Helsevesen

FAFUS - et vellykket forebyggende tiltak mot uønskede svangerskap

FAFUS - et vellykket forebyggende tiltak mot uønskede svangerskap

Pilotbydelene Stovner, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand gjennomførte i fjor prosjektet FAFUS (Familieplanlegging og forebygging av uønskede svangerskap og abort). Prosjektet er et tilbud om etterkontroll hos jordmor tilpasset sårbare kvinner med minoritetsbakgrunn i fertil alder som har liten kunnskap om seksuell helse og egen kropp. Målet med tiltaket er å forebygge uønskede svangerskap og abort, og gi kvinnene informasjon og veiledning om prevensjon og kvinnehelse. Prosjektet utføres av jordmor lokalt på helsestasjonen, og hadde i fjor 262 deltakere.

Kvinnene som har deltatt i FAFUS har dårlig økonomi, lite kunnskap om egen kropp, lite skolegang, dårlige norskkunnskap, og/eller er alenemødre, derfor er informasjonsbehovet tidkrevende. Rapporten fra Bydel Stovner beskriver det på denne måten: «De fleste av kvinnene som er rekruttert i prosjektet virker lite integrert i samfunnet, snakker ikke så bra norsk og har lite kunnskap om egen kropp. De har et enormt behov for veiledning og helseinformasjon. Det er helt avgjørende å ha god tid i konsultasjonen. Tid til å kartlegge hva kvinnen vet og tenker om prevensjon, og tid til å informere om hvordan kroppen fungerer i fht menstruasjonssyklus, livmor, hvordan prevensjonen virker osv.»

Helseetaten uttaler i sin hovedrapport:

"Det er en felles tilbakemelding at tilbudet er et viktig folkehelsetiltak med positive ringvirkninger. Kvinnene får tatt celleprøver for å forebygge kreft, og de unngår å bli uønsket gravid. Jordmødrene mener tiltaket øker kvinnenes mulighet til å delta på norskkurs, komme ut på jobbmarkedet og dessuten få mer tid til barna ved færre barnefødsler."

Dette heier jeg på. Det er bra at byrådet fant midler til å videreføre prosjektet i 2017. Nå er det viktig at alle bydeler nyttiggjør seg FAFUS-prosjektets erfaringer og integrerer dette i helsestasjonsvirksomheten.

Folkehelsearbeid et felles ansvar

Folkehelsearbeid et felles ansvar

Byrådets forslag til Folkehelseplan for Oslo 2017 - 2020 er en strategisk plan som viser retning for Oslo.

Som byrådet selv skriver:

"En by med små forskjeller, hvor mennesker møtes på tvers av klasse, kjønn, alder, funksjonsnivå, etnisk og kulturell tilhørighet, er en by som blir både varmere, mer inkluderende og mer skapende. Oslos mangfold er en styrke for byen som må utnyttes.

Oslo skal involvere sine innbyggere i utvikling av tjenester, nærmiljø og lokalsamfunn og fremme god helse for alle.

Byrådet legger stor vekt på Oslos klima - og miljøansvar, noe som gir økte muligheter for en bedre folkehelse. Å få flere til la bilen stå når det er mulig og nødvendig, og samtidig tilrettelegge for grøntområder, friluftsliv, gående og syklende, vil kunne føre til at flere får muligheter til daglig fysisk aktivitet. Mindre trafikk vil også føre til mindre svevestøv og helsefarlige gasser som vil være helsemessig gunstig for alle og særlig for gruppen som sliter med hjerte- og luftveislidelser.

Dette er tydelige eksempler på at klima/miljøarbeidet og folkehelsearbeidet går hånd i hånd.

Helsetilstanden i Oslos befolkning er i hovedsak god. Men det er sosiale ulikheter i helse mellom bydeler og innenfor bydelene. Sykdomsbildet i Oslo preges, som i landet for øvrig, av ikke - smittsomme sykdommer. De fleste av sykdommene som bidrar til størst sykdomsbyrde kan forebygges.

Ensomhet, sosial isolasjon og utenforskap bidrar til økt sykdomsbyrde uavhengig av alder og sosial klasse.

Dårlig helse og vanskelige levekår kan også føre til isolasjon og utenforskap. Dette kan forebygges og byrådet legger stor vekt på dette arbeidet i denne planen uttrykt i alle tre hovedsatsinger og annet tilstøtende planverk."

Planen skal nå behandles av bystyret. Om du ønsker å påvirke så skriv dine kommentarer nedenfor, eller henvend deg til medlemmene i bystyrets helse- og sosialkomite.

Er vi på vei til den sengeløse, hjerteløse og klassedelte helsetjenesten?

Er vi på vei til den sengeløse, hjerteløse og klassedelte helsetjenesten?

«Prioritering er å ta viktige valg som kan gagne mange. Den viktigste feilprioriteringen i det norske helsevesenet var innføringen av helseforetaksreformen da den på tross av en drøy fordobling i pengebruk per innbygger siden 2001, greide å halvere antallet sykehussenger, innføre et enormt byråkrati og nekter å betale for livsviktig medisinsk behandling til sine innbyggere. Det fins modeller som er bedre, som er utprøvd, som i Skottland og Island og som vi må bøye hodet ydmykt for og lære av, skriver overlege og forsker Oluf Dimitri Røe i Fagbladets tidsskrift Samfunn & Økonomi.

Han påpeker bl.a.:

«Sykehus uten akuttkirurgisk beredskap er ikke fullverdige sykehus, da det ofte står om minutter for å redde menneskeliv, og der ambulanser og flytransport aldri kan kompensere den tapte tiden. Et sykehus uten allsidig kirurgi vil også bli et mindreverdig sykehus fordi det vil få problemer med å rekruttere leger. Når de mister kompetanse på flere kirurgiske felt som for eksempel gynekologi og mage-tarm, vil store grupper pasienter med for eksempel kreft bli skadelidende. Små sykehus har store fordeler, medisinsk og menneskelig, og som ikke kan måles i penger. Pasientene er klart mer tilfreds med små sykehus. En sterk faktor som ikke er målbar er nærhet; det at man kjenner pasientene og de kjenner sitt sykehus og sine leger.

Alt snakk om viktigheten av sentralisering, folketall og kvalitet ble plutselig glemt over natta. Rjukan Sykehus ble nedlagt på grunn av for lite befolkningsgrunnlag, men oppsto som privatsykehuset Ibsen Sykehuset Rjukan, med 14 spesialiteter inkludert nevrokirurgi, onkologi og plastisk kirurgi og 24 timers service, altså et miniuniversitetssykehus på bygda. Ingen krav til antall pasienter i året. Det ble tydeliggjort at sentraliseringskravene ikke var faglig, men rent politisk begrunnet. Vi må kunne stille spørsmål om at det ikke lenger stod «pasientens helsevesen» på Høies hatt, men «pengenes helsevesen.»»

Les hele artikkelen nedenfor.

Fy faen, for et helsevesen vi har!

Fy faen, for et helsevesen vi har!

"Helt uten forvarsel, en helt vanlig onsdag formiddag på jobb, foran PC-en, trykket det plutselig kraftig til i brystet. Jeg er 44 år. Det er ikke noen alder. Men det er gammelt nok til at når du kjenner en akutt smerte i brystet, så tenker du med en gang hjertet. Så det gjorde jeg, da det plutselig strammet seg til i brystet da jeg satt som vanlig foran PC-en på jobb onsdag denne uka. Jeg kjente strålinger opp i underkjeven og følte at jeg pustet dårlig. Jeg googlet. Håpet å utelukke. Men det ble hjerteinfarkt."

Slik innleder Dagsavisens David Stenerud en artikkel i Dagsavisen i dag.

Han beskriver sine opplevelser, og konkluderer slik: "Men jeg er også fryktelig takknemlig for at jeg bor i et land hvor vi har et offentlig helsevesen som kan ta så godt vare på deg. Selv når det eneste som egentlig feiler deg er at du er redd."

Jeg har det siste året vært storforbruker av helsetjenester. Under overskriften "Takk til dyktige helsearbeidere" skrev jeg en tilsvarende artikkel, som begynte slik: "Hver dag behandler norsk helsevesen tusener av hjelpetrengende, og de gjør det på en utmerket måte. Min erfaring, etter at jeg 22. april ble utsatt for en ulykke, er svært god." Og jeg konkluderte slik: "Jeg er glad for at vi har et så godt utbygd og universelt helsevesen med høy kvalitet, selv om det selvsagt foreligger forbedringsmuligheter.  Det er ikke minst for dette jeg betaler min skatt med glede."

Pasienten må være naken.....

Pasienten må være naken.....

"Pasienten må være naken.

Ja, dette lærte vi, unge studenter for over 50 år siden. Skulle man undersøke en pasient man fikk inn på sykehus kunne man lett overse viktige forhold hvis pasienten hadde klær på seg. I privat praksis var det en kunstfeil ikke å kle av pasienten da også, fordi det ofte hadde gått lang tid siden man så pasienten sist. Igjen, det er lett å overse viktige forhold hvis pasienten gjemmer seg bak lag av tøy.

I dag?

10 minutter pr pasient.

Det blir penger av sånt. Mange penger, hvis legen har avtale. Denne gullkantede avtalen kalles driftstilskudd og er ment som en hjelp til å holde privat praksis i live. Dessverre har den uønskede «bivirkninger» - som det meste innen medisinen. Meningen var at den gamle huslegen skulle gjenfødes, han som hadde tid, han som kjente sine pasienter, gjerne i generasjoner, han som lyttet og forsøkte å rette til det som var skjevt, lindre det som ikke lot seg kurere og trøste der det var det beste man kunne gjøre," skriver psykiateren Dag Coucheron.

Les hele hans tekst nedenfor.

Osloskolens arbeid for elever med dysleksi og dyskalkuli

Osloskolens arbeid for elever med dysleksi og dyskalkuli

På et initiativ Marianne Borgen og meg vedtok et enstemmig bystyre tidligere i år:

«Byrådet bes oppfordre skolene i Oslo til å bli sertifisert som dysleksivennlig skole. Bystyret ber byrådet legge frem en plan innen utgangen av 2016 med konkrete tiltak for hvordan Osloskolen skal bli mer dysleksi- og dyskalkulivennlig.»

Nå har byrådet sendt fram planen for bystyret, og skriver blant annet at byrådet vil:

- utarbeide en læremiddelportal med læremidler og verktøy som Osloskolen skal bruke for elever med dysleksi og dyskalkuli

- gjøre oversikten kjent for skolene, slik at de kan ta læremidlene i bruk

- be skolene sørge for å ha gode system for å kartlegge elever med dysleksi og dyskalkuli og sikre tilpasset opplæring

- oppfordre alle Osloskoler til å gjøre en konkret vurdering av om de kan søke om å bli sertifisert som dysleksivennlig skole

- tilby kompetanseutvikling for lærere i kartlegging av vansker og i bruk av egnede læremidler ved dysleksi og dyskalkuli

- at elever med dysleksi og deres lærere skal få tilbud om sommerskolekurs

- at hver skole skal ha et velfungerende ressursteam som bistår lærerne i å prøve ut ulike læremidler og metoder tilpasset elever med ulike vansker. Ressursteamet skal gi hjelp til eleven og/eller bistå med kompetanseutvikling for læreren

- sørge for felles og forpliktende rutiner for Osloskolen knyttet til elever med rett til tilpasning ved prøver og eksamen

Dette er en bra oppfølging av vårt initiativ!

Ansvar for Tone hele døgnet

Ansvar for Tone hele døgnet

Et hjerneslag rammer sjelden bare én person. Da Ulrik Sverdrups kjære gjennom et langt liv ble lam i den ene siden og mistet taleevnen, ble livet hans snudd på hodet.

– Jeg har ansvaret for Tone 24 timer i døgnet, og organiserer alt hun trenger av behandlinger. I tillegg kommer alt husarbeid, alt som skal gjøres her hjemme, er det jeg som må gjøre, sier han til tidsskriftet Det nytter.

Ulrik Sverdrup forteller det alt for mange har opplevd: en kamp for å få tilstrekkelig helsehjelp.

Ulrik forteller at han, etter rehabiliteringen på Sunnaas sykehus, måtte slåss for at hun ikke skulle bli stuet vekk på sykehjem. Etter flere måneder vant han kampen med støtte fra helseombudet i Oslo. Fra og med januar 2011 flyttet Tone hjem etter god rehabilitering på sykehjem.

Å følge opp Tones rettigheter som pasient er et evig arbeid, påpeker Ulrik. Et arbeid som går ut over hans egen helse. Men da han søkte om avlastning, fikk han først avslag. Ni måneder senere ble vedtaket omgjort av fylkesmannen.

Vi kan ikke ha det sånn. Jeg ønsker meg en forvaltning som er på tilbudssiden, og som sier: vi ser at du har et bistandsbehov. Hvordan kan vi stille opp overfor deg og gjøre din hverdag lettere? En forvaltning som framstår som en medspiller. Her har det rødgrønne flertallet i Oslo rådhus en av sine største utfordringer.

Les hele artikkelen i tidsskriftet "Det nytter" nedenfor.

Helsearbeidermangel: Det kreves handling, nå!

Helsearbeidermangel: Det kreves handling, nå!

"Det er rene folkesporten å sitte å se litt sorgmuntert på at store katastrofer kommer vår vei om dagen.

Håndteringa av den demografiske endringa i befolkningen er et av eksemplene. Det kan være at dette ikke når den politiske dagsorden fordi vi som jobber med det ikke er gode nok til å si ifra høyt og tydelig nok.

Spør SSB, det er ikke noe å lure på lenger: vi kommer til å mangle helsefagarbeidere og sykepleiere!

Tillat meg derfor å si ifra, temmelig høyt, og temmelig tydelig; kjære politikere - dere må gjøre noe med utdanningsløpene og arbeidsforholdene i helsesektoren! Nå! Enten det, eller så får dere holde kjeft om "eldrebølgen"."

Tydelig beskjed fra Ingvar Tølløv Skjerve, styremedlem i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo.

Les hans innlegg nedenfor, under "les mer."

Om arrete kvardagar og rosa morgonraude

Om arrete kvardagar og rosa morgonraude

Oddny Irene Miljeteig holdt appell i Bergen i går, ved starten av Rosa sløyfe-aksjonen:

"Ein sommardag i fjor vart livet mitt snudd på hovudet. Midt på ein heilt vanleg arbeidsdag. Eg klødde under armen, skikkeleg klødde. Det var ei lukke at eg klødde. For då kjende eg kulen, kulen som ikkje let seg bortforklara. Mange av dykk her har hatt same eller liknande oppleving og kjent korleis ein frys fast frå topp til tå. Det er ein slik augneblink som alle fryktar. Og somme av oss må oppleva den. Me vil ikkje, men kreften spør ikkje. Hadde han spurt, skulle me ha stemt han ned, einstemmig og samrøystes. Kvar gong.

«Du er tøff», seier folk til meg. Ja, eg er til og med kåra til Bergens tøffeste jente av kvinnegruppa Ottar i år 2000. Men eg skal seia dykk at i året som har gått, då har ikkje eg vore mykje tøff. Eg har vore mykje meir ei pingle; redd, angstfull, og somme dagar har uro og redsle teke kommandoen og eg har ikkje kunna snakka fornuft til meg sjølv. Slike dagar har eg takka Vårherre og fagrørsla og alle gode krefter ekstra for det norske helsevesenet og den norske velferdsstaten. Eller eg skulle ha takka, om eg hadde orka.

Det er gale nok å få kreft. Meir enn gale nok i seg sjølv. I vårt land har vi så langt ei folketrygd som tryggjer oss eit sikkerhetsnett. Eg er på arbeidsavklåringspengar no. Det betyr eit inntektsfall, men det går. Så snakkar somme, altfor mange om karensdagar og kutt i sjukeløna. Jaha. Nett som om vi vert friskare om sjukeløna vert kutta i? Og karensdag som eit moralsk imperativ overfor latskap og unnasluntring. Skulle eg ha vore utan sjukeløn den dagen eg sat frosen til is på Haukeland og hadde fått diagnosen bekrefta? Eg var i alle fall ikkje lat. Den dagen eg sat på venterommet for å få vita om eg hadde spreiing til skjelettet? Då var eg heller ikkje lat. Den dagen eg fekk min fyrste cellegiftdose? Ikkje det bitten lat! Du synest gjerne eg er beisk no. Men ein vert ikkje frisk av å leva i økonomisk og sosial utryggleik. Uføre vert ikkje meir arbeidsføre av å få kutt i uførepensjon – i verste fall vert ein fattig i tillegg til sjuk og ufør. Så det. Basta," sa hun blant annet.

Les hele appellen under "les mer."

Rigmor har fått et bedre liv

Rigmor har fått et bedre liv

Et nettbrett og et par enkle måleapparater gjør at lungesyke Rigmor Strande (67) kan fortsette å bo hjemme sammen med hunden Aron.  – Det er ganske enkelt. Jeg setter bare fingeren inn i denne lille boksen, så kommer oksygenmetningen og pulsen opp på iPad-en. 

For to år siden så det atskillig mørkere ut for Rigmor, som har hatt diagnosen kols i mer enn ti år. Flere ganger i måneden var pusten så dårlig at hun ble hentet av ambulanse, og oppholdene på sykehus og rehabilitering ble stadig lengre. Hun forberedte seg mentalt på at hun måtte flytte fra både hunden Aron og leiligheten sin på Tøyen i Oslo. Så ble hun spurt om hun ville være med på et kommunalt prosjekt om velferdsteknologi for kronisk syke. Via et nettbrett og et par enkle digitale måleapparater skulle hun selv sjekke sin egen helsetilstand to ganger om dagen. Gjett om hun ville! – Etter at jeg begynte med målingene, har jeg ikke vært innlagt på sykehus på grunn av pusteproblemer. Jeg har rett og slett fått et nytt liv, sier Rigmor til tidsskriftet Det nytter.

67-åringen er en av 172 brukere av hjemmesykepleien i Oslo-bydelene St. Hanshaugen, Gamle Oslo, Sagene og Grünerløkka som er med på prosjektet Velferdsteknologi i sentrum. Målet er at deltakerne skal få en bedre hverdag hjemme ved bruk av velferdsteknologi som elektronisk medisindispenser, mobil trygghetsalarm og egne helsemålinger, såkalt helseoppfølging på avstand. Prosjektet startet i 2014, og i april i år kom det en rapport som viste at antallet konsultasjoner, liggedøgn og innleggelser på sykehuset var kraftig redusert etter innføringen av velferdsteknologi. Det samme gjelder bruk av tjenester fra hjemmesykepleien.

Les hele artikkelen i tidsskriftet "Det nytter" nedenfor.

Fortvilet mor: Min sønn kan ikke fortsette å bo på sykehjem i en alder av 24 år

Fortvilet mor: Min sønn må bort fra sykehjem. Han kan ikke fortsette å bo på sykehjem i en alder av 24 år

I fjor ble Vetle utsatt for en ulykke.  Han ble første gang etter ulykken plassert på Furuset sykehjem, deretter har han vært flyttet mellom Ahus, Ski sykehus og Solvang helsehus. Dette har pågått i 14 måneder.

Moren og sønnen er fortvilet, og kjenner seg godt igjen i det 21-årige Anita Elisabeth Bjørklund skrev i en tilsvarende situasjon med Asker kommune for noen år siden: "Jeg må bort herfra. Jeg kan ikke fortsette å bo på sykehjem. Jeg skulle aldri havnet her i utgangspunktet, og nå bor jeg her på femte måneden. Jeg har det ikke bra. Panikken brer seg. Tårene renner. Jeg er i ferd med å bli sprø. Vær så snill, ta meg vekk herfra."

Noen vil si at en slik framstilling er ensidig, og selvsagt er den det. Noen vil si at de er urimelige, men en ting er sikkert: Det er den virkelighet som de føler på kroppen hver dag. Og den er reell nok.

I minst 20 år har nasjonale og lokale politikere prinsippielt slått fast at unge ikke skal bo på sykehjem mot sin vilje. Allikevel er det i øyeblikket på nasjonalt nivå mer enn 100 som har langtidsopphold på sykehjem, hvorav flere mot sin vilje. Dette har også svært lenge vært et problem i Oslo, uten at de til enhver tid sittende byråder fra Høyre, Fr.P eller Kr.F. har ryddet opp.

En ny byråd har nå mulighet. Jeg ber om en orientering om hva byråd Inga Marte Thorkildsen vil gjøre for å sikre relevant behandlings- bo- og omsorgstilbud til de som har et omfattende bistandsbehov ut over det som kan gis i eget hjem.