Helsevesen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert mandag 27. april 2015 03:24

Dette er manges erfaring, som her: datter til en far som nylig døde av kreft.

"Som ansatt i helsevesenet har det vært en underlig opplevelse å være pårørende til min fars møte med helsevesenet i hans raske sykdomsutvikling.Far ønsket selv å kontakte pasientombudet, men orket ikke da han raskt ble svekket. Brev vil bli sendt rette instanser nå i ettertid.

Beskjedne pasienter har alt å tape. Pågående pårørende er et krav for alle pasienter for å sikre fremdrift ang oppfølging, diagnose, journalskriving, medisiner og innleggelse. Unngå livstruende sykdom der døden nærmer seg på helligdager.

I utallige "masete" telefonsamtaler ble jeg møtt med imøtekommende, empatiske og forståelsesfulle ansatte med følgende setning til felles "Så bra du maser!" Det finnes leger og sykepleiere som bruker sunn fornuft og gode hjerter. De trosser byråkratiet, tar "illojale" beslutninger til beste for pasient, pårørende og samfunnsøkonomi.  Er dette norsk helsevesen på sitt beste i 2015?" spør Ingun Fitje Selim.

Og hun får kommentar fra Torgeir Bruun Wyller, professor og overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus.

Les mer nedenfor.

Erfaringen til Ingun Fitje Selim:  

Som ansatt i helsevesenet har det vært en underlig opplevelse å være pårørende til min fars møte med helsevesenet i hans raske sykdomsutvikling.Far ønsket selv å kontakte pasientombudet, men orket ikke da han raskt ble svekket. Brev vil bli sendt rette instanser nå i ettertid. 

Kortversjonen er som følger:

Tidligere frisk, sprek og beskjeden mann i slutten av 70-åra kjenner "diffuse" symptomer på uvelhet. Han oppsøker fastlege i februar 2015.   

Fastlege la han inn på sykehus der han ble utredet.

Han ble sendt hjem fra sykehus fredag ettermiddag uten nødvendige medisiner og ingen kommunal oppfølging. Han hadde pga manglende medisiner 2 ubehagelige dager før apotek åpnet mandag. Far viste ikke hva som feilet han og fikk ikke svar på undersøkelsene før etter utallige purringer på telefon av pårørende de neste ukene. (Dog var diagnosen nedtegnet i journal)

2-3 uker etter innleggelsen møtte far til legesamtale med pårørende for å få vite diagnosen. Lege fortalte far han hadde kreft med spredning og at far skulle henvises videre og få time hos kreftlege innen nye 2-3 uker.  Etter purringer fra pårørende viste det seg at notat fra denne legekonsultasjonen ble liggende uskrevet/urørt i 10 dager!  

Far fikk avtale med kreftlege.  Avtalen var samme dag som snøen rammet østlandet rett før påske, og far rakk pga kjøreforholdene ikke frem i tide. Sykehuslege besluttet ut fra blodprøver at far umiddelbart burde innlegges ved ankomst sykehuset. Legen avtalte med pårørende at informasjon skulle skje ettermiddagen dagen etter.Morgenen etter, kl 08, mottar far den tøffeste beskjed man kan få av legen som hadde endret tidspunkt for informasjon. Far lå i en seng på et dobbeltrom da han fikk beskjed. Ingen pårørende eller personale i avdelingen var tilstede slik planen var. Far var lite i stand til å si detaljer fra denne samtalen annet enn at han hadde fått "dødsdommen". 

Han ble skrevet ut uten medisinoversikt til hjemmetjenesten.Da det var usikkerhet rundt medisinering ringte pårørende tilbake til sykehusavdelingen for å få vite hvilke av medisinene han skulle ta. Sykehuslege, som ikke hadde truffet far, avsluttet en av medisinene pr telefon. 2 dager etter fikk far komplikasjoner. Legevaktslege på besøk spurte da hvorfor denne medisinen var stoppet..... (Fragmin/blodpropp). Dette kunne ikke pårørende svare på...

Far ble svakere i påsken. Kommunens vedtaks/tjeneste/saksbehandler kontor var stengt de 5 røde dager vi trengte det mest. Ingen backup!! Pårørende ringte legevakt i Påskeaften da tilstanden gradvis ble verre. Legevaktslege bad pårørende ringe palliativ avdeling med spørsmål om innleggelse. Lege på palliativ avdeling sa til pårørende at kommunen måtte finne institusjonsplass i kommunen, da det ikke var sykehusets ansvar, og far hadde ikke noe på sykehus å gjøre nå. Kommunen sa til pårørende at de ikke kunne legge han inn på kommunal institusjon uten kommunalt vedtak og måtte derfor gå veien via sykehusinnleggelse siden vedtakskontoret var stengt alle helligdagene i påsken. Sjakk matt var pårørendes følelse da! 

Kommunens institusjon var 500 meter fra hjemmet, sykehuset var 5 mil unna. 

Legevaktslege fra distriktet og sykepleier fra kommunen tilbragte begge 2 timer i hjemmet lørdag kveld (påskeaften). De var begge enige i at pasienten var svært syk og trengte institusjonsopphold. Sykepleier på kommunal institusjon forsikret om at det var ledig rom, kapasitet og vilje til å ta han imot 500 meter unna. Byråkratiet tilsa innleggelse på sykehus 5 mil unna for "opphold" der 3-4 dager til påsken var over og deretter overflytting til kommunens institusjon når saksbehandler kontoret åpnet etter påske!  (Hvem skal tjene på det?) 

Pårørende var fortvilet, og sa følgende: "Hvis far skal i ambulanse til sykehuset vil vi ha ordfører og/eller rådmann med på transporten, da vi er redd far dør under transport" Legevaktslege og sykepleier i hjemmet var heldigvis enige om pasientens behov. De valgte etter lang tids diskusjon med hverandre, sine ledere og andre å være, slik vi oppfattet det, illojale mot systemet. De rekvirerte ambulanse for transport 500 meter til kommunal institusjon. Sykepleier på vakt på sykehjemmet den natten hadde ikke rettighet til å opprette elektronisk journal før saksbehandler kom på jobb 2-3 dager seinere.... Fars journal ble derfor håndskrevet , men elektronisk på de andre pasientene..    

Innleggelse på kommunal institusjon var den beste løsningen for alle. Nærmeste familie kunne være der mye av tiden, han var ivaretatt 24 timer i døgnet og hadde det godt 3-4 døgn før han sovnet inn på institusjonen, 2 måneder etter sykdomsstart. 

Våre erfaringer

Beskjedne pasienter har alt å tape. Pågående pårørende er et krav for alle pasienter for å sikre fremdrift ang oppfølging, diagnose, journalskriving, medisiner og innleggelse.Unngå livstruende sykdom der døden nærmer seg på helligdager. I utallige "masete" telefonsamtaler ble jeg møtt med imøtekommende, empatiske og forståelsesfulle ansatte med følgende setning til felles "Så bra du maser!" Det finnes leger og sykepleiere som bruker sunn fornuft og gode hjerter. De trosser byråkratiet, tar "illojale" beslutninger til beste for pasient, pårørende og samfunnsøkonomi. 

Er dette norsk helsevesen på sitt beste i 2015? 

Ingun Fitje SelimDatter og fysioterapeut

Torgeir Bruun Wyllers kommentar til dette:

Takk for at du deler denne hjerteskjærende historien. Her er det mange som har sviktet fag og fagetikk, men om man likevel skal trekke noen overordnet konklusjon mener jeg det er at dette er en forutsigbar effekt av politiske vedtak: For få sykehussenger setter så stor press på utskrivningene at fagligheten rett som det svikter, og brutale økonomiske incentiver i kombinasjon med byråkratisk tungroddhet gjør at kommunene beinhardt prioriterer pasienter de taper økonomisk på fremfor de som har størst behov.

Brev til de rette instanser er bra, og vil nok resultere i velbegrunnede beklagelser og kanskje berettiget kritikk mot enkelte helsearbeidere. Men jeg skulle ønske politikere også ble konfrontert med denne historien i kombinasjon med de advarsler de har fått, men valgt å overse. Vi har forsøkt å fortelle at det måtte gå sånn, men fikk til svar at vi krisemaksimerte og skjøv pasientene foran oss for å mele vår egen kake. Vi prøver stadig å si at slike historier vil vi høre stadig fler av, men møtes av evalueringer av Samhandlingsreformen som er rene bestillingsverk for å skjønnmale situasjonen.