Helsevesen

Helsevesenet: Beskjedne pasienter taper. Pågående pårørende er et krav

Beskjedne pasienter har alt å tape. Pågående pårørende er et krav

Dette er manges erfaring, som her: datter til en far som nylig døde av kreft.

"Som ansatt i helsevesenet har det vært en underlig opplevelse å være pårørende til min fars møte med helsevesenet i hans raske sykdomsutvikling.Far ønsket selv å kontakte pasientombudet, men orket ikke da han raskt ble svekket. Brev vil bli sendt rette instanser nå i ettertid.

Beskjedne pasienter har alt å tape. Pågående pårørende er et krav for alle pasienter for å sikre fremdrift ang oppfølging, diagnose, journalskriving, medisiner og innleggelse. Unngå livstruende sykdom der døden nærmer seg på helligdager.

I utallige "masete" telefonsamtaler ble jeg møtt med imøtekommende, empatiske og forståelsesfulle ansatte med følgende setning til felles "Så bra du maser!" Det finnes leger og sykepleiere som bruker sunn fornuft og gode hjerter. De trosser byråkratiet, tar "illojale" beslutninger til beste for pasient, pårørende og samfunnsøkonomi.  Er dette norsk helsevesen på sitt beste i 2015?" spør Ingun Fitje Selim.

Og hun får kommentar fra Torgeir Bruun Wyller, professor og overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus.

Les mer nedenfor.

 

Erfaringen til Ingun Fitje Selim:  

Som ansatt i helsevesenet har det vært en underlig opplevelse å være pårørende til min fars møte med helsevesenet i hans raske sykdomsutvikling.Far ønsket selv å kontakte pasientombudet, men orket ikke da han raskt ble svekket. Brev vil bli sendt rette instanser nå i ettertid. 

Kortversjonen er som følger:

Tidligere frisk, sprek og beskjeden mann i slutten av 70-åra kjenner "diffuse" symptomer på uvelhet. Han oppsøker fastlege i februar 2015.   

Fastlege la han inn på sykehus der han ble utredet.

Han ble sendt hjem fra sykehus fredag ettermiddag uten nødvendige medisiner og ingen kommunal oppfølging. Han hadde pga manglende medisiner 2 ubehagelige dager før apotek åpnet mandag. Far viste ikke hva som feilet han og fikk ikke svar på undersøkelsene før etter utallige purringer på telefon av pårørende de neste ukene. (Dog var diagnosen nedtegnet i journal)

2-3 uker etter innleggelsen møtte far til legesamtale med pårørende for å få vite diagnosen. Lege fortalte far han hadde kreft med spredning og at far skulle henvises videre og få time hos kreftlege innen nye 2-3 uker.  Etter purringer fra pårørende viste det seg at notat fra denne legekonsultasjonen ble liggende uskrevet/urørt i 10 dager!  

Far fikk avtale med kreftlege.  Avtalen var samme dag som snøen rammet østlandet rett før påske, og far rakk pga kjøreforholdene ikke frem i tide. Sykehuslege besluttet ut fra blodprøver at far umiddelbart burde innlegges ved ankomst sykehuset. Legen avtalte med pårørende at informasjon skulle skje ettermiddagen dagen etter.Morgenen etter, kl 08, mottar far den tøffeste beskjed man kan få av legen som hadde endret tidspunkt for informasjon. Far lå i en seng på et dobbeltrom da han fikk beskjed. Ingen pårørende eller personale i avdelingen var tilstede slik planen var. Far var lite i stand til å si detaljer fra denne samtalen annet enn at han hadde fått "dødsdommen". 

Han ble skrevet ut uten medisinoversikt til hjemmetjenesten.Da det var usikkerhet rundt medisinering ringte pårørende tilbake til sykehusavdelingen for å få vite hvilke av medisinene han skulle ta. Sykehuslege, som ikke hadde truffet far, avsluttet en av medisinene pr telefon. 2 dager etter fikk far komplikasjoner. Legevaktslege på besøk spurte da hvorfor denne medisinen var stoppet..... (Fragmin/blodpropp). Dette kunne ikke pårørende svare på...

Far ble svakere i påsken. Kommunens vedtaks/tjeneste/saksbehandler kontor var stengt de 5 røde dager vi trengte det mest. Ingen backup!! Pårørende ringte legevakt i Påskeaften da tilstanden gradvis ble verre. Legevaktslege bad pårørende ringe palliativ avdeling med spørsmål om innleggelse. Lege på palliativ avdeling sa til pårørende at kommunen måtte finne institusjonsplass i kommunen, da det ikke var sykehusets ansvar, og far hadde ikke noe på sykehus å gjøre nå. Kommunen sa til pårørende at de ikke kunne legge han inn på kommunal institusjon uten kommunalt vedtak og måtte derfor gå veien via sykehusinnleggelse siden vedtakskontoret var stengt alle helligdagene i påsken. Sjakk matt var pårørendes følelse da! 

Kommunens institusjon var 500 meter fra hjemmet, sykehuset var 5 mil unna. 

Legevaktslege fra distriktet og sykepleier fra kommunen tilbragte begge 2 timer i hjemmet lørdag kveld (påskeaften). De var begge enige i at pasienten var svært syk og trengte institusjonsopphold. Sykepleier på kommunal institusjon forsikret om at det var ledig rom, kapasitet og vilje til å ta han imot 500 meter unna. Byråkratiet tilsa innleggelse på sykehus 5 mil unna for "opphold" der 3-4 dager til påsken var over og deretter overflytting til kommunens institusjon når saksbehandler kontoret åpnet etter påske!  (Hvem skal tjene på det?) 

Pårørende var fortvilet, og sa følgende: "Hvis far skal i ambulanse til sykehuset vil vi ha ordfører og/eller rådmann med på transporten, da vi er redd far dør under transport" Legevaktslege og sykepleier i hjemmet var heldigvis enige om pasientens behov. De valgte etter lang tids diskusjon med hverandre, sine ledere og andre å være, slik vi oppfattet det, illojale mot systemet. De rekvirerte ambulanse for transport 500 meter til kommunal institusjon. Sykepleier på vakt på sykehjemmet den natten hadde ikke rettighet til å opprette elektronisk journal før saksbehandler kom på jobb 2-3 dager seinere.... Fars journal ble derfor håndskrevet , men elektronisk på de andre pasientene..    

Innleggelse på kommunal institusjon var den beste løsningen for alle. Nærmeste familie kunne være der mye av tiden, han var ivaretatt 24 timer i døgnet og hadde det godt 3-4 døgn før han sovnet inn på institusjonen, 2 måneder etter sykdomsstart. 

Våre erfaringer

Beskjedne pasienter har alt å tape. Pågående pårørende er et krav for alle pasienter for å sikre fremdrift ang oppfølging, diagnose, journalskriving, medisiner og innleggelse.Unngå livstruende sykdom der døden nærmer seg på helligdager. I utallige "masete" telefonsamtaler ble jeg møtt med imøtekommende, empatiske og forståelsesfulle ansatte med følgende setning til felles "Så bra du maser!" Det finnes leger og sykepleiere som bruker sunn fornuft og gode hjerter. De trosser byråkratiet, tar "illojale" beslutninger til beste for pasient, pårørende og samfunnsøkonomi. 

Er dette norsk helsevesen på sitt beste i 2015? 

Ingun Fitje SelimDatter og fysioterapeut

 

Torgeir Bruun Wyllers kommentar til dette:

Takk for at du deler denne hjerteskjærende historien. Her er det mange som har sviktet fag og fagetikk, men om man likevel skal trekke noen overordnet konklusjon mener jeg det er at dette er en forutsigbar effekt av politiske vedtak: For få sykehussenger setter så stor press på utskrivningene at fagligheten rett som det svikter, og brutale økonomiske incentiver i kombinasjon med byråkratisk tungroddhet gjør at kommunene beinhardt prioriterer pasienter de taper økonomisk på fremfor de som har størst behov.

Brev til de rette instanser er bra, og vil nok resultere i velbegrunnede beklagelser og kanskje berettiget kritikk mot enkelte helsearbeidere. Men jeg skulle ønske politikere også ble konfrontert med denne historien i kombinasjon med de advarsler de har fått, men valgt å overse. Vi har forsøkt å fortelle at det måtte gå sånn, men fikk til svar at vi krisemaksimerte og skjøv pasientene foran oss for å mele vår egen kake. Vi prøver stadig å si at slike historier vil vi høre stadig fler av, men møtes av evalueringer av Samhandlingsreformen som er rene bestillingsverk for å skjønnmale situasjonen.

Kommentarer   

+1 #1 Alf Christophersen 27-04-2015 04:49
Ser ut til at manglende ferdighet I å skrive på en maskin er et nøkkelord I helsevesenets ineffektivitet og vegring mot diverse aktiviteter som journalføring etc.
+3 #2 Tone Vågbø 27-04-2015 06:43
Så bra at du maser??!! Tenk at det må mases for at pasienter skal bli hørt !?.Dette er nok et bevis på at pasientene kommer i siste rekke. I dag blir mennesker kun " sett " på som en vare på et samlebånd !! Synd å måtte si det, men verre kommer det til å bli - Jo, rikere et land blir, jo grådigere blir politikken !!
#3 Christine Tetlie 27-04-2015 08:10
Joda sånn har der blitt .best å ha en pårørende som er lege!!evt være mye tilstede er mine erfaringer etter å ha vært ansatt i helsevesenet .sparekniven er umenneskelig :(
#4 Rigmor J. t. Fridheim 27-04-2015 08:13
Ja, det er helt rett, det er viktig å være pågående og ha pårørende som stiller opp for seg. Jeg og mine har vært alt for beskjedne og trodd at oppfølging blir ivaretatt på beste måte, uten å mase. Det som i virkeligheten hender, er at en da kommer sist i rekken og det er for sent. Slik skal det ikke være, men slik er det!
#5 Sissel Hell 27-04-2015 12:03
Pasientombudet er nøkkelpersonen! Denne har hjulpet mange i møte med denne byråkratiske jungelen helsevesenet kan være. Pasientombudet er også ett sikkerhetsnett. Kommer TISA til Norge - kan denne funksjonen forsvinne.
+1 #6 Signe Wiik 27-04-2015 12:05
Uten sterke og oppegående pårørende vil mange eldre / syke ikke bli hørt eller tatt hensyn til. Å forsvinne i mengden på store sykehus skjer fort.
+1 #7 Johanna Farran 27-04-2015 12:06
Jeg har tenkt det før, en må være både sterk, oppegående og frisk i møte med helse"vesenet"! Det som disse pasienter og pårørende opplever er dessverre ikke enestående. Dess større sykehus, dess større sjanse for at man blir en liten del av "biomassen". Skamfull for norsk helsevesen!!!
+1 #8 Jane Kile 27-04-2015 12:47
Det er desverre ikke alle som er så heldige å ha pågående pårørende.....
#9 Unni Løkken 27-04-2015 12:48
Helsevesenet har blitt sånn at har du ikke pårørende rundt deg og alvorlig syk, er det i det blå om du får grunnleggende omsorg da disse ser blint på diagnose og skadet organ, ben eller annet patologisk, og siden helsevesenet drives som butikk NPM, glemmer dem å skjekke det grunnleggende, altså omsorgsbiten: Får pasienten i seg nok mat og vann? Derfor skaff privat helseforsikring i tillegg! Det gjør jeg da jeg blir fulgt opp av privat sykepleier så jeg får i meg næring siden jeg ikke har familie :-)
+1 #10 Tine Marit Baugstø 27-04-2015 14:18
Både syke og gamle trenger aktive pårørende for å få hjelpen de trenger i helsevesenet. Det er i hvert fall min erfaring. Den enkelte helsearbeider gjør så godt hun kan. Men systemet er ofte stivbeint og arbeider utrolig langsomt. Det kan oppleves byråkratisk og umenneskelig.
+2 #11 Beate Ellingsen 27-04-2015 14:19
Jeg kaller de beskjedne pasientene; De stille blomstene. De er vakre og trenger også næring.
#12 Evelyn Kildedal 27-04-2015 17:03
Når man har nådd en viss alder og har dårlig helse er det best å ikke tenke på fremtiden slik det er i helsevesenet idag, man får tenke alle gode stunder man har hatt og dagen idag
+2 #13 Anita Gulbrandsen 27-04-2015 17:04
Det fikk min mor beskjed om da min far fikk leukemi, han lå på Aker og ble helt glemt, mora mi slo i bordet. Da var det en sykepleier som sa det til henne. Har du ikke tøffe pårørende som står på for deg taper du
-2 #14 Åse M Lammethun. 27-04-2015 17:50
Huks disse som er eldre i dag er også dei som gjekk i krigen for at vi no kan leve i eit fritt Norge.
Skammeleg at vi har fått elite politikarar i dei to største partia som ikkje forstår at disse menneskene i dag lever som i ein "konsentrasjons reir" frå krigsdagane.
+1 #15 Britt Marit Kjølstad 27-04-2015 19:47
Man skal være frisk, og orke, for å være syk! Systemene det jobbes under er også tunggrodde
#16 Nora Krogh 27-04-2015 21:22
Her er det mye som bør ryddes opp i. Systemene ivaretar ikke menneskene de er ment å ivareta og gjør det vanskeligere for de ansatte å utvise faglighet. Jeg tror man må stole mer på de ansatte og mindre på skjemaene.
#17 Eva Baisgård 28-04-2015 11:57
Det er dessverre sannheten. Tragisk for de som ikke har noen som følger opp
#18 Jorunn Sssstvedt Prusik 30-04-2015 05:19
Helt det glade vsnvidd st det er slik. Tenk på de som ikke hr pårørende. Mitt ord har i msnge år vært: Du skal være frisk for å være syk i dagens HelseNorge! Vanvittig! !! Politikerne som styrer idag har jeg 0 tro på at endter dette!! :(
#19 Tone Ballo 03-05-2015 09:36
Er av samme erfaring med min avdøde mor. Paracet som smertebehandlin g da hun lå og skulle dø av kreft. Det finnes INGEN politikere lenger som taler de svakes sak. Det er uutholdelig å tenke for mye på.
#20 Margun Søraas 19-07-2015 18:08
Samme triste erfaring fra vår kjære mor sin bortgang i 2008. Etter et sykehusopphold på ca 3 uker, opplevde vi at ikke noen tok overordnet ansvar. X antall leger signerte journal. Etter utallige anmodninger om å bruke ressurser i form av fastlege/indrem edisiner som mor gikk fast til, samt oss som familie for å kunne finne svar/diagnose ble ikke benyttet. Det ble en ekstra belastning som ikke kunne beskrivest med ord. Jobber selv i helsevesenet, men der og da kjente jeg meg lite stolt over å være en del av det.

You have no rights to post comments