Helsevesen

Klasseforskjeller i røntgen-tilbudet

Klasseforskjeller i røntgen-tilbudet

Lei av å vente på MR eller røntgen? Du kan snike i køen.

Aleris Røntgen er Norges største private leverandør av radiologitjenester. I 2015 hadde Aleris Røntgen 390.000 pasientbesøk og utførte vel 570.000 undersøkelser.

Aleris har offentlig avtale med de regionale helseforetakene. Det betyr at du kun betaler vanlig offentlig egenandel på 245 kr per undersøkelse, men du må regne med minst 3 – 4 ukers ventetid.

Men som Aleris skriver på sine nettsider: «Hos oss kan du få røntgen, MR, CT, ultralyd og mammografi helsekontroll nesten uten ventetid, dersom du har helseforsikring eller velger å betale selv. Ønsker du å betale privat eller benytte helseforsikring kan du som regel få time innen 48 timer.» Den som vil legge 1.890 kroner på bordet for en MR-undersøkelse kan få denne utført innen 2 døgn.

Det er altså lange ventetider for offentlig betalt røntgen i motsetning til dem som betaler selv. Ingen stor nyhet. Vi vet at folks tilgang til helsetjenester ikke alene reguleres ut fra sykelighet og behov, men ut fra lommeboka.

Jeg kritiserer ikke at folk bruker penger på helse. Jeg skjønner også at Aleris, Volvat og andre vil skumme fløten av dette markedet. Men hvor lang ventetid det blir for dem som ut fra henvisningen ikke har råd til å betale mer enn vanlig egenandel er avhengig av hvor mye kapasitet Staten, ved helseforetakene, sikrer i egenregi på sykehusene eller ved private institutter.

Det er uakseptable klasseforskjeller i helse-Norge.

3-årige Denis: Sykdommen ødelegger absolutt hele kroppen, og tar ett organ om gangen.

3-årige Denis: Sykdommen ødelegger absolutt hele kroppen, og tar ett organ om gangen.

Maria Lilland med en klar appell til Kr.Fs stortingsrepresentanter om pleiepengeordningen, som skal avgjøres på Stortinget i dag.

"Klokken er nå 04.00 på nattestid, og jeg har akkurat fått satt meg etter å ha holdt hånden til en lei seg gutt en times tid, og så pakket bagen med klær og alle medisiner for å være klar til en eventuell tur på sykehuset. I natt er sønnen min Denis på 3 år, dårlig. Ekstra dårlig. Han er kvalm, sliten og lei. Det har seg slik, at uansett når på døgnet det skulle være, eller hvilken dag i løpet av året, kaster min sønn opp- så må han inn på sykehuset. Her er det heller ingen annen forelder å bytte på de hyppige sykehusturene med, eller bytte på våkenettene. Jeg er alenemor, med alt av ansvar og omsorg for sønnen - også økonomisk.

Ingen andre kan heller gjøre den jobben jeg gjør, fordi min sønn har en så sjelden sykdom at «ingen» har hørt om den. 8 personer i Norge er rammet, og det er en meget kompleks sykdom som fører med seg hundretalls timer i opplesning for å kunne gi han en god oppfølging. Skal noen i helsevesenet ta over jobben jeg gjør, og også lese seg opp på samme måte så vil dette bli dyrt. DYRT. Som mor har jeg måtte lære meg alt om sykdommen- gratis, «etter arbeidstid» som sykepleier her hjemme, helt ned på det biokjemiske- for å kunne kommunisere og forklare min sønns komplekse sykdom til helsevesenet.

Sykdommen ødelegger absolutt hele kroppen, og tar ett organ om gangen. Det har startet nå hos min tre-åring, med nyrer og øyne. Nevnte jeg at han tar 30 medisindoser fordelt på 11 ganger i døgnet? Med alle ulike bivirkninger.

Han er en av disse barna som aldri kommer til å bli frisk, men fremdeles har behov for kontinuerlig pleie døgnet rundt - av den personen som kan mest, og den personen som er tryggest og ha med seg på alt det grusomme han må gjennom på denne reisen. Denne personen er hans mor - meg!" skriver mor Maria Lilland blant annet.

Les hele teksten under "les mer."

4-årige multihandikappede Malvins foreldre: Dødsfrykten den hardeste

4-årige multihandikappede Malvins foreldre: Dødsfrykten den hardeste

Malvin på 4 år er svært alvorlig rammet av Epilepsi, som har gradvis ført til at han har blitt multihandikappet. Han blir stadig sykere som tiden går. Han kan ikke gå, sitte, snakke, spise eller holde hodet selv lengre. Hele kroppen er slapp uten muskler, totalt avhengig av hjelpemidler som har betydelige støtteordninger. Trenger hjelp til absolutt alt. Han gir ingen uttrykk for glede, smil og latter, det har blitt totalt fraværende det siste året. Han har en tidligdebuterende epileptisk encefalopati (EIEE) og early myoclonic epileptic encephalopathy (EMEE), med svært bekymringsfull prognose.

Malvins far skriver: "Det hardeste med Malvin, er den psykiske delen vi som foreldre opplever. Se på vår sønn som blir stadig sykere og mister evner, ofte ikke få kontakt med han, ser ingen glede eller smil. Se på at han har kraftige anfall gjennom hele døgnet, hvor han blir både helt stiv og rister, blir blå i ansiktet, marmorering i huden, øynene som går i alle retninger og forsvinner opp i øyelokkene. Se på at vår lille sønn som har et slikt vondt liv. Gå med dødsfrykt, frykter at han ikke lever når vi skal hente han om morgenen, eller når vi skal sjekke han når han sover.

Skal mor miste pleiepengene for Malvin, hvordan skal vi klare og overleve. Konsekvensene er store."

Forliket i Stortinget hjelper et stykke på vei, men vi er ikke i mål: Den eneste løsningen er å fjerne tidsbegrensningen på fem år, og la barnets pleie- og tilsynsbehov være styrende for hvor lenge foreldrene kan motta pleiepenger.

Les farens tekst under "les mer."

Inga Marte Thorkildsen: Vi må alltid spørre folk hva som er viktig for dem, også hjelper vi dem med det

Inga Marte Thorkildsen: Vi må alltid spørre folk hva som er viktig for dem, også hjelper vi dem med det

Byråd Inga Marte Thorkildsen er inspirert av Stangehjelpa:

"Stangehjelpas modell har ført til at 80 prosent flere har fått hjelp, med 20 prosent mer ressurser. Fordi folka på Stange gjør det som er viktig for folk, og ikke alt mulig annet. Er det rart vi er inspirerte av dem?

I Stangehjelpa er det sånn at de tenker at folk vet best selv om de trenger hjelp, og at innbyggerne aller helst ønsker å klare seg selv og ikke være avhengige av kommunen hvis de kan slippe. Når noen kommer til dem og sier at de trenger hjelp, så skal de få hjelp. Da setter de ikke i gang med nye utredninger for å finne ut av om det virkelig stemmer. De lar ikke viktige avgjørelser bli tatt av folk på et kontor langt unna, men av fagfolk som er tett på. Dermed sparer de masse byråkrati og de slipper frustrerte innbyggere.

I Stangehjelpa spør de alltid folk hva som er viktig for dem, også hjelper de dem med det. Og hvis de ikke har kompetansen som trengs, så skaffer de seg den. De leser mye og tar ofte kurs, og de endrer seg i takt med folks behov. De setter ikke diagnoser, og de fatter ikke vedtak. «Vi er opptatt av å bruke tida på å hjelpe folk, ikke på alt mulig annet», sier Birgit Valla i Stangehjelpa, og legger til: «Folk vil ikke nødvendigvis ha en diagnose, men en forklaring». Dermed sparer de tid, men de slipper også noe annet viktig: risikoen for å krenke den de skal hjelpe.

Altfor mange av dem som søker hjelp for psykiske plager i dag opplever at hjelpa de får ikke fungerer så bra. Mange av dem som har det vanskeligst har dessuten opplevd mye krenkelse gjennom livet. De er blitt fortalt at de er håpløse, syke, at de er feil. Når de møter et system som gir dem en diagnose som bekrefter at det er dem det er noe galt med, er veien kort til nye krenkelser. En kvinne sa til meg: «Det finnes ingen diagnose som heter barndom fra helvete». I stedet for å få stadig mer alvorlige diagnoser, burde hun ha fått høre at det hun slet med ikke var sykt eller avvikende, men normale reaksjoner på unormale og uakseptable omstendigheter. Det hadde gitt henne verdighet og respekt, noe hun virkelig hadde trengt. Men i dag er trenden motsatt. I BUP skal de nå sette diagnose ved første konsultasjon! Stangehjelpas modell møter folk der de er, i stedet for å tvinge dem inn i et system de ikke føler seg hjemme i.

En annen ting som er supert med Stangehjelpa, er at de har slått sammen massevis av tiltak. Da slipper de å henvise folk hit og dit, med masse papirarbeid og vurderinger som stjeler tida deres. Og de måler hele tida effekten av det de gjør, noe som faktisk ikke er vanlig.

Den siste tida har jeg møtt mange engasjerte fagfolk og ledere i hovedstaden som veldig gjerne vil gjøre dette i Oslo også. Vi kaller det tillitsreform, fordi det handler om å ha tillit til folk, bygge relasjoner og sikre at offentlig sektor fungerer bra. Fagfolk i Oslo vil selvsagt heller ikke ha systemer for systemenes skyld, men hjelp som virkelig hjelper. Likevel opplever de at dette ikke alltid er tilfelle. De er frustrerte over altfor mye byråkrati som tar tida vekk fra det som betyr noe, mens det de ønsker er å utgjøre en forskjell i folks liv.

Så derfor: Vi skal jobbe knallhardt for at vi får dette til i Oslo også."

William (6) mister BPA-assistentene – mamma Elin frykter for livet hans

William (6) mister assistentene –mamma Elin frykter for livet hans

William er seks år og lider av den sjeldne muskelsykdommen Nemalin Myopati. Sykdommen gjør at han ikke klarer å bevege seg. Lungene hans er så svake at de ikke klarer å trekke inn luft selv. Han er avhengig av respirator for å leve. William må snus én gang i timen og trenger kontinuerlig overvåkning – hver time, hvert minutt. I tillegg til at mamma er der og passer på, er det kontinuerlig tilsyn fra en assistent.

Bydel Grünerløkka vil bytte ut William sine faste BPA-assistenter som har vært hos familien i flere år, med hjemmesykepleiere. Mamma Elin er redd de ikke vil klare å redde sønnens liv når en akutt situasjon oppstår.

Jeg møtte Elin i februar. Da skrev hun:

«Jeg heter Elin, og er mor til en fantastisk gutt på 5,5 år, med en alvorlig muskelsykdom (Nemalin Myopati). Han ligger på hjemmerespirator døgnet rundt. Han elsker livet, familien sin og assistentene sine. Han er kognitivt frisk, er smart som bare det og får med seg alt. Han har ikke et verbalt språk, men har begynt å snakke med øynene gjennom en datamaskin - fantastiske greier! Jeg er alene med han, og hans lillesøster på 3 år og bor i Oslo (Løren).

Nå holder livet på å gå i knus for oss. Bydelen (søknadskontoret i Grünerløkka) har plutselig bestemt seg for å prøve (enda en gang) og ødelegge livet vårt. De vil ta bort BPA-ordningen jeg kjempet for å få for 2 år siden, og har fått en god stabil gjeng med fantastiske assistenter, som elsker jobben sin, William og lillesøster i familien. De vil i stedet sette in helsepersonell døgnet rundt fra et annet firma. Dette vil vi altså ikke ha. Vi vil så klart ha våre kjente assistenter, som er godt opplærte og kan rutinene for min sønn.»

I går tok TV2-nyhetene opp saken, og bydelsoverlegen sier til TV2 «at endringen ikke skjer av økonomiske hensyn, og at den nye ordningen etter kommunens beregninger vil være dyrere enn tilbudet familien har i dag.»

Jeg beundrer Elins stå-på-vilje for sønnen William. Foreldrene er de beste eksperter på sitt barns liv, men vi ser gang etter gang at foreldre med funksjonshemmede barn blir overkjørt av forvaltningen. Med god grunn kan det spørres: Hvorfor skal kommunen trosse spesialisthelsetjenesten og Williams mamma og bytte ut en ordning som fungerer? Vi snakker så vakkert om brukermedvirkning, men forvaltningen mener å vite best - også der fagfolk på Ullevål støtter morens ønsker. Jeg er rimelig trygg på at Elin vil få medhold i klagen som nå ligger hos Fylkesmannen, men det er fortvilende at foreldre, som sannelig har en krevende nok hverdag fra før, skal få tilleggsbelastningen ved å måtte bruke så mye tid på å slåss, anke og klage for å få en tryggere hverdag.

Les barnelege Ellen Annexstads synspunkter nedenfor, under "les mer."

Hvorfor trenger et alvorlig sykt barn mor og far?

Hvorfor trenger et alvorlig sykt barn mor og far?

Ellen Marie Langnes minner oss om betydningen av pleiepengeordningen:

"Å ha et sykt barn kan være å gi epilepsimedisiner kl 0200,å gi 2 poser mobicol kl 0500 for å få avføring på dagtid,å gi oxygen på bi-papen,å holde i rundt barnet da epilepsianfall herjer,å bytte stilling for å unngå liggesår og ryggsmerter.

Å røske i han om pulsen blir for lav..Og i tillegg sjekke om knappen suger seg inn når pulsen plutselig stiger.

Å holde knappen i mot magekramper og om ikke det går,slippe væske inn og ut av ballongen...

I tillegg være trøstende og trygg for et barn som ligger våken på grunn av ubehag og smerter,til det vonde er gått over og søvnen igjen får komme som en kjærkommen hvile.

Som foreldre er det å gjøre hva vi kan for barna våre naturlig og et resultat av at vi elsker dem. Også for et sykt barn.❤️

Og hvorfor trenger et alvorlig sykt barn mor og far?Det forundrer meg at noen en gang spør!"

Helseministeren sier nei til at Oslo gratis skal få tilbake storbylegevakt-tomt på Aker

Helseministeren sier nei til at Oslo gratis skal få tilbake storbylegevakt-tomt på Aker

Høyre i Oslo bystyre mener at Staten bør gi kommunen tilbake storbylegevakt-tomta på Aker helt gratis, ei tomt Staten fikk gratis i forbindelse med statlig overtakelse av sykehusene.

Det er jo et bra standpunkt, og SV har allerede gjort sjekke-jobben ved på Stortinget å utfordre Høyres helseminister. I et skriftlig svar til Stortinget like før sommeren – på spørsmål fra SVs Olivia Corso Salles – avviser Høyres helseminister Bent Høie kontant at Oslo kommune skal få tomta så mye som ei krone under markedspris.  Alle salg er gjort til markedspris, og vi må ha likebehandlingsprinsipp i denne saken, understreker helseministeren. Markedsliberalist som han er.

Da er det viktigere at Høyres bystyrepolitikere snakker med Høyres regjeringsmedlemmer, enn å bruke tid i bystyret. Det er Høyres helseminister som er den viktigste motstander av Oslo Høyres private forslag. Markeds-, kommers- og butikktenkningen er til hinder for en god utnyttelse av fellesskapets helseressurser, noe denne saken også er god illustrasjon på.

Kommunen er i forhandlinger med Staten om kjøp av statlige tomter og tilsvarende salg av kommunale tomter som skal benyttes til helseformål. Fra SVs side forutsetter vi at Byrådet gjør alt som er mulig for å få en – for kommunen – best mulig avtale med Staten.

Les mitt innlegg i bystyredebatten under "les mer."

Pleiepengeordningen: Alvorlige kroniske diagnoser forsvinner ikke bare etter et år

Pleiepengeordningen: Alvorlige kroniske diagnoser forsvinner ikke bare etter et år

Camilla Hvidsten Lilleholt har erfaring med hvor mye pleiepengeordningen betyr:

"Vår lille Ada Eloise,- som nettopp har blitt ett år - har hjerneskade som følge av for lite oksygen under fødsel og påfølgende hjerneblødning. Hun har en Cerebral Parese som ikke er klassifisert enda, men hun vil mest sannsynlig bli avhengig av blant annet rullestol. Ada ble født med hastekeisersnitt i uke 31 og både jeg og far hadde behov for å benytte oss av pleiepenger i den måneden hun var innlagt på nyfødtintensiven.

Når Ada var 7 måneder fikk hun Infantile Spasmer,- også kalt katastrofal barne epilepsi. Kort fortalt domineres all hjerneaktivitet av kaos HELE DØGNET og barnet er stort sett ikke mulig å få kontakt med. Hun bare "var", ingen blikkontakt, ingen smil,- bare helt borte. I perioden fra vi mistenkte dette,- til det ble diagnostisert og behandling ble igangsatt hadde vi igjen behov for pleiepenger begge to. Vi var heldige og behandlingen fungerte.

Sist hun ble sjekket var det ikke epileptisk aktivitet,- hva om vi ikke hadde vært så heldige,- eller hva om hun får tilbakefall? 

Pleiepengeordningen: De svakeste barnas grunnleggende rettigheter krenkes

Pleiepengeordningen: De svakeste barnas grunnleggende rettigheter krenkes

Barnelege Ellen Annexstad er tydelig:

"Noen av mine pasienter blir aldri friske. Noen av dem vil ha et kontinuerlig behov for tilsyn og pleie gjennom hele sitt liv. Noen har dårlige og mindre dårlige perioder, mens noen blir gradvis sykere. Blant mine pasienter er barn som for få år siden ikke ville overlevd nyfødtperioden, men som i dag kan leve gode liv med store pleiebehov i mange år. Mange av mine pasienter kommer aldri til å bli voksne.

Å snakke med foreldre om økonomi, bistand, livskvalitet, menneskeverd og død er en del av min arbeidshverdag. Det er brutale og vonde samtaler. Det er mye gråt, men samtidig mye mening og glede. Når vi finner frem til et felles mål og en vei frem kan vi gi gjøre fantastiske ting for disse barna. Vi bruker store ressurser på dem i helsevesenet, i økonomisk, faglig og menneskelig forstand. I sentrum står barnets rett til et godt og verdig liv, og familiens omsorg for barnet.

De fleste av disse barna har foreldre som fremviser en formidabel styrke. De gjør om barnerommene til avanserte sykehusrom, løfter, steller, gir medisiner, håndterer hjelpemidler, tøyer, stimulerer, klarerer akutte livstruende situasjoner, trøster og vugger. De deltar på utallige møter med hjelpeapparatet. De er der når drosjen til skolen ikke kommer eller nattevakten er syk. De pleier barnet sitt døgnet rundt i helger og ferier, og tilbringer uker og måneder på sykehus med barnet sitt. De vil gjerne også delta i arbeidslivet, men de er lite attraktive arbeidstakere. De har høyt fravær fra jobb, og trenger en fleksibilitet de færreste arbeidsgivere kan tilby.

Den nye pleiepengeordningen krenker de svakeste barnas grunnleggende rettigheter," skriver Ellen Annexstad blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor.

- Ikke så lett for et mamma-hjerte å innse at man trenger mer fri, og barnet mer hjelp

- Ikke så lett for et Mamma-hjerte å innse at man trenger mer fri, og barnet mer hjelp

Det nytter å klage, men hvorfor skal det være nødvendig at en enslig, uføretrygdet, mor skal måtte sloss så mye for å få nødvendig hjelp for å gi omsorg til sin 9-årig sterkt hjelpetrengende sønn? Sønnen har diagnosene ADHD, blandet utviklingsforstyrrelse, Dyspraksi, samt andre spesifiserte forstyrrelser av sosial fungering fra barndommen. Han har avlastning 4 døgn og 2 ettermiddager/kvelder/netter i måneden, samt støttekontakt 16 timer pr. måned med to støttekontakter tilstede. Alt for lite sier moren, med klar støtte fra blant annet Oslo Universitetssykehus og spesialisthelsetjenesten. Men bydelen sa nei.

Moren anket vedtaket inn for Fylkesmannen, som ga henne fullt medhold.

Fylkesmannen skriver: «Avlastning er en tjeneste som kan ytes for den som utfører et særlig tyngende omsorgsarbeid. Den skal gjøre det mulig å opprettholde gode familierelasjoner og bevare sosiale nettverk. Tjenesten skal hindre overbelastning hos omsorgsgivere, slik at en klarer å opprettholde omsorgen. Avlastning skal gi pårørende nødvendig og regelmessig fritid og ferie. Den skal gi omsorgsgivere mulighet til å delta i de vanlige samfunnsgoder og aktiviteter.

Fylkesmannen legger til grunn at meromsorgen for bruker er særlig tyngende, da vi ser at brukers omsorgsbehov klart overstiger det som er vanlig for funksjonsfriske jevnaldrende.

Fylkesmannen vurderer at det per i dag ikke er innvilget forsvarlig omfang av avlastningstjenester. Vi har i vår vurdering lagt vekt på uttalelser fra spesialisthelsetjenesten og ansvarsmøter med skole og AKS. Fylkesmannen har lagt særlig vekt på at bruker har svært utagerende adferd og lett kommer i konflikt. Det vises her til at bruker i den forbindelse kan slå, sparke, bite, ta kvelertak, true med kniv og stikke av. Videre ser vi at dette er utfordrende i forhold til at bruker blir større og sterkere og det vil på sikt bli enda vanskeligere å håndtere han. Bruker har i tillegg behov for bistand til ADL-oppgaver, trenger tilsyn, bruker bleie ved avføring og har behov for hjelp til å skifte bleie og klær.

Vi har videre vurdert at bruker har behov for 1:1 bemanning hele dagen og 2:1 bemanning i noen tilfeller. Fylkesmannen er enig i at foreldre har omsorgsplikt for sine barn, men vurderer at brukers totale bistandsbehov sammenholdt med at mor har omsorgsbyrden alene, i tillegg til egne helseplager, anses som en ekstra belastende situasjon for mor å stå overfor. Bruker har videre behov for ro, forutsigbarhet og planlegging i sin hverdag. Det vurderes derfor som nødvendig at mor gis ytterligere avlastning slik at hun kan ivareta dette for sin sønn.

Fylkesmannen har på denne bakgrunn kommet til at omfanget av avlastning er lovstridig. Det innvilges 50 % gruppeavlastning med kvalifisert personell.»

Les morens refleksjoner nedenfor, under "les mer." Ikke så lett for et Mamma-hjerte å innse at man trenger mer fri, og barnet mer hjelp, skriver hun blant annet. Les også Fylkesmannens uttalelse på linken. Dette som hjelp til alle som måtte komme i samme situasjon.

Pleiepengeordningen: De som sitter bak pulter vet ikke hvor løvemødre vi med syke barn er

Pleiepengeordningen: De som sitter bak pulter vet ikke hvor løvemødre vi med syke barn er

Audhild Haga skriver om pleiepengeordningen og sønnen Noah:

"Vi har ikke bruk for pleiepenger nå (heldigvis) men har hatt det i flere omganger på størstegutten vår Noah som ble født ekstremt prematur og dysmatur. Og jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten!!

At kronisk syke barn nå skal få så lite rett til å ha foreldrene sine hjemme er sykt spør du meg! De gir jo en mye viktigere, og jeg vil si bedre, jobb for det barnet enn en fremmed ville ha gjort! De som sitter bak pulter vet ikke hvor løvemødre vi med syke barn er! Det er faktisk vi som vet best når det kommer til barnet vårt! INGEN kan si at de har bedre kunnskap om barnet enn foreldrene selv!!

Ang pleiepenger så fikk vi heldigvis det begge foreldre da han var livstruende syk lenge. Holdt på å dø da han ble født (uke 27+2, 510g 27cm) og fikk beskjed da han var 11 dager at han kom til å dø! Men kjempen min kom tilbake og lever heldigvis den dag i dag! Men det ble ett tøft opphold på nyfødtintensiv i 4mnd, så reiste vi hjem med sonde og oksygen.

Gullgutten min sliter med en del ettervirkning etter den vonde starten; lett CP, fatique, nedsatt hørsel, litt autistiske preg (men ikke nok til diagnose), sliter sosialt, veldig nattesvette, veldig vanskelig i matveien (har vært knappebarn), utagerer når han er sliten, seperasjonsangst, hypermobil, sensitiv for mye lyd og stimuli, er veldig sensitiv på hender og føtter og rundt munn, har en skade på neseskillevegg som ble ødelagt av respirator, sliter både fin og grovmotorisk og forsinket språk. Han sliter med urinlating- mange uhell, men eller er han en stort sett blid gutt (når han ikke er sliten) som elsker å være med på alt som skjer."

Les hele hennes tekst under "les mer."