Helsevesen

Jeg er så sint på deg, Erna Solberg!

Jeg er så sint på deg, Erna Solberg!

Jeg er så sint på deg, Erna Solberg! Sint fordi du ikke tar ansvar i pleiepengesaken. En tydelig Bettina Lindgren:

"Jeg har mest lyst til å stille meg utenfor kontoret ditt å skrike alt hva jeg makter – skrike deg til fornuft. Det er selvfølgelig både usaklig og lite hensiktsmessig, men frustrasjonsnivået over ikke å nå fram til deg har nådd glødende rødt denne vinteren.

Forrige mandag skjedde det igjen. Jeg la ei forkjølet jente med pusteproblemer her hjemme. Hun fikk oksygen og jeg satt ved siden av henne og passet på. Pusteproblemene økte i løpet av natten og til slutt orket hun ikke mer. Hun sluttet å puste. Det ble 113 og ambulanse igjen. Innleggelse, undersøkelser, pustestøtte, blodprøver, medisiner og mer blodprøver med påfølgende redsel, smerte, panikk, gråt, kos og trøst. Så raskt endrer dagene våre seg. Jeg kan ikke jobbe. Jeg satt på sykehuset med ei utslitt jente i forrige uke og var så sint på deg, Erna! Hun trengte jo selvfølgelig mammaen sin.

Dette var hverken første eller siste gang i ambulanse og på sykehus.

Sønnen min Max har samme lungesykdom og utallige slike runder han også. Nylig oppdaget vi at eldstemann – som vi har trodd er frisk – har betydelig nedsatt lungefunksjon og nå skal utredes sammen med sine yngre søsken.

Skal de straffes for gener vi foreldre har gitt dem?" spør Bettina Lindgren. Les hele hennes tekst nedenfor, under "les mer."

 

Jeg er så sint på deg, Erna Solberg!

Av Bettina Lindgren

Jeg er så sint på deg, Erna Solberg!

Sint fordi du ikke tar ansvar i pleiepengesaken.

Vi er mange familier som venter, sparer penger og kvotedager fordi vi lever i frykt for hva regjeringen kan finne på. Hvor er du?

Hvorfor er det så viktig for deg å kutte kostnader hos det jeg vil våge å påstå er den mest sårbare gruppen mennesker i vårt samfunn? Hvordan kan en ekstremt liten gruppe alvorlig syke barn og deres foreldre være en salderingspost i et av verdens sterkeste økonomiske land? Hva skal til for at du og din regjering skal snu og innse at den nye pleiepengeordningen ikke holder mål, og at det er på tide med bred politisk enighet om en oppheving av dagens tidskvote?

Er du klar over at jeg ser på meg selv som heldig som har to alvorlig syke barn? Ja, du leste riktig – fordi det betyr at jeg ikke kommer til å bruke opp pleiepengekvoten like raskt som foreldrene med kun et alvorlig sykt barn. Jeg er «heldig» som kan fordele pleiepengene på to barn. Hvor absurd er ikke det i et av verdens beste land å bo?

Antallet alvorlig syke barn i mer enn fem år er så lite at pleiepengesaken aldri burde vært en sak. Mange av oss vet ikke om barna lever i morgen, neste uke eller neste år. Hvorfor kan ikke disse familiene få være sammen den tiden de har igjen eller til de blir friske igjen? Hvem klarer å jobbe når barnet kan dø når som helst? Hva med barnas behov for trygghet og omsorg? Så lenge behovet for pleiepenger er til stede er det en rettighet barnet har og du tar den rettigheten fra dem. Skam deg, Erna!

Jeg har mest lyst til å stille meg utenfor kontoret ditt å skrike alt hva jeg makter – skrike deg til fornuft. Det er selvfølgelig både usaklig og lite hensiktsmessig, men frustrasjonsnivået over ikke å nå fram til deg har nådd glødende rødt denne vinteren.

Etter en lang og skuffende 11. desember 2017, hvor SVs forslag ble nedstemt på Stortinget, tok jeg flyet hjem til Stavanger. Det var et tungt resultat å ha med i bagasjen og jeg var sliten etter høstens aksjon, men jeg gledet meg til datteren min sin bursdag påfølgende dag. Det ble ingen fireårsdag, ballonger eller bursdagssang. Det ble 113 og ambulanse med ei sløv jente med skyhøy puls og pusteproblemer. Innleggelse, undersøkelser, pustestøtte, blodprøver, medisiner og mer blodprøver med påfølgende redsel, smerte, panikk, gråt, kos og trøst. Så raskt endrer dagene våre seg. Jeg kan ikke jobbe. Jeg satt på sykehuset med ei veldig dårlig jente før jul og var så sint på deg, Erna! Hun trengte jo selvfølgelig mammaen sin.

Sist helg skulle jeg og mannen min, dog noe forsinket, feire 8 år sammen. Vi skulle spise på restaurant og overnatte på hotell. Vi hadde fått et gavekort på en natt inkludert frokost og vi gledet oss sånn. Dette var siste sjanse til å bruke gavekortet. Vi hadde allerede utsatt gyldighetsdatoen flere ganger siden oktober i fjor på grunn av våre syke barn. Forrige mandag skjedde det igjen. Jeg la ei forkjølet jente med pusteproblemer her hjemme. Hun fikk oksygen og jeg satt ved siden av henne og passet på. Pusteproblemene økte i løpet av natten og til slutt orket hun ikke mer. Hun sluttet å puste. Det ble 113 og ambulanse igjen. Innleggelse, undersøkelser, pustestøtte, blodprøver, medisiner og mer blodprøver med påfølgende redsel, smerte, panikk, gråt, kos og trøst. Så raskt endrer dagene våre seg. Jeg kan ikke jobbe. Jeg satt på sykehuset med ei utslitt jente i forrige uke og var så sint på deg, Erna! Hun trengte jo selvfølgelig mammaen sin.

Dette var hverken første eller siste gang i ambulanse og på sykehus. Sønnen min Max har samme lungesykdom og utallige slike runder han også. Nylig oppdaget vi at eldstemann – som vi har trodd er frisk – har betydelig nedsatt lungefunksjon og nå skal utredes sammen med sine yngre søsken. Skal de straffes for gener vi foreldre har gitt dem?

Se på bildet av meg og datteren min, Heli. Jeg vil at du skal møte meg, se meg inn i øynene og fortelle meg at noen andre enn meg kan trøste denne jenta når hun skal gjennom noe smertefullt eller skremmende. Jeg vil at du skal se Heli inn i øynene og fortelle henne at snart får hun ikke ha med mamma når hun skal ta blodprøver og gjøre andre vonde undersøkelser på sykehuset.

Se på videoen av sønnen min, Max – som for niende gang på en time desperat prøver å hoste opp det seige slimet i lungene, men ikke får det til. Jeg vil at du skal se Max inn i øynene og fortelle han at snart får han ikke mamma hos seg når han må kaste opp slim, er lei seg eller må gjennom skremmende opplevelser på sykehuset.

Se på bildet av mannen min og sønnen min, Ailo. Jeg vil at du skal se Ailo inn i øynene og fortelle han at snart får han ikke holde pappa i hånda når han skal ta blodprøver og gjøre andre vonde undersøkelser på sykehuset.

Klarer du det, Erna?

Mener du det?

Kan du forsvare det overfor barna mine?

I så fall hiver vi oss på første fly til hovedstaden.

Håper det er greit at jeg tar det opp på video.

Hvis ikke – fjern tidskvoten!


Kommentarer   

0 #1 Anita Steinsgard 02-03-2018 09:23
Er uten ord til trøst og støtte. Men sender et ❤️, for å vise at jeg bryr meg. Stå på
0 #2 Nina Bakkefjord 02-03-2018 13:19
Flott at du legger det ut! Bra at mange deler.

Det har blitt stille fra Stortinget og det er fortsatt slik at vi har en kvote som familiene til de sykeste barna er engstelige for å bruke opp. Da havner de i økonomisk uføre, for det er helt utenkelig å ikke være med barna våre under innleggelser på sykehus eller være med de hjemme når de er alvorlig syke. Noen av disse barna skal dø og vernet man da hadde i tidligere lovverk er tatt helt bort. Er sykdommen av varig karakter, allikevel svært alvorlig og barnet kan komme til å dø så omfattes barnet allikevel ikke av den svært smale unntaksregelen, i stede så er det skrevet svart på hvitt at de med kroniske diagnoser ikke er omfattet av unntaksregelen.

De nye reglene rammer allerede hardt psykisk bare ved at man vet at man bruker av en tidskvote som kan ta slutt. Dette er forferdelige bekymringer å ha oppå en allerede svært sårbar krise situasjon disse familiene er i.

Regjeringenbør ta tak i denne saken uten opphold. Tiden går og man legger sten til byrden til hvert søsken, hvert barn og hver forelder som står midt oppi dette som sin hverdag, for hver eneste dag som går av kvoten.
Kjære Regjering kjenn deres besøkelsestid, kom på banen
0 #3 Marte Refve Johannessen 02-03-2018 13:35
Dette er bare så vanvittig. Skulle ikke vært et diskusjonstema. Kjenner behovet for å skrike sammen med deg, Bettina ❤. Jeg blir sinna bare av og lese dette, og jeg er så heldig at jeg har to friske barn. Er det milliardsprekke n i stortingsbyggin g som gjør at man kutter hos de svakeste?! Nye kontorer til de folkevalgte er viktigere enn våre barn?

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode