Helsevesen

Helsetjenesteaksjonen: Helsepolitikken krenker menneskeverdet

Helsepolitikken krenker menneskeverdet

"Helsetjenesten skulle være juvelen i velferdsstaten. Den skulle stille opp for deg når du trenger det, med kompetanse, teknologi, omsorg og medmenneskelighet. Alt skulle være av ypperste klasse – og betalt over skatteseddelen. Hvordan politikernes behandler helsesektoren, er en indikator på viljen til å ta vare på andre deler av velferdsstaten, som utdanning, kultur, politi og rettsvesen. Derfor er det både tragisk og ironisk at den offentlige helsetjenesten er på vei utfor stupet fordi den er blitt gjennomsyret av markedstenkning, byråkrativekst og uvettig bruk av økonomiske virkemidler.

Tradisjonelt har helsesektoren bygget på et verdisyn der likhet, selvbestemmelse og tillit står sentralt. Nå ser vi stadig mer av et menneskesyn der penger og rapporter er alle tings mål og mening. Hver dag slites vi helsearbeidere mellom de to menneskesynene. Skal vi gjøre som vi får ordre om; ta hensyn til økonomiske betraktninger i alt vi gjør for det enkelte menneske? Eller skal vi være ulydige og prioritere nødvendig behandling og pleie? Dilemmaet blir stadig vanskeligere å håndtere. Det er vi som ser pasientene i øynene, det er vi som må forklare hvorfor andre ting er viktigere enn å spare lidelser og liv. Den nye styringen er ansiktsløs. Makten tilhører nå ledere som ikke kjenner virkeligheten i pasientmøtene, mens vi helsearbeiderne sitter igjen med mer ansvar. Det betyr dessverre dårligere løsninger for pasientene, " skriver Helsetjenesteaksjonen blant annet i sitt 3. varslerbrev til den norske befolkning.

 

Varslerbrev til det norske folk:

Helsepolitikken krenker menneskeverdet

Helsetjenesteaksjonens første varslerbrev handlet om hvordan dagens system degraderer pasienter til et middel for at helseforetaket skal tjene penger. Vårt andre varsku beskrev hvordan det er å arbeide i helsesektoren. Her er vårt tredje og siste varslerbrev. Det belyser helsetjenestens utvikling i et samfunnsperspektiv.

Helsetjenesten skulle være juvelen i velferdsstaten. Den skulle stille opp for deg når du trenger det, med kompetanse, teknologi, omsorg og medmenneskelighet. Alt skulle være av ypperste klasse – og betalt over skatteseddelen. Hvordan politikernes behandler helsesektoren, er en indikator på viljen til å ta vare på andre deler av velferdsstaten, som utdanning, kultur, politi og rettsvesen. Derfor er det både tragisk og ironisk at den offentlige helsetjenesten er på vei utfor stupet fordi den er blitt gjennomsyret av markedstenkning, byråkrativekst og uvettig bruk av økonomiske virkemidler.

Politikere og byråkrater har i mange år påstått at Norge er blant OECD-landene som bruker mest penger per innbygger på helsetjenester. Dette stemmer ikke. Utgifter til hjemmesykepleie og sykehjem regnes som helseutgifter i Norge, men ikke i alle andre land. Flere land fører slike utgifter f. eks. som sosiale utgifter. I tillegg har Statistisk Sentralbyrå merkelig nok ikke justert OECD-tallene for nivået på norske og andre lands lønninger. Da er det ikke rart at det ser ut som om Norge bruker mye.

Målt i helsetjenester, eller det økonomene kaller "ressursbruk", ligger Norge midt på treet og omtrent 20% under landene som bruker mest i Europa. Som rikt land bruker vi, i motsetning til det myndighetene har hevdet, usedvanlig lite på helsetjenester, også målt som andel av BNP. Viktigere enn å spekulere over hvorfor noen skulle ønske å lyve om dette, er å rette opp en skakkjørt helsetjeneste. Først da kan vi stake ut en bedre kurs for fremtiden.

Stykkprisbetalingen for sykehuspasienter, det såkalte DRG-systemet, var egentlig ment som et system for å sette opp sykehusbudsjetter. Nå brukes det som mål for "produksjon". Døende pasienter i lindrende avdelinger har lav pris på sitt hode og gir dermed dårlig uttelling for budsjettet. Derfor ser vi få slike avdelinger på sykehusene. Det er også ulønnsomt å la mennesker med kompliserte sykdommer ligge lenge nok til utredning og behandling. Arbeid som ikke direkte fører til at det blir satt en diagnose, blant annet alt arbeid som utføres av sykepleiere og hjelpepleiere, produserer ingen inntekter til regnskapene. Dermed ser pleien ut som en ren ”utgift”. Sykehusenes måte å tenke business på, blir derfor å kutte pleierstillinger. Fortsetter dette, blir resultatet enda mindre omsorg og flere fatale hendelser.

Samhandlingsreformen har lite med samarbeid å gjøre. Den er blitt til for å holde syke mennesker ute av sykehusene for å kunne kutte ytterligere i antall sykehussenger. For å oppnå dette, har politikerne og byråkratene innført et komplisert system for fakturering mellom sykehus og kommuner. Kommunene straffes økonomisk når innbyggerne må på sykehus, så det blir et mål å unngå innleggelser. Dermed blir kommunene sittende med et mye mer omfattende faglig ansvar enn før, men uten at det er bygget opp nok kompetanse til å ivareta dette ansvaret. Samtidig må mer av pengene brukes til administrasjon. På toppen av dette blir kommunene pålagt ansvar for stadig nye oppgaver, som rusomsorg, psykiatri og mennesker med psykisk utviklingshemming. Alt dette uten at budsjettene er økt tilsvarende. Dette passer svært dårlig med velferdssamfunnets mål om å gi lik kvalitet til alle.

Tradisjonelt har helsesektoren bygget på et verdisyn der likhet, selvbestemmelse og tillit står sentralt. Nå ser vi stadig mer av et menneskesyn der penger og rapporter er alle tings mål og mening. Hver dag slites vi helsearbeidere mellom de to menneskesynene. Skal vi gjøre som vi får ordre om; ta hensyn til økonomiske betraktninger i alt vi gjør for det enkelte menneske? Eller skal vi være ulydige og prioritere nødvendig behandling og pleie? Dilemmaet blir stadig vanskeligere å håndtere. Det er vi som ser pasientene i øynene, det er vi som må forklare hvorfor andre ting er viktigere enn å spare lidelser og liv. Den nye styringen er ansiktsløs. Makten tilhører nå ledere som ikke kjenner virkeligheten i pasientmøtene, mens vi helsearbeiderne sitter igjen med mer ansvar. Det betyr dessverre dårligere løsninger for pasientene.

Heldigvis møter vi fortsatt mange pasienter som føler seg godt ivaretatt. Dette gjør godt. Men det kommer ikke av seg selv. Når myndighetene har effektivisert omsorgen for pasientene ved å kvitte seg med helt nødvendige helseansatte som sekretærer, pleiere, renholdsarbeidere og kjøkkenassistenter, må de gjenværende springe istedenfor å gå, arbeide ulovlig lenge og utover normal arbeidstid og stadig hoppe over matpausen. Når systemet ennå fungerer, er det på tross av og ikke på grunn av de stadige omorganiseringene. Spørsmålet er hvor lenge denne motivasjonen kan opprettholdes. Forsvinner den, kan prisen bli svært høy.

Hittil har det vært lite åpenlys motstand fra oss helsearbeidere. Mange er redde for å stå frem. Systemet straffer også dem som hever stemmen. Helsetjenesteaksjonen mener det er nødvendig å sette ned foten nå.  Nok er nok. Vi vil ikke lenger tjene et samvittighetsløst system.

Vi utfordrer derfor alle landets politikere til å søke løsninger, hente frem visjonene og stå frem offentlig: Fortell pasienter, pårørende, helsearbeidere og folk flest hva dere vil gjøre for å bøte på dette skadeskutte systemet. Hva vil dere gjøre for å snu utviklingen vekk fra markeds-, konsern- og kontrolltenkning? Hvordan vil dere sikre at vi helsearbeidere igjen kan jobbe i samsvar med de verdiene velferdsstaten skulle stå for – til beste for pasienten og ikke for statens lommebok?

Les mer om helsetjenesten:  http://helsetjenesteaksjonen.no

Les også våre forrige to varslerbrev i media.

Støtt vår kamp for et bedre og mer humant helsevesen med ditt klikk på "Helsetjenesteaksjonen" på Facebook.