Helsevesen

4 måneders klagebehandlingstid akseptabelt?

4 måneders klagebehandlingstid akseptabelt?

En ung dame lider av den progressive muskelsykdommen Spinal muskel atrofi type III. NAV anså sykdommen som så alvorlig og hemmende for henne at de innvilget full støtte til sertifikat og også maksbeløp kr. 153.000 til kjøp av bil. Blant argumentene for denne avgjørelsen lå nevrologenes utredning fra Ullevål Sykehus og legeattest på at bruk av kollektivtransport blir for energiutmattende for henne.

Men mens NAV altså ga henne støtte til bil fordi de legger til grunn at hun er så bevegelseshemmet at hun ikke kan benytte ordinær kollektivtrafikk sier Oslo kommune gang etter gang nei til at hun kan tildeles parkeringsbevis for funksjonshemmede. Og rettmessig klage til Klagenemda for forflytningshemmede er ennå ikke behandlet - etter 4 måneder. Og etaten begrunner "lang saksbehandlingstid med manglende ressurser."

Må vi leve med at den kommunale forvaltning påfører hjelpetrengende slike tilleggsbelastninger? Under "les mer" står mer om bakgrunnen.

 

Dette er henvendelsen:

Kjære Ivar Johansen, jeg er nå dypt fortvilet og sterkt oppbragt over Bymiljøetatens totalarroganse i saken til min datter, NN.

Vi fikk i begynnelsen av oktober beskjed om at behandlingen av hennes klage på avslag om parkeringsbevis for forflytningshemmede ville ta maksimalt tre måneder. Det er nå gått over fire. Vi har ikke hørt en lyd.

For en drøy måned siden sendte jeg en epost til byråd Guri Melby med bønn om hjelp i fortgang av saken. Den ble aldri besvart.

I forrige uke ringte jeg Bymiljøetaten og fikk da snakke med en hyggelig sekretær som forklarte lang saksbehandling med manglende ressurser. Han bekreftet da også dessverre, at min datters sak fortsatt venter på behandling.

Bare for å rekapitulere: Hun lider av den progressive muskelsykdommen Spinal muskel atrofi type III.NAV anså sykdommen som så alvorlig og hemmende for henne at de innvilget full støtte til sertifikat og også maksbeløp 153.000 til kjøp av bil. Blant argumentene for denne avgjørelsen lå nevrologenes utredning fra Ullevål Sykehus og legeattest på at bruk av kollektiv transport blir for energiutmattende for henne.Hun fikk bilen i oktober 2011, men søkte ikke om parkeringstillatelse den gang da hun gikk på NN Folkehøyskole høsten dette året og våren 2012.

Sommeren 2012 søkte hun imidlertid om tillatelse foran høsten 2012 da hun skulle begynne å studere.Saksbehandler, som er jurist, avslo søknaden - og da hennes situasjon og tilstand er sammenfallende med etatens egne definisjoner i regelverket, fravek han ved å bruke skjønn og mente hun kunne bruke kollektivtransport. Dette klaget min datter umiddelbart på - med henvisning til bl.a. vedlagt legeattest som fastslår at hun bare kan gå 50-60 meter før hun blir sliten. Samme saksbehandler ga nytt avslag, og dette var skrevet og postlagt samme dag som han fikk hennes klage.

Hun sendte da ny klage på avslag, denne gang til Klagenemda for forflytningshemmede - og nå med utfyllende opplysninger om gåavstand til kollektivtransport (800 meter hver vei) og ikke minst det faktum at veien er kupert og kraftkrevende for henne og at hun blir stående i full trikk hele veien til sentrum i rushtiden, hvilket gjør at hun er aldeles utmattet når hun skal starte undervisningsdagen. Og der har altså saken ligget siden begynnelsen av oktober.

Min datter er i ferd med å bli slitt istykker. Vinteren er mildt sagt et helvete for henne. Hun har dårlig balanse, sliter i motbakker og trapper, faller lett og har vanskelig for å komme seg opp ved egen hjelp. Hun kommer gjennomsvett (svært uverdig for en ung kvinne på xx) og utmattet til skolen, og like gjennomsvett og utmattet hjem, hun forsøker når det er mulig å overnatte hos venner nærmere sentrum for å kunne spare seg, men almentilstanden hennes og også hennes motivasjon er nå så dårlig at hun vurderer å gi opp de harde studiene. Dette altså en jente som tross redusert arbeidskapasitet grunnet sin muskelsykdom har vært fast bestemt på å klare seg selv og trygge sin egen fremtid med en god utdannelse. Nå ser det ut til å rakne. Hun gråter ofte, hun er sint og fortvilet, hun har vondt i musklene, hun faller på den vanskelige veien til tbanen. Og her hjemme står en bil finansiert av NAV/skattebetalerne og oss til over 200 000 kroner stort sett ubrukt. Det er veldig, veldig vondt å se på dette. Jeg fatter ikke at en saksbehandler så lett velger skjønn og egen prestisje foran medisinsk dokumentasjon og søkers egne ord.