Men la oss prøve!

Hmmmm, min gutt på snart 15 har ihvertfall hatt behov for den skjermingen en spesiaslklasse har kunnet gi ham.
Det første skoleåret skulle han integreres sammen med 50 andre elever. De starta ut i et stort klasserom, og skulle deles etterhvert. Han begynte å spytte, sparke, bite og slå i løpet av et par uker den høsten, jeg husker det med gru.... Det var ikke mulig med noe bytte midt i skoleåret, den ene læreren etter den andre ble sjuke, og vi måtte dra han igjennom hele det skoleåret. Lykkelige da han fikk begynne i 2.kl.,spesialklasse. Sjøl om han måtte drosje seg gjennom halve byen, puh, skjønner den gode tanken, men det er ikke realistisk i dag. Oslo kommune skal hele tida spare penger, og våre barn er visst veldig dyre for dette samfunnet.... Jeg vil fortsatt velge spesial for ungen min, hjelp meg heller å integrere han ellers! "Folk uti der" tåler dårlig rar atferd, mange har kort lunte og blir fort sinte på en raring som min ;-) idag er vi heldig som har spesialklasse på nærungdomskolen vår Jordal Jippi! Det varer i ett år til, etter det aner jeg virkelig ikke hvor han hører til.

Jada, hvis de politisk korrekte kommunistene vil at 12-åringer skal droppe ut av skolen, så er dette greit!
Er det så vanskelig å forstå at mange elever bare kan få venner blant de som er som seg selv?! Hvorfor er det så grusomt?!
For mange av disse elevene er det sosiale det viktigste ved skolen. De blir bare et fremmedelement som ikke passer inn på en vanlig skole. SV-kommunistene må bare akseptere dette.

Historien om den inkluderende fellesskolen dekker 35 år. På papiret har intensjonene vært fine. Praksisen har ofte vært tragisk. Læreren har i mange tilfeller verken kapasitet eller kompetanse til å foreta nødvendig tilrettelegging. Når eleven kommer til klassen, har eleven med seg en ekstra ressurs, dvs. en assistent.

Jeg har bistått i mange klagesaker. God veiledning fra PPT eller Statped i inkluderingsarbeidet, har jeg hørt om, men aldri erfart. Foreldre som kjemper en forgjeves kamp i årevis og lærere som får dokumentert at de ikke mestrer utfordringene, er regelen. Mange har et svært lite utbytte av opplæringen.

Men selv om en ikke har knyttet meningsfulle tiltak til inkluderingsarbeidet de siste 35 årene og selv om praksis er en flom av tragedier, betyr ikke det at fremtiden må være like dyster.

Ei jente hadde ingen formelle måter å uttrykke seg på. Etter 12 år på skolen, hvor hun selvsagt ikke hadde lært noe som helst, møtte hun tilfeldig vis kompetanse og fikk noe ut av de siste tre årene.

Lars Erik kunne verken lese eller skrive. Etter 10 år på skolen kom han tilfeldigvis i kontakt med kompetanse. Til tross for utviklingshemning, lærte Lars Erik å lese og skrive som en fjerdeklassing etter ett år med systematisk opplæring.

Det finnes folk som verken lærte seg å lese eller skrive, men som kom i kontakt med omtenksomme arbeidsgivere, fikk opplæringskontrakt og praktisk yrkesopplæring. I stedet for et liv på dagsenter, yter de sitt produktive samfunnsbidrag med glede.

Den inkluderende skolen eksisterer først og fremst på papiret. Mange elever, foreldre og lærere er blitt belastet med inkluderingens kostnad, uten meningsfull bistand fra noe hold. Resultatet er at over et halvt årskull i grunnskolen får opplæringen alene eller i spesielle grupper på fem eller færre elever. Det er flere elever i kommunale spesialklasser og spesialskoler enn det var under de statlige spesialskolenes storhetstid. Selv om historien viser nedprioritering og kunnskapløshet satt i system, er det flere eksempler på det motsatte. Vi har eksempler fra Norge. Internasjonalt kan en finne forskning, dokumentasjon og skoleretninger som driver med inkludering av elever med utviklingshemning og store atferdsforstyrrelser. Selv om systemet ikke har fungert, håper jeg at myndighetene snart tar tak og sikrer et støttesystem for å bistå skolen og lærerne i å sikre en inkluderende skole.

Denne saken er det like mange meninger om som det er med alt annet, det finnes ingen fasitsvar, dessverre, det hadde vært så godt for oss foreldre som har barn med utviklingshemninger. Ser det her er mest snakk om Oslo-skoler, men dette er jo et tema for oss alle. Vi bor i en liten bygd, og min datter,som har Downs syndrom går i 2.kl. Det vi opplever er at hun er veldig avhengig av assistenten sin for å fungere godt sosialt, ellers faller hun utenom.
For min datter er høydepunktene den dagen i uka hun er på svømming med bl.a to andre jenter med Downs. Disse jentene har også et felles treff en gang i mnd. i skoletiden. Dette er veldig viktig nettverksbygging, for i fremtiden er det disse jentene min datter vil være sammen og ikke med de jentene hun går i klasse med nå. Jeg og min mann skulle ofte ønske vi hadde bodd nærmere ett sted med spesialskole, der vår datter ville vært en av de andre og ikke en som "de normale" har godt av å lære og være sammen med.
Integrering er fint hvis det ikke blir målt i kroner og øre, men dessverre skjer det hele tiden og våre barn taper der. Hvert år må mange foreldre rundt om i hele Norge, slåss for at deres barn skal få det de har rett på. Jeg ønsker jo ikke tilbake til at vi må sende vekk våre barn, for at de skal kunne gå på skolen, men jeg ønsker veldig gjerne at små kommuner kunne samarbeidet mere, og at disse barna fikk nok spes.ped timer og god oppfølging uten at vi som foreldre, må overvåke hver minste ting for at barna skal få det de har krav på. Det er jo også trist og se at det varierer så veldig kommuner i mellom. Det viktige er jo at barna våre har det bra i hverdagen sin, uansett hvor foreldrene bor.

Når skolene ansetter riktig faggruppe (de som har utdanning på funksjonshemming)for å ivareta elever med funksjonshemminger vil også eleven få mer utbytte av læringen. Elevene vil da også kunne bli integrert og inkludert i skolen, klassen sin på en god måte hvis samarbeidet med kontaktlærer og skoleadministrasjonen er godt. Dette er en dele av utdanningen til for eksempel vernepleiere og barnevernspedagoger.Ellers har alle mennesker behov for å få venner og de får vi ofte blant våre likesinnede. Kjemi og interesser er viktige komponent her. det er viktig å tilrettelegge for dette også for elever som ikke ser ut til å få venner i sitt nærmiljø, skole.