Innvandrere, antirasisme

Annette Groth: Frivillig godhetstyrann

Annette Groth: Frivillig godhetstyrann

Den mangeårige NRK-reporter Annette Groth gjør seg sine refleksjoner etter 3 uker på Chios:

"Jeg tror sjelden jeg har vært så sint som jeg har vært i disse tre ukene på Chios.

Sint på menneskesmuglere som sender mennesker til havs, i noen dødsfeller av noen båter. Og tar blodig betalt for det.

Sint på dem som selger «redningsvester» til flyktningene. I noen av dem fant vi gress og plastavfall mellom tynne skiver med sitteunderlag. Dødsfeller det også.

Sint på dem som ikke klarer å finne politiske løsninger.

Og sint på dem som mistenkeliggjør disse desperate menneskene."

Les Annette Groth, som dagens gjesteblogger, under "les mer."

 

 FRIVILLIG GODHETSTYRANN

De står på kaia i Chios by med håp i blikket. Familien fra Afghanistan som bare et par dager tidligere kom i en råtten gummibåt fra Cesme i Tyrkia til den greske øya Chios. Det er ikke lange veien over. Står du på østkysten av Chios ser du lysene fra Cesme i den mørke natten. Men med en dårlig båt, i kaldt og blåsende vær og med bare en hjulvisp av en påhengsmotor som drivkraft, så er påkjenningen stor nok.

-Vi skal til Tyskland, sier far i familien. Der er det ennå åpent, har han hørt. Og dit skal han ta med kone og fire barn. De gikk i en måned. Fra Afghanistan via Iran til Tyrkia. I snø og all slags vær.   I Tyrkia betalte de 1500 euro for hver voksen og noe mindre for hvert barn for å få tilgang til båten av gummi og finer. Den rene dødsfellen hvis ikke båten går som den skal. Menneskesmuglerne tar ingen hensyn.

Jeg traff den afghanske familien første gang i Agia Ermioni – en liten havn på Chios. De var heldige og landet der og ikke på forrevne klipper. De fikk motorstopp og ble tauet inn av spanske frivillige.  De var våte, men i god behold.   De fikk varme klær, vann og litt mat. Også det av frivillige. Greske og internasjonale.

Og det er her godhetstyranniet kommer inn. For det er det, godhetstyranner, innvandrings- og integreringsministeren vår kaller dem som engasjerer seg i flyktningene situasjon. Og på disse greske øyene nær Tyrkia – Lesvos, Samos, Chios, Kos – er det mange frivillige som gjerne vil gjøre en innsats. For flyktningene og for en gresk befolkning som er under beinhardt press fra før.

På Chios bor det rundt 55.000 mennesker. I løpet av det siste året har det kommet godt over 130.000 flyktninger hit. Fra Tyrkia i det livsfarlige båtene. V i er halvveis i februar – over 4000 har kommet bare i løpet av denne kalde vintermåneden. For det er kaldt på Chios – vindenes øy. Med temperaturer rundt null, rå luft og til dels heftig vind, kan kulden godt konkurrere med norsk klima.

I tre uker har jeg vært der som frivillig. Og sett med egne øyne de kriminelt dårlige båtene og de like råtne flytevestene, som etter kort tid ikke kan holde et menneske flytende. Har sett gråtende, traumatiserte og søkkvåte mennesker som vasser i land. Og de som har hatt en lettere reise, og som smiler og er glade og vil ha deg med på en selfie.

Det er mange barn – forbausende mange barn. I januar var 37 prosent av passasjerene i båtene barn. Noen av dem nyfødte. Det er alle barna jeg husker best.   De ser tillitsfullt på meg, mens jeg gir dem tørre bukser og sokker. Plastposer til å ha utenpå sokkene, for sko har vi ikke mange av og de må ta de våte skoene på igjen. Jeg ser i noen kommentarfelter at foreldrene deres må være forferdelige mennesker som utsetter barna for dette. Tro du meg: Ingen av foreldrene jeg møter ville ha utsatt barna sine for dette, hvis ikke alternativet var så mye verre.

Familien fra Afghanistan forteller om trusler fra Taliban. Om en voldelig hverdag. Om jenter som ikke får gå på skolen. Flyktninger fra Syria forteller om angrep fra regjeringsstyrker, opprørere og IS. En familie fra Aleppo, som snakker godt engelsk, minnes sin en gang så vakre by, som nå ligger i ruiner. Etter talløse omganger med tønnebomber og skuddvekslinger orket de ikke mer.

Det er bare frivillige som opererer i førstelinjen for flyktningene. Hjelpeorganisasjoner er på øya, men ikke ute i felten.   Noen har bare satt igjen teltene sine med kjente logoer, men ingen mennesker er ute i felten.  De finnes nok i Chios by, der leirene for flyktningene er. Men også i leirene er det mange av oss frivillige. Vi driver kles- og matutdeling, leker med barna og prater med flyktningene. I Chios by holdes det ellers møter om situasjonen, men ute ved kysten er det bare frivillige. Mange grekere, noen av oss fra resten av verden.

Mediefolk så vi lite til I alle fall i den tiden jeg var på Chios. Et team fra Dagsrevyen i februar, riktignok, men ellers ikke. Mennesker på flukt til havs, enten det er i Middelhavet eller i Egeerhavet, har åpenbart mistet nyhetens interesse. Og der det ikke er medier, er det heller ikke fullt av hjelpeorganisasjoner.

Jeg tror sjelden jeg har vært så sint som jeg har vært i disse tre ukene på Chios.

Sint på menneskesmuglere som sender mennesker til havs, i noen dødsfeller av noen båter. Og tar blodig betalt for det.

Sint på dem som selger «redningsvester» til flyktningene. I noen av dem fant vi gress og plastavfall mellom tynne skiver med sitteunderlag. Dødsfeller det også.

Sint på dem som ikke klarer å finne politiske løsninger.

Og sint på dem som mistenkeliggjør disse desperate menneskene.

Fra Chios går veien videre for flyktningene. Med fergen til Athen. På kaia i Chios by står jeg altså med familien fra Afghanistan, som jeg hjalp i land et par dager tidligere. De gleder seg til å komme til Tyskland. De tror den verste delen av turen er over. De smiler og er for første gang optimistiske.

Og der står jeg, med en synkende følelse i mellomgulvet. For hva møter dem når de kommer til Athen? Vil de overhodet komme videre fra Athen? Og til Tyskland?

Den store passasjerfergen ligger som en glitrende juvel ved kaia. Jeg får assosiasjoner til Titanic. Jeg sier farvel til familien jeg har fulgt, ser dem sakte forsvinne inn i fergens buk. På vei mot et Europa som er i ferd med å vende dem ryggen.


Kommentarer   

+2 #21 Ulrich Abildgaard 19-02-2016 10:12
Takk til Annette Groth for en viktig og sterk reportasje, et bevegende narrativ.
+1 #22 Peter J.Schönen 25-02-2016 21:44
Kjære Annette
Jeg har jobbet i mange år med integrering av flyktninger og har hatt mange diskusjoner om det du velger å kalle "sinna"....men jeg føler det mere treffende å kalle det "harme". Sinna er en type aggresivitet som kommer fra ett ego som ikke får viljen sin og denne typen agressivitet fører sjelden noe positivt med seg, den skaper ofte samme lidelser hos "de andre".Harme derimot kommer fra medfølelsen. Når jeg har ilsk, brennende harme i meg er dette en veldig sterk energi som er utløst av den lidelsen jeg ser og jeg føler med helt fysisk i kroppen min. Gjennom harme mobiliserer mitt hjerte en energi som gir meg kraften å stå imot det meste for å jobbe med å fjerne årsaken til lidelser jeg ser. Blindheten i dem som har mistet interessen skaper like mye harme i meg som ødelegelsene vi blir presentert når jeg da høre noske politiker snakke om "godhetstyrani" gjør det meg kvalm og miner meg om hvor viktig det er å være væken og aktivt.
+2 #23 Trine Eklund 29-02-2016 10:10
Så lenge Norge selger våpen til land som videreselger til land som bomber Irak, Syria,Afghanist an,mfl. så er VI del av problemet - Vestens adferd skaper hatet og hevnen som igjen skaper flyktninger. Flyktningene er som deg og meg, og de forsvinner ikke selv om Sylvi L. sender dem "hjem". Det skaper nye problemer for oss alle. Norsk selvgodhet og ansvars fraskrivelse,gj ør meg harm.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode