Innvandrere, antirasisme

Flyktningkatastrofen vi ikke snakker nok om

Flyktningkatastrofen vi ikke snakker nok om

Det pågår en katastrofe akkurat nå. Men vi hører ikke om den før døde mennesker flyter opp ved vår egen kyst. Norske medier har et forklaringsproblem, skriver Terje Karlsen.

"Gutten ble 15 måneder. Første nyttårsdag 2021 fløt han i land på Karmøy. Tidligere denne måneden ble han identifisert; Artin Irannezhad druknet sammen med hele sin familie i Den engelske kanal i oktober i fjor. I tre måneder fløt han i retning Norge. Familien hadde vært på flukt siden august 2020.

Dette må vi ta inn over oss; når dette skrives er 807 mennesker bekreftet druknet eller savnet på flukt over Middelhavet, bare i år, ifølge FNs høgkommissær for flyktninger (UNHCR). Dette er de 807 vi kjenner til. I tillegg kommer alle de som forsvinner på havet, men som vi aldri hører om.

Redaktører og journalister i norske medier må forklare hvorfor vi ikke dekker denne situasjonen tettere og bedre. Hvorfor snakker vi ikke mer om fluktkatastrofen før den når vår egen kyst?" skriver han blant annet i avisa Journalisten. 

Les hele artikkelen her.

Vold eller taushet

Vold eller taushet

Nora C. Warholm Essahli har en tankevekkende utfordring til norske medier: Å kun dekke demonstrasjoner som blir voldelige er et farlig feilspor.

"På motdemonstrasjon mot SIAN foran Stortinget i fjor sto jeg med hjertet i halsen og betraktet hvordan pressekorpset gjorde kollektive byks ved hver minste antydning til sammenstøt, for så å trekke seg tilbake og senke kameraene når det roet seg. Da situasjonen eskalerte og folk fra vår side av gjerdet stormet sperringene, sank hjertet ti hakk.

Etter andre motmarkeringer som hadde eskalert i månedene før, var det dette man ventet på. Saken prydet forsiden på NRK.no, og alle skrev og rapporterte om demonstrasjonen. Da vi sto på samme sted og protesterte fredelig mot den samme gruppa på lørdag, ble det ingen store oppslag.

I avveiningene mellom å informere og å bidra til å gi oppmerksomhet, er det å kun dekke demonstrasjoner som blir voldelige et farlig feilspor. Denne strategien bidrar til å skape et bilde av voldelige antirasister når de fleste av demonstrasjonene i realiteten er fredelige, og de aller, aller fleste av oss aldri tyr til vold. I løpet av de drøye 10 årene jeg har vært med, har sikkert til sammen tusenvis av personer demonstrert mot hatgrupper, der de som tyr til vold utgjør en forsvinnende liten andel. Denne gangen, som de fleste andre, gikk det rolig for seg. 

Ingen av oss sitter med fasiten på hvordan man best håndterer terrortrusselen fra ytre høyre. Dersom de store medieaktørene gjør det til en vane å ignorere fredelige protester, mens man samtidig skyver voldelige episoder fram i sentrum for offentlig debatt, skapes det et vrengebilde av antirasistisk aktivisme. Mediene kan godt være kritiske til det vi mener og gjør, det ligger i mandatet. Men det må være balansert og redelig.," skriver hun blant annet i en artikkel i bladet Journalisten.

Hva tenker du?

Oslo kommune med handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger

Oslo kommune med handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger

Nå foreligger utkast til handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger. Målet med handlingsplanen er å forebygge og begrense skade forårsaket av hatefulle ytringer og holdninger motivert av hat, frykt og beskyttelse av eksisterende privilegier. Oslo er en by hvor alle innbyggere har lik verdi. Alle som bor i Oslo har et ansvar for å forebygge og begrense hatefulle ytringer og holdninger.

Tiltakene i handlingsplanen er samlet under tre strategier:

- Forebygge og begrense omfang av hatefulle ytringer og holdninger

- Motvirke konsekvenser av hatefulle ytringer og holdninger

- Konfrontere hatefulle ytringer og holdninger

Handlingsplanen skal mobilisere kommune, kunnskapsmiljøer og sivilsamfunn til en felles koordinert innsats mot hatefulle ytringer og holdninger. Kommunen har ytringsfrihet og et selvstendig handlingsrom til å gjøre sine verdier tydelig og synlig. Handlingsplanen vil gi et tydeligere mandat for kommunens ledere og ansatte til å arbeide mot hat, fordommer og diskriminering. En felles plan skal gjøre det lettere å se problemer og virkemidler i sammenheng, og sikre en mer koordinert og robust oppfølging av tiltak.

Du kan påvirke hvordan den endelige planen blir seende ut. Høringsinnspill kan sendes innen 7. mai til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår

Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår

Norsk Sykepleierforbund, Den norske legeforening, Norsk Psykologforening, Kirkens Bymisjon, Norsk Folkehjelp, Norges kristne legeforening og Leger uten grenser ropte allerede i fjor varsku om helsehjelp til papirløse migranter: «Vi er helsepersonell. La oss gjøre jobben vår» heter det i oppropet deres:

"I følge dagens norske regelverk er papirløse migranters rett til helsehjelp begrenset til øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Papirløse skal i utgangspunktet betale for helsehjelpen, noe som ytterligere begrenser tilgangen i praksis. Norsk helsepersonell, enten de er leger, sykepleiere eller psykologer, utsettes dermed for et urimelig og uhåndterlig dilemma ved at de avkreves å fravike det grunnleggende prinsippet om å gi helsehjelp basert på behov. 

Vår yrkesetikk krever at vi som helsepersonell skal ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er. Helsepersonell skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.

 Respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet er elementært i vårt virke. Helsepersonell skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten, og beskytte pasienten mot unødvendig begrensing av grunnleggende rettigheter. Resultatet av dagens regelverk er at pasienter ikke får nødvendig helsehjelp, eller må vente til situasjonen blir akutt, noe som innebærer økt lidelse og risiko for dårlig behandlingsresultat.  

Som leger, sykepleiere og psykologer er vi forpliktet til å hjelpe de med sykdom eller lidelser til å gjenvinne sin helse. Vi skal helbrede, lindre og trøste. Et regelverk som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper, er ikke forenlig med vår yrkesetikk. Rett til helsetjenester må ta utgangspunkt i individets medisinske og psykologiske behov - ikke innvandringsregulerende hensyn. Vi oppfordrer norske myndigheter til å gi papirløse reell tilgang til helsehjelp, basert på helsefaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.  

Vi vil være være leger, sykepleiere og psykologer. Håndheving av innvandringspolitikken overlater vi til andre."

SVs stortingsrepresentanter Nicholas Wilkinson, Kari Elisabeth Kaski, Lars Haltbrekken og Karin Andersen tar ballen og fremmet i  dag i Stortinget forslag om endringer. Et viktig forslag som jeg håper får bredt flertall gjennom den videre behandling av forslaget.

Så smått at det må lykkes

Så smått at det må lykkes

"Debatten om det store «Dødehavet» mellom Afrika og Europa bør ha to like nødvendige konklusjoner:

* Minst 5000 flyktninger tas imot i Norge.

* Samtidig samarbeider vi med andre land om å hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som i årevis har tatt imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret om å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er».

Vi har for lengst skjønt at for å gi noen tusen nye flyktninger forsvarlige livsvilkår her i Norge, trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner. Kommune etter kommune har sagt ja til å stille opp til en slik dugnad.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er». For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hvilke spørsmål det er i hans artikkel nedenfor.

Puls-Yngvar: Ein helvetes neger med dialekt...

Yngvar Andersen: Ein helvetes neger med dialekt...

"Eg kjenner på skuld over å ha fått personleg styrke av alle dei gongene eg sjølv har fått desse blikka og rasistiske kommentarane. Eg er kulturelt heilt norsk med halve genmaterialet frå Afrika. Dette har opp i gjennom åra vore ein trigger for folk til å uendeleg mange gonger seie: «Du er grei, du, du kan ikkje noko for at du er neger, men alle desse andre jævlane...». Dette har drept litt av meg kvar gong, og påverka meg mykje meir meir enn eg har vore bevist på dei siste cirka 30 vaksne åra mine.

Eg gret ein heil dag i hagen etter at eg høyrde eit lydopptak (The Daily) av dei 8 siste minuttane til George Floyd. Dei fortvila stemmene til modige forbipasserande som trygla: DU DREP HAN! STOPP – SJEKK PULSEN!

Kulden er uutholdelig og ubegripelig. Opplevelsen av at eit menneske er mindre verdt eller nærmare null verdt. Fy faen, så det svir inn i marg, bein, musklar og ledd," skriver Yngvar Andersen blant annet.

Les mer nedenfor.

Johanne

Johanne

"Johanne Zhangjia: Jeg ser på den velkledte mannen i alle avisene. Hver dag, nye bilder. Av terroristen i dress. Som var rettssalen en catwalk for hans ideologi.

Men det jeg ikke ser, er bildene av Johanne Zhangjia (17). Hun som ble drept. Jeg ser at hun kalles Johanne. Men det jeg ikke ser, er at hun konsekvent navngis som Johanne Zhangjia - som hennes hele, fulle selv. Født i Kina. Helt norsk, med et helt norsk navn.

Jeg ser at hun kalles "stesøster". Men det jeg ikke ser, er at hun anerkjennes som adoptivsøster. Eller bare søster. Hun vokste jo opp med terroristen. Johanne Zhangjia ble ikke drept fordi foreldrene ble skilt. Hun ble drept fordi hun var født i Kina og ikke hadde hvit hud."

Les hele Dag Herbjørnsruds tekst nedenfor.

Biblioteket er for hele folket, der skal ingen mobbes

Biblioteket er for hele folket, der skal ingen mobbes

"Hvem skal få låne lokaler i bibliotekene? Når rammer retten til å få ytre seg andres frihet ved at de føler seg hetset og skremt? Er bibliotekene i en annen situasjon enn en annen utleier fordi bibliotekene skal være et trygt sted for alle?

Bibliotekloven slår fast at biblioteket skal være et tilbud til «alle som bor i landet». Formålet til folkebibliotekene er «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom aktiv formidling». I tillegg skal bibliotekene være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Når biblioteket skal være et tilbud til alle, skal man også være et tilbud til SIANs Lars Thorsen. Men på hvilke premisser?

Folkebiblioteket er den offentlige tjenesten som blir brukt av flest. Biblioteket har ganske stor troverdighet som et trygt sted å være, som et sted som formidler kunnskap som stemmer i motsetning til konspirasjoner og fake news. Det er også et tilbud som brukes svært mye av innvandrerbefolkningen som har tillit til biblioteket og som f.eks. tør å la biblioteket være et fristed for deres unge døtre. Etter min mening er det avgjørende for biblioteket at man tar vare på denne tilliten. Det betyr ikke at man skal være tannløs og ikke være et sted hvor holdninger og meninger skal bli utfordra.

Bibliotekene må verne om den tilliten vi har som et tilbud til hele befolkningen. Det betyr at vi skal være forsiktig med å bli et politisk redskap for myndighetene. Men vi må også sette grenser for ytringsfrihet når våre brukere som er homofile, kvinner eller innvandrere, blir hetset. Hvis ytringsfriheten omfatter at folk får hetse homofile, skal det ikke skje i biblioteket som skal være et trygt sted for homofile. Uavhengig av hvilke regler som ellers måtte gjelde, mener jeg at dette er et ansvar som hviler på enhver bibliotekleder," skriver Lars Egeland, nestleder i Norsk Bibliotekforening, blant annet som gjesteblogger.

Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann

Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann

"I ti år har jeg gått rundt i Bergensgatene. Hjemløs, jobbløs, alene," skriver en såkalt ureturnerbar asylsøker i Bergens Tidende.

"En gang drømte jeg om fremtiden. Om å leve i et trygt land, skape meg et nytt liv. Jeg drømmer ikke lenger. I ti år har jeg vandret rundt i gatene i Bergen sentrum. Hjemløs, jobbløs, alene. Som en usynlig mann.

Jeg skal ikke være her. Jeg eier ingenting, får ikke lov å arbeide. Er uten seng, penger, rettigheter i Norge. Hver morgen handler alt om å vente på at dagen skal ta slutt.

Jeg vokste opp med krig og uro i Palestina. Så venner og slektninger bli skadet og drept. I unge år ble jeg politisk aktiv. Jeg var aldri involvert i terror, men fikk tenner slått ut av israelske soldater med gevær. Jeg ble etterlyst og flyktet for mitt liv. I 2006 kom jeg til Norge som asylsøker. Mens søknaden ble behandlet, fikk jeg midlertidig arbeidstillatelse og jobb på et hotell i Bergen. Jeg hadde et sted å bo. Helt til det endelige avslaget kom to år senere.

Norske myndigheter tror ikke at jeg er den jeg sier jeg er, men kan heller ikke sende meg tilbake. Jeg er statsløs og ureturnerbar. Samtidig har jeg ikke lov til å arbeide i Norge og leve som deg. For med avslaget mistet jeg arbeidstillatelsen. Og uten inntekt hadde jeg heller ikke råd til å bo.

Selv om livet mitt er veldig vanskelig, selv om jeg ikke aner hva som venter meg om en time, i morgen eller neste uke, blir jeg i Bergen. Her vil ingen sette meg i fengsel, eller drepe meg. Jeg drar aldri tilbake," skriver asylsøkeren blant annet.

Stålsetts forklaring i Oslo tingrett

Stålsetts forklaring i Oslo tingrett

Hvorfor valgte Gunnar Stålsett å gi Lula arbeid framfor almisser. « Fordi arbeid er hennes stolthet. Det å ha en jobb bekrefter hennes verdighet som menneske, hennes selvrespekt og identitet. Det gir hennes liv mening på tross av en ellers håpløs livssituasjon. Hun er et ærlig og beskjedent menneske som ikke vil ligge samfunnet til byrde. Jeg kunne ikke gjøre henne til tigger. Jeg valgte altså å fortsette å gi LulaTekle den anerkjennelsen og den livsoppholdene støtten det var for henne å arbeide for betaling.

Utlendingslovens paragraf 108, som jeg er tiltalt etter, utfordrer min rett og min plikt til å hjelpe et menneske til å overleve med verdighet i vårt samfunn, så lenge hun ikke kan returnere til sitt hjemland,» sa Stålsett i Oslo tingrett i dag.

Les hele teksten nedenfor.

Gunnar Stålsett ble dømt til 45 dager betinget fengsel, og 10.000 kroner i bot. Stålsett aksepterte dommen, mens aktor trengte betenkningstid. 

I morgen stiller vi i Oslo Tingrett

I morgen stiller vi i Oslo Tingrett

I morgen formiddag kl. 10.00 starter rettsprosessen mot Gunnar Stålsett i Oslo Tinghus. Tidligere biskop Gunnar Stålsett erkjenner at han har gitt jobb til den ureturnerbare asylsøkeren Lula Tekle. Hun har levd i Norge i over 20 år, og vårt land er også blitt hennes land.

Lovbruddet Stålsett erkjenner mener påtalemyndigheten skal straffes med 45 dagers ubetinget fengsel.

– Dette er en form for sivil ulydighet som jeg tar ansvar for. Den retter seg mot det jeg oppfatter som en umoralsk ordning. Plikten til å hjelpe et medmenneske i nød var viktigere for meg enn lydigheten mot en uklar rettsordning, sa Stålsett til avisa Vårt Land.

Lula er bare en av over 3.000 mennesker som lever på utsiden av vårt storsamfunn. De får ikke lov til å jobbe, ha bankkort eller tilgang på helsehjelp i Norge.

Jeg har utfordret Tingretten på maksimal tilgjengelighet. Rettssaken, som skal vare en time, gjennomføres i Tinghusets største tilgjengelige sal (nr. 227) med plass til 80 tilhørere. Samtidig skal lyd og bilde overføres til sal 127 i første etasje.

La oss stå skulder til skulder med Stålsett og hans kamp for ureturnerbare asylsøkere. 230 stykker har - så langt - sagt de kommer. La det bli trangt i Tinghuset. Men kom senest kl. 0930 pga køer i sikkerhetskontrollen.

Ta med faner, flagg og godt humør!