og..vi må få bosette flyktninger..i vår kommune har vi bedt om flyktninger i flere mnd no.

For å innlede med å svare på spørsmålet du stiller vil jeg tro at kommunene ikke lengre kan velge, si nei til å ta sin del av flyktningene. Dette er et nasjonalt ansvar og enkelte kommuner kan ikke underslå sitt ansvar med å nekte å ta imot flyktninger.
Det er heller ikke riktig ovenfor de kommuner som lojalt prøver å etterleve statens krav om å ta imot flyktninger.

"Internasjonale forpliktelser" er langt fra så klare som mange hevder, de fleste land tar i mot en brøkdel av hva vi gjør. Kapasiteten er sprengt, vi gir ikke flyktningene gode muligheter i Norge. Våre bidrag bør skje nær der flyktningene kommer fra.

Tja. Du risikerer tvinge kommunene til å bygge og flyktningene til å bo der verken de innfødte eller de nyinnflyttede har særlig muligheter til å få jobb.

Nei, de har nok å slite med.

Leire som dette er ikke et trygt nok sted. Det har vi sett nok ganger. Heller ikke et sted å bo/leve i årevis... Som vi også vet er tilfelle. Dette er krisehjelp! Om vi ikke skal slippe flyktninger inn, må vi i det minste finne en solid måte å hjelpe på!
Vi har ikke akkurat plassmangel..

Småkommuner med dårlig økonomi vil ikke kunne klare det alene,der må staten inn med midler. Mange småkommuner trues av avbefolkning og trenger økning i innbyggerantall et,problemet der er bolig. Samt at der sitter flere tusen på mottakene og venter på å få tildelt kommune,etter positivt svar. Man må kunne få dem fortere ut av mottakene og inn i intergreringen.

Viktig at dette blir tema i KS - eg. to temaer: a) ta imot mange flere? b) hvem bestemmer?
Det er to ytterpunkter: 1) Vi stenger grensene for flere flyktninger bestemt av kommunene (K).
2) Vi er forpliktet internasjonalt og av hunanske grunner og må tvinge K til å åpne for langt flere.
Skal en "vanllig" borger mene noe må det gis politiske rammer:
* hvor mange (flere) dreier det seg om - helt konkret - for å tilfredstille forpliktelsene?
* hvilke konkrete krav stilles til K for å motta hvilket antall
* hvem bestemmer og hvilke tilkudd følger med et evt statlig pålegg til K? (lokaldemokrati eller tvang)?

Bosetting av flyktninger i kommunene i Norge er ikke bare bare jobb.
Bosetting av flyktninger er et samfunnansvar. Vi alle har ansvar for det som skjer i verden per i dag. Millioner av mennesker et på flukt. Norge skal ta imot 1500 eller kansklj 2000av dem i år. Mange kommuner sliter med "relevante tilbud" til mennesker som har behov for litt ekstra behandling både fysisk og psykisk. Mange av dem opplevde meget tungt liv.

Man kan ikke gjøre mye alene , men alle kan gjøre noe.
Holdningen blant folk må forandres. Dette må skjes i løpet av en langsiktig men målretta prosess.
Bosetting av asylsøkerne som venter på asylmottak, ca 5000 og evt neste grupper av mennesker som flykter fra vold, krig, diskriminering o.l. kan skje bare gjennom samarbeid mellom offentlige og frivillige organisasjoner som er opptatt av innvandringsspø rsmålet. Uten samarbeid mellom dem er bare tull å snakke om bosetting og integrering av mennesker med innvandrer/ flyktninger i samfunnet. Flyktningkontor et kan ikke gjennomføre integreingspros essen alene. De trenger støtte fra både offentlig og frivillige organer.

Helse, bolig, jobb, nettverk, og utdanning er noe av viktigste elementer som vi må jobbe med. Jeg vil gjerne presisere igjen om holdning. Med negativ holdning blir meget vanskelig å kjøre integreringsprosessen.

Røde Kors har en meget viktig og iteressant ordning nårdet gjelder integreringsarb eid. Ordningen heter Flyktningguide, Dette fungerer bra. Mange av deltakerne får anledning til å bli kjent med samfunnet, bygge eget nettverk , og alle viktigst: de kommer til å lære norsk. Norsk er ikke bare sprøk. Norsk er også kultur, tradisjoner, regler og lover o.l.

Ivar, kommunene klarer ikke å bosette de som ikke har bolig eller har hatt det i mange år, hvordan skal de da kunne bosette tusener av flyktninger da? Det må jo virke urettferdig at det er sånn.

Det står vel ingen plass, i noen internasjonale avtaler Norge har ratifisert, at Norge har noen form for forpliktelser til å bosette flykninger ?

Meg bekjent gjelder alle avtaler der Norge har ansvar vedrørende flykninger, at disse ene og alene gjelder beskyttelse av flykninger uten krav om bosettelse.

Videre sier avtalen at alle som har skrevet under skal yte beskyttelse av flykinger etter evne, og at landet selv helt fritt deffinerer ordet evne.

Gjennom å bosette så mange flykninger som Norge og noen flere land gjør, mister man mye av evnen til å beskytte. Difor er Norge med på å øke lidelsene til flykningene i verden.

Det er noen Nordland-kommun er som sårt trenger bosetting pga tap av etnisk norske til stor-byer...

Ikke lenge siden eg så NRK nyhetene og det var en ordfører som håpte på flere flyktninger fordi det var så stor utvandring og ingen til og fylle opp arbeidsplassene i kommunen..

Erfaringene viser at frivillighetsli njen fører til en opphopning av bosettingsklare flyktninger i mottak. Dette er uheldig for flyktningene, samfunnet og for tjenesteapparat et som skal tilrettelegge når flyktningene endelig kommer ut av mottaket. Etter å ha jobbet med bosetting av flyktninger siden 1998, har jeg mistet troen på frivillighetsli njen, dette må bli en ordinær og lovpålagt tjeneste som er forutsigbar og ikke avhengig av det til enhver tids sittende kommunestyre. Dersom intergreringsti lskuddet brukes målrettet til kvalifisering og inkludering av flyktningbefolk ningen, er bosetting av flyktninger ikke et tapsprosjekt for kommunene, heller tvert om.

Enig i at vi må bosette flere, men staten må da også få orden på sin id-forvaltning. Vi kan ikke forvente at kommunene skal ta alt merarbeidet og merutgiftene ved at saksbehandlings tida for å få utdelt oppholdskort, reisebeveis og personnummer tar flere måneder. Den lange saksbehandlings tida drenerer også kommunenes integreringsarb eid og setter flyktningene i en uholdbar situasjon der de ike får tilgang til sine rettigheter fordi de ikke har personnummer.

det bør ikke være frivillig for kommunen lenger. Alle bør være med på å ta ansvar for dette viktige arbeidet.

Er det - i første omgang på KSmøtet - så enkelt som å få hver kommune til å forplikte seg til å bosette 0,1% av innbyggertallet ? (5mill/5000)
I Ringerike har kommunen det vedtaket.
Mvh Solidaritetslis ta Ringerike komm.styre, EZ

Hei Ivar,
Først må jeg gi min fulle støtte til Pål Nesse sitt innlegg. Vi har alle muligheter til å kunne ta imot syriske flyktninger ved å gi midlertidig kollektiv beskyttelse - og det haster!
Utover dette mener vi i MIKS at de viktigste utfordringene i integrerings- og inkluderingspro sessen er:
Bosettingskommunens integreringspro sess: å få ulike offentlige etater til å se den helsemessige, sosiale og økonomiske nytteverdien av å sette inn nok ressurser fra starten når de skal bosette flyktninger, samt se viktigheten av å utvikle et målrettet, systematisk arbeid gjennom tverretatlig samarbeid, samt å skape forutsigbarhet og kontinuitet i integreringspro sessen.
Lokalsamfunnets inkluderingspro sess; å øke bevisstheten om at det er den inngående samhandlingen og dypere involveringen mellom flyktningene og lokalsamfunnet som spiller den mest avgjørende rollen for flyktningenes langsiktige sosiale og økonomiske utvikling. Sosial integrering og arbeid er blant de viktigste faktorene, og de kan også utgjøre en helsegevinst.MI KS mener at det er et stort behov for nytenkning i kommunenes arbeid innen integreringsfeltet.
MIKS holder i disse dager på å utvikle en integreringsmod ell: ” Veiviseren – et dialogmøte om en lokalt forankret integreringspro sess”, som har en tilnærmingsform som bygger på et grunnsyn om at dersom et lokalsamfunn innehar god inkluderingskom petanse så vil i prinsippet alle innbyggerne delta i organiserte aktiviteter på en likeverdig og fordomsfri måte. Dette tror vi kan være med å inspirere mange aktører i kommunene til å se integrerings- og inkluderingsarb eidet i et nytt perspektiv. Videre kan dette føre til at flyktningene kan få styrket følelsen av tilhørighet til lokalsamfunnet, og dermed kanskje få et bedre utgangspunktet til å få seg arbeid og slik få styrket sin helsemessige, økonomiske og sosiale stilling.
Håper noe av dette kan være aktuelt å ta med seg på KS – møte. Lykke til med et sæærdeles viktig tema!

Anita Bakken
Daglig leder
MIKS Ressurssenter for integrering og samhandling
www.miks-norge.no

Takk for muligheten til å spille inn til møtet som skal være i KS' hovedstyre i dag.

Som du sikkert kjenner til så er arbeidet for de syriske flyktningene et prioritert sak for Amnesty International. Våre krav til Regjering og Storting er bl.a. at Norge må ta imot minst 5000 syriske overføringsflyk tninger og at et betydelig antall syriske flyktninger bør få midlertidig beskyttelse i landet, i likhet med de 13.000 bosnierne som fikk midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag under krigen på Balkan, og de 8.000 Kosovo-flyktnin gene som i 1999 fikk midlertidig opphold. I februar starter Amnesty International en internasjonal kampanje for de syriske flyktningene der målet er at langt flere land tar i mot langt flere syriske flyktninger og avlaster Syrias naboland for det enorme ansvaret de tar og de utfordringene dette innebærer for dem.

Vi er godt kjent med at mange norske kommuner er skeptiske til å ta imot flere flyktninger, enten det er flyktninger som har bodd på mottak i Norge i lang tid eller nye flyktninger, og at dette i følge KS særlig skyldes den økonomiske siden av saken. Og da spesielt at den finansielle støtten fra sentralt hold som følger en flyktning gjelder for 5 år, deretter er det kommunen som bærer det økonomiske ansvaret. For flere flyktninger, f.eks. handikappede, syke og skadede, vil det kunne innebære et betydlige økonomisk ansvar for kommunene å følge opp på en forsvarlig måte etter at de 5 årene med økonomisk støtte fra sentralt hold faller bort. Vi tror at denne ordningen bør vurderes og at det legges et nytt og velfundert løp fra politisk hold som sikrer både en forutsigbarhet og fleksibilitet med tanke på å øremerke midler fra sentralt hold til kommunene, og som følger den enkelte flyktning over en lengre tid enn de nåværende 5 år der det definert særskilte behov hos flyktningen.

Både norsk helsepersonell og flere kommuner har gitt klart uttrykk for at det både er vilje og evne til å kunne ta imot flere syriske flyktninger, inkludert skadede og syke, og at Regjering og Storting er de som må sørge for de økonomiske midlene som gjør dette mulig.