Internasjonal politikk

Trumfer EU-regler alt?

Trumfer EU-regler alt?

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.» Dette ble vedtatt enstemmig av forrige LO-kongress, den i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre:

a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler?

b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler?

c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler?

I 2013 var det ulike meninger om det fantes slike eksempler – om det var mange slike eksempler – og om det var viktige eksempler. De siste åra er all tvil borte. Både arbeidsgiversida og Eftas overvåkingsorganet Esa har sett seg tjent med å banke fast at både lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.Med vedtaket sitt i 2013 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. EU-jussen rokkes ikke av slike vedtak. I EU har det lange utsikter å få endra EU-regler som rammer fagbevegelsen og folks rettigheter i arbeidslivet.Her i Norge kan vi bli kvitt underkastelsen under EU ved at et flertall på Stortinget – med ett års varsel – vedtar å melde Norge ut av EØS," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Innspill til Libya-granskingen

Innspill til Libya-granskingen

Norges Fredsråd med kloke innspill til Libya-granskningen:

"Stortinget vedtok under behandlingen av «Afghanistan-rapporten» at regjeringen skulle ta «initiativ til å gjennomføre en evaluering i egnet form av den norske militære og sivile deltakelsen i operasjonen av Libya i 2011». I klartekst: Stortinget ønsker en gransking av Norges bidrag til Libya-krigen.

Det er fire ting som er viktige her:

1. Hva beslutningsgrunnlaget bestod i.

2. Hvilke faglige opplysninger og motivasjoner lå til grunn for regjeringas endelige beslutning?

3. Bidro bombingen til å nå målene i FN-resolusjonen som var krigens legale grunnlag?

4. Hvorvidt forelå det reelle alternativer til bombing? Utvalget bør være bredt sammensatt og sekretariatsfunksjonen bør legges til et folkerettslig/statsvitenskapelig miljø.

Norges deltakelse i Libya-krigen skaper også i dag diskusjon og kontroverser. En grundig gransking vil forhåpentligvis gjøre det lettere å enes om de grunnleggende kjensgjerningene," skriver Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd, blant annet. Les hele hennes tekst nedenfor.

Og for å minne om: På SVs landsmøte for 2 år siden fremmet noen av oss følgende forslag, som ble vedtatt: "SV tar avstand fra all bruk av militærmakt som ikke er hjemlet i FN-pakten. Samtidig kan det ikke være noen automatikk i at Norge må delta dersom FN stiller seg bak en krig. FN-mandat er ikke noen garanti for at krigsdeltakelse er riktig, noe Libya-krigen ble eksempel på."

Oslo kommune går inn i organisasjonen Initiativ for etisk handel

Oslo kommune går inn i organisasjonen Initiativ for etisk handel

På vegne av SV tok jeg initiativ til at Oslo kommune skal melde seg inn i Initiativ for etisk handel. Nå har finansbyråden underskrevet, og medlemssøknaden er sendt.

Initiativ for etisk handel er en medlemsorganisasjon med formål å fremme ansvarlige leverandørkjeder slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling og forsvarlig miljøhåndtering. Organisasjonen ble startet på initiativ av Kirkens Nødhjelp, Hovedorganisasjonen Virke (tidligere HSH), LO og Coop Norge. Dette er Norges største nettverk av bedrifter, organisasjoner og offentlig virksomheter som jobber forpliktende og systematisk for å sikre bærekraftige leverandørkjeder.

Å være medlem i organisasjonen innebærer å ta tak i utfordringer i egen leverandørkjede, og rapportere åpent om status og fremdrift i arbeidet. Medlemskap forplikter til kontinuerlig forbedringsarbeid og gir tilgang til kurs, nettverk og erfaringsutveksling, seminarer og rådgivning. Organisasjonen er en pådriver for etisk handel overfor medlemmene, men også for at norske myndigheter legger til rette for etisk handel generelt i privat og offentlig sektor.

Oslo kommune anskaffer årlig varer og tjenester for rundt 27 milliarder årlig, og har en betydelig markedsmakt. Kommunen, under det rødgrønne byrådet, har sin selvsagte plass i et felleskap for etisk handel.

Dette gjennomslaget er bra!

EØS – halvveis til EU

EØS – halvveis til EU

Hvorfor invitere EU inn bakveien når vi ikke trenger EØS for å selge varer til EU?

"Den EØS-avtalen som Norge har inngått, krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. Bortsett fra EU fins det heller ikke noe land her i verden som krever at en handelspartner må endre lovverket sitt for å få eksportert varene sine.

Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-avtalen ble inngått. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister i høsten 1988 tenkte ut en framtidig EØS-avtale sammen med Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang» i stedet for ett. Hun så for seg en flerårig periode i EØS – før det endelige, kortere spranget inn i EU," skriver Dag Seierstad.

Han viser også til EØS-tilhenger og AP-politiker Hallvard Bakke som har skrevet:  «Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»

Les hele artikkelen nedenfor.

Mens vi venter på oppstandelsen

Mens vi venter på oppstandelsen

Tydelig og riktig appell fra Leger uten grenser:

"Norge ble nylig rangert av FN som «verdens lykkeligste land.» Kåringen faller inn i en rekke av andre hyggelige topplasseringen: verdens rikeste land, verdens mest demokratiske land, og verdens beste land for både pressefrihet og menneskelig utvikling.

I motsatt ende av skalaen har vi et annet land med fem millioner innbyggere: Den sentralafrikanske republikk. Landet skårer lavest på samfunnstillit, menneskerettigheter, livskvalitet og trygghet. I tillegg har mennesker her knapt tilgang til grunnleggende helsehjelp. Av de sykehusene og helsestasjonene som faktisk finnes i Den sentralafrikanske republikk, er mange så ødelagt at de ikke lenger fungerer. Og landet befinner seg i en permanent krise og på bunnen av de fleste rangeringer du kan tenke deg.

Akkurat nå forsøker fire hundre millioner mennesker å overleve uten tilgang til lege eller medisiner. To og en halv milliard mennesker mangler klosett og bad, noe som fører til vannbårne sykdommer som kolera, dysenteri og tyfus. Og hver dag dør over åtte hundre kvinner på grunn av svangerskapskomplikasjoner.

Dette er mennesker som er uskyldige ofre for maktpersoners ondskap, grådighet og kortsiktighet. De er tilfeldigvis født i land som knapt fungerer, og de vakler mellom sult og krig og kollaps.

Hvorfor godtar vi at flere millioner mennesker hver dag dør av enkle infeksjoner, underernæring og mangel på vaksiner? Hvor er sinnet? Hvor er protestene? Hvor er oppstandelsen?" spør Leger uten grenser. Les mer under "les mer."

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

En tydelig beskjed fra Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr:

"Det er et godt stykke mellom stemningen i nord og retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet, " skriver Langemyr.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer".

Gjensyn med Solidarnosc

Gjensyn med Solidarnosc

Faglig solidaritet på tvers av lønnsforskjeller og nasjonale grenser - fins den?

"Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet i Vest-Europa – også i Norge – under sterkt press.

Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår!»

Men fagbevegelsen i Øst-Europa – så svakt utbygd og utrusta den enn er – fortjener også respekt for at de etter hvert la til grunn en like klar grensekryssende solidaritet. De to store fagbevegelsene i Polen, OPZZ og Solidarnosc, er gode eksempler på det. De har uttrykt strategien sin slik: Skal polske lønninger stige over tid, må ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst. Sammen må vi jobbe for at lønningene i Europa skal nærme seg hverandre oppover, ikke nedover," skriver Dag Seierstad blandt annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Kommunale anskaffelser: Folkerettsstridig okkupasjon må gi utelukkelse

Kommunale anskaffelser: Folkerettsstridig okkupasjon må gi utelukkelse

Oslo kommune bør ikke kjøpe varer eller tjenester som er produsert på folkerettsstridig okkupert område eller av firmaer som har aktivitet på slike områder.

Oslo kommune har i sin anskaffelsesstrategi presisert at det skal vektlegges et samfunnsansvar. Som det heter i en byrådssak: "Prinsippene i FNs Global Compact om menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljøhensyn og antikorrupsjonsarbeid er viktige i denne sammenheng. Disse går ut på at bedriftene skal støtte og respektere de internasjonale menneskerettighetene og sentrale arbeidstakerrettigheter, fremme miljøansvar og motarbeide korrupsjon. Prinsippene er basert på FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene, ILOs kjernekonvensjoner, Rio-prinsippene om miljø og utvikling og FN-konvensjonen mot korrupsjon."

Kommunen må derfor, som det heter i FNs Global Compacts prinsipp nr. 2, "påse at de ikke medvirker til brudd på menneskerettighetene." Oslo kommune må i den sammenheng vurdere om kjøp av varer produsert i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden vil bryte med FNs Global Compact, menneskerettighetserklæringen eller ILOs kjernekonvensjoner. Bosettingene er ulovlige og i strid med folkeretten. Bosetningene er i strid med 4. Genèvekonvensjonenes artikkel 47, som forbyr anneksjon av okkupert område. Dessuten er de i strid med artikkel 49 som dels forbyr tvangsflytting av innbyggere i okkupert område, og dels forbyr okkupasjonsmakten å overføre sin egen sivilbefolkning til det okkuperte området.

Bosetningene er også i strid med Haagkonvensjonen, som forbyr okkupasjonsmakten å iverksette permanente forandringer i det okkuperte området, med mindre de skyldes militære hensyn, eller det skjer til fordel for den lokale befolkningen. Men i både Genèvekonvensjonenes og Haagkonvensjonen forutsettes det at militær okkupasjon er midlertidig og at okkupasjonsmakten kun midlertidig står for administrasjonen av områdene. På tidspunktet da konvensjonene ble skrevet hadde man ikke forestilt seg en situasjon der okkupasjonen varer i 45 år, slik tilfellet er i de palestinske områdene.

I sikkerhetsrådsresolusjon 465.7 (1980), ber FN om at stater avholder seg fra å gi Israel noen form for assistanse som kan brukes i forbindelse med bosettinger i okkuperte områder.

Etter mitt - og SVs - syn bør Byrådet ved endring av Oslo kommunens anskaffelsesstrategi legge inn krav om at kommunen ikke skal kjøpe varer eller tjenester som er produsert på folkerettsstridig okkupert område eller av firmaer som har aktivitet på slike områder.

Norge ut av krigen i Syria!

Norge ut av krigen i Syria!

Norges Fredsråd har tatt initiativ til et opprop hvor man krever at Norge kaller hjem soldatene fra Jordan/Syria og stanser all militære støtte til fortsatt krigføring der.

Norge må støtte opp om forsøkene på å få til en politisk løsning på konflikten, og yte sivil og humanitær hjelp samt bistå med å gjenoppbygge landet igjen etter ødeleggelsene.

Siden 2011 har nærmere 12 millioner syrere blitt drevet på flukt. 7 millioner av disse befinner seg fortsatt på flukt innenfor landets grenser. Over 400,000 syrere er drept og opp mot en million er skadet. Over 13 millioner syrere trenger akutt humanitær hjelp og 5 millioner av disse, inkludert 2 millioner barn, bor i områder der det er nærmest umulig å komme fram med den hjelpen de trenger.

Ut i fra et mål om å bekjempe terrorisme viser erfaringene fra Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria, at å bekjempe terror med krig som inkluderer regimeendringer og rammer sivilbefolkningen, ikke fungerer. Tvert imot fører det til mer terrorisme og øker terrorfaren, også i Norge.

Underskriv ved å "like" oppropets Facebook-side.

Anbefalt lesning:

Oberstløytnant ut mot Forsvarets IS-krig: Gjør fred i Syria vanskeligere

Cecilie Hellestveit går hardt ut mot norsk Syria-politikk

Hedda Bryn Langemyr: Hva i all verden driver vi med i Syria?

Libya: Hva frykter de?

Libya: Hva frykter de?

Dag Seierstad spør betimelig:

"Seks norske F16-fly slapp 588 bomber i Libya. Vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Det var mye annet vi heller ikke visste.

26. april i fjor fremma Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV et forslag i Stortinget om ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen. Forslaget ble stemt ned med 78 mot 21 stemmer av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I Danmark har Folketinget alt for et par år sia satt i gang en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Og i Storbritannia har Underhuset i sommer hatt en livlig debatt basert på en offentlig rapport om Nato-bombingen i Libya i 2011.

Den britiske rapporten slo fast at det ble gjort alvorlige feil både før, under og etter krigen. Den hevder at faren for massemord på sivile antakelig var sterkt overdrevet. Etterretningsopplysningene som ble lagt til grunn for den militære intervensjonen var både mangelfulle og upålitelige. Da bombingen etter få dager hadde fått regjeringsstyrkene til å gi opp stormløpet østover, fortsatte bombingen og nå mot et nytt krigsmål som var et klart brudd med FN-mandatet: det nye målet var å styrte Gaddafi-regimet.

Hva er det stortingsrepresentantene våre ikke vil vite, som danske og britiske politikere ikke frykter? Det er som om de skulle ha vedtatt:

* Vi vil ikke granske hvorfor norske bombefly skulle settes inn.

* Vi vil ikke granske hvilken virkning norske bomber hadde.

* Vi vil ikke vite om bombeaksjonen bidro til at Libya er blitt en sammenbruddsstat (failed state)

Fra Arbeiderpartiet ble det tidlig i fjor høst meldt at partiet ikke ville diskutere Libya-aksjonen før rapporten fra det offentlige Afghanistan-utvalget forelå. Den rapporten, som er uhyre kritisk til hva vi oppnådde i Afghanistan, er for tida til debatt, men er forsøkt lagt i en skuff av regjeringspartiene. Kan vi håpe at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet sikrer flertall for en like nærgående gransking av hva vi oppnådde med bombingen vår i Libya?" spør Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

Tilbake til unormalen

Tilbake til unormalen

Ifølge den offisielle forsvarspolitiske retorikken er hele verden i endring bortsett fra Norge, som følger de lange linjene. Så enkelt er det ikke., skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

"Når Forsvarsministeren møter i Oslo Militære Samfund for å holde sin årlige tale, er det for å trekke de lange linjene. Ine Eriksen Søreides tale i år var intet unntak. Talen kretset naturlig nok rundt arbeidet med langtidsplanen i året som har gått, samtidig som den dvelte ved de bekymringsverdige utviklingstrekkene vi ser rundt oss – Russlands annektering av Krim i 2014, fremveksten av hybride virkemidler i en rekke konflikter, borgerkrigen i Syria som er på sitt sjette år, måten terror endrer europeisk politikk.

Bildet ministeren tegner opp er dystert, men tross alt relativt realistisk og nøkternt. Der det svikter i den offisielle kommunikasjonen rundt Norges forsvarspolitiske rolle i verden, er når alle grep vi foretar oss i sikkerhets- og forsvarspolitikken blir fremstilt som en videreføring av normalen, mens det er resten av verden står for endringen.

Det er varslet en stortingsmelding om sikkerhetspolitiske veivalg i år. I den forbindelse er vi nødt til å ta et oppgjør med den sikkerhetspolitiske diskursen. Det er en glimrende anledning. For Ine Eriksen Søreide har rett – det er en alvorlig tid vi lever i, med en rekke bekymringsverdige utviklingstrekk. Men den krever at forsvarsministeren slutter å late som om alt er ved det normale. Når stortingsmeldingen skal handle om “sikkerhetspolitiske veivalg” minner den oss også om at vi har valg – og at vi tar dem, skriver Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.