Det vanlig med et skille mellom nasjonal og kommunalt nivå i disse sakene. Ansvarsreformen ble utarbeidet under en høyrestatsråd, vedtatt av et enstemmig Storting og iverksatt under en ap-regjering. Listhaug og ledende politikere i mange av landets kommuner har lang tradisjon i å vise sin manglende innsikt i og kreative tolkninger av Ansvarsreformen.

Her illustreres forskjellen mellom det statlige og det kommunale ambisjonsnivå. Staten vedtar lover. Kommunen gjør som den vil. Kommunenes selvråderett har en dyp forankring i norsk politikk, men hvor langt kan kommunene strekke denne retten uten å undergrave den? Nå bør statlige myndigheter sette foten ned og sørge for en relansering av ansvarsreformen.

Ikke uenig med siste taler, men da må det jammen følge med øremerkede midler om intensjonen med reformen skal holde. Gitt utviklingen siden HVPU-reformen ble iverksatt, og den nåværende holdningen til den, er jeg livredd disse små enhetene uten tilstrekkelig tilsyn og faglig kontroll. For i realiteten blir svært mange utviklingshemmede og andre funksjonshemmede overlatt til å seile sin egen sjø under dekke av at de nå er integrert og sosialisert inn det øvrige samfunnet. Jeg synes det minner mer om kollektiv ansvarsfraskrivelse jeg, og atpåtil på lokaldemokratiets alter! Småkommunene har ikke sjans til å greie dette her.

Dette viser svakheten ved norsk forvaltning. Lover og forskrifter blir vedtatt i nasjonalforsamlingen, men lokalt gjør man noe helt annet. Det er vel på tide at vi tar opp spørsmålet om en forfatningsdomstol som på grunnlag av riksrevisjon, kontradiktoriske vedtak og unnasluntring kan gripe inn.

Fra statens tilsyn med kommunene avdekkes at lovverket brytes i det store flertallet av tilfellene. De som har innsyn i klagesaker får et enda dystrere bilde. Slik er det og slik har det vært de siste 10 årene og kommunenes evne til å holde seg innenfor lover og regler er overhode ikke blitt bedre, heller dårligere.

Etter å ha gjennomført nasjonale tilsyn fire år på rad, skriver utdanningsdirektoratets direktør, Petter Skarheim: ”Resultatet fra de senere års tilsynsaktivitet, herunder resultatet fra årets tilsyn, dokumenterer at de politiske beslutningene i begrenset grad realiseres. Dette indikerer at lovgivning som styringsvirkemiddel er under stort press i opplæringssektoren”,

Helsetilsynet skriver i tilsynsmeldingen for 2006: ”Funn fra tilsynet i 2006 tyder på at kommuner og helseforetak i for liten grad bruker tidligere påpekte mangler til læring og forbedring.”

I NOU 2004: 17, om Statlige tilsyn med kommunene, Ot.prp. nr. 97 (2005–2006) og i Melding til Stortinget nr. 7 (2009-2010), kan en lese at kommunene følger opp tilsynsorganets pålegg. Dette er hovedbegrunnelsen for ikke å gi tilsynsorganet sanksjonsmuligheter. Kan hende at de nevnte dokumentene gir en korrekt beskrivelse av totaliteten. Det er over 50 statlige lover å føre tilsyn med. På de feltene som Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) arbeider, erfarer vi kommuner som ikke følger lovverket og heller ikke retter opp påtaler i tilsyn. Ofte må vi kjempe i årevis for de mest selvsagte rettighetene.

Kommunen er mange og mektige. Når kommunen verken følger lovverket eller retter seg etter statlige påtaler ved tilsyn, må en enten godta uretten eller må den svakeste parten, tjenestemottaker, stevne kommunen. Domstolsbehandling er krevende og lite egnet for å sikre et godt tjenestetilbud. Får tilsynsorganet økonomiske sanksjonsmidler overfor kommuner som nekter å rette opp de ulovlige forholdene, blir det kommunen som må bevise at Staten begår urett overfor kommunen. Sanksjonsmidler vil kunne lette situasjonen for mange som ikke får det tilbudet som de har krav på.