Internasjonal politikk

LOs «alternativ til EØS»

LOs «alternativ til EØS»

 Den forrangen LO vil ha, vil kreve en grunnleggende endring av EØS-avtalen, understreker Dag Seierstad.

"I 2013 vedtok LO-kongressen at ILO-konvensjoner skulle ha forrang framfor EU-regler. Det står det ikke noe om i handlingsprogrammet for den neste fireårsperioden. Derimot står det: «LO vil kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser.» Og videre: «Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven.»

Nå er det ikke de åtte kjernekonvensjonene som har vært problemet mellom Norge og EU. Så langt har striden stått om konvensjon 94 om hvilket lønnsnivå som kan kreves ved offentlige byggeprosjekt og konvensjon 137 om registrerte havnearbeideres fortrinnsrett ved lossing og lasting. I den ferske Holshipdommen fastslo Høyesterett dette: «Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.» Høyesterett var riktig nok i tvil. Sju av søtten dommere var uenig med flertallet.

Det som derfor kan bekymre, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår fast følgende:

«Med mindre annet er bestemt i denne avtale og særlig i protokoll 41 og 43, skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale.»

For å si det på enklere norsk: Bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Det kan leses som at EØS-avtalen går foran ILO-konvensjoner hvis det skulle være motstrid," skriver Dag Seierstad.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Europas ansvar for Libya

Europas ansvar for Libya

Etter bombekrigen i 2011 er Libya er på alle måter blitt en «failed state», en sammenbruddsstat, skriver Dag Seirstad.

"Seks norske F16-fly bidro til det med å slippe 588 bomber – vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste.

I dag styrer tre ulike regjeringer med nød og neppe hver sin del av landet – i stadig konflikt med et utall lokale krigsherrer som har mannskap og våpen nok til å herje som de vil uten klare grenser seg imellom. Området rundt hovedstaden Tripolis styres av GNA-regjeringen (Government of National Accord). Det er den FN samarbeider med. I øst – med Benghazi som sentrum – leder Khalifa Haftar en rivaliserende regjering som sies å ha russisk støtte. Det er i øst størstedelen av oljeproduksjonen foregår. Den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel har vist til andre forhold som gjør det umulig å inngå en tilsvarende avtale med Libya.

I fjor var flyktningstrømmen over Middelhavet fra Libya til Italia på 180.000. Over 4500 døde. Fram til midt i mai i år har 45.000 tatt sjansen i de overfylte farkostene. Det er litt færre enn i fjor. Mer enn 1200 døde er registrert hittil i år. Det er nesten like mange som i fjor. Nylig ble på én dag 1600 mennesker redda av båter som kom til. Samtidig kritiseres hjelpeinnsatsen for at den oppmuntrer mennesker til å begi seg utpå Middelhavet på elendige gummiflåter.

I et fortrolig dokument fra militære ledere i EU advares det mot å stoppe smuglertrafikken over Middelhavet. Det kan etter hvert forutsette operasjoner på land og ende med sammenstøt med IS-miljøer i Libya. Den såkalte Middelhavsunionen med sine 28 medlemsstater møttes tidlig i mai og fastslo at de grunnleggende årsakene til flyktningestrømmen er «konflikter, forfølgelser, fattigdom og tørke». Hva så?" skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

EØS: Like vilkår eller tyske?

EØS: Like vilkår eller tyske?

Vår norske EØS-debatt er i EU en debatt om det markedsliberale indre markedet, skriver Dag Seierstad.

"Ideen bak EUs indre marked, og dermed bak EØS, er at konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling. På felt etter felt tvinger EØS-forpliktelsene hardere konkurranse inn i det norske arbeidslivet. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer pendling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering.

Norge har hatt to særlig viktige konkurransefortrinn det siste hundreåret: Vi har hatt billig og rikelig tilgang på energi (vannkraft, olje, gass) og på andre naturressurser (fisk, tømmer, malm) som andre nasjoner har hatt bruk for. På dette grunnlaget er det bygd opp sterke næringsmiljøer innen prosessindustri, oljerettet industri, og maritim virksomhet, godt hjulpet av næringspolitiske virkemidler som EØS nå i betydelig grad forbyr. Samtidig har vi utvikla et arbeidsliv med små lønnsforskjeller, gode velferdsordninger og et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Samarbeidet på arbeidsplassene har bidratt til smidige omstillinger fordi fagbevegelsen kunne garantere at også de ansatte ville dra nytte av endringene. Norsk næringsliv har derfor vært i stand til å omstille seg raskt nok til å være konkurransedyktig trass i høyt lønnsnivå.

Denne situasjonen har hatt to viktige forutsetninger, at det har vært høy sysselsetting og stor nok knapphet på arbeidskraft, og at landsomfattende tariffavtaler har regulert lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Tilsvarende samfunnsmodeller er under kraftig press i mange EU-land. Faren er at arbeidslivet vårt også kan komme under press, også som følge av det markedsliberale frislippet som EØS-avtalen påfører oss. Gjennom EØS slutter vi oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til økende inntektsforskjeller og utrygge arbeidsforhold der fast heltidsarbeid blir mangelvare, og der de sårbare i økende grad støtes ut av arbeidslivet.

EØS-avtalen må derfor vurderes ikke bare ut fra virkningene i Norge, men også hva som skjer på arbeidsmarkedet i land vi er sterkt knytta til og handler med. Gjennom EØS gjør vi oss delaktig i å fremme et liberalt markedsregime i Europa med de konsekvenser som det har for inntektsforskjeller, trygghet i jobben og utstøting fra arbeidslivet.

Det kan bli et økende problem at EØS-avtalen hindrer oss i å gripe aktivt inn mot fristilte kapitalmarkeder. Gjennom EØS-avtalen har vi godtatt de markedsliberale prinsippene, og må derfor ta et medansvar for det uføret Europa nå er inne i. En sentral del av det vi i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Militær etterretning uten politisk styring

Militær etterretning uten politisk styring

Forfatter og NRK-journalist Bård Wormdal er tydelig:

"Det er noe riv ruskende galt med styringen av den militære etterretningstjenesten her i landet.  Hemmeligholdet har gjort at tjenesten kan drive forsvars- og utenrikspolitikk uten politisk styring. Etableringen av en ny amerikansk radar i Vardø, Globus III, er et godt eksempel på det.

Det siste tiåret er radarsystemet modernisert for omlag en milliard kroner viser amerikanske budsjetter, nettopp for å forlenge levetiden.    Her er det som stortingspolitikerne får vite for budsjettåret 2015: ”Radarsystemet Globus i Vardø er et samarbeidsprosjekt  mellom USA og Norge.  Det er besluttet at det skal gjennomføres et prosjekt for å forlenge radarsystemets levetid. Arbeidene gjennomføres frem til og med 2020.” Etterretningssjef Morten Haga Lunde gav i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund inntrykk av at dokumenter til Stortinget informerte om den nye radaren.  Det kan jeg ikke forstå er riktig.

Den nye radaren skal fungere sammen med den eksisterende radaren Globus II, går det fram av etterretningssjefens foredrag og Forsvarsdepartementets dokumenter til Stortinget.  Det betyr at også den nye radaren vil bli satt under direkte kommando av US Stratcom, selv om norsk offisiell politikk er full nasjonal kontroll. Professor Theodore Postol ved Massachusetts Institute of Technology, MIT, mener den nye radaren på grensa til Russland er en del av en pågående omringning av Russland som vil føre til en militær konfrontasjon mellom Russland og vestlige land. Postol har bakgrunn fra den amerikanske marinen og Pentagon, og er en av verdens fremste radareksperter.

Samarbeidet mellom USA og Norge om radaranlegg i Vardø er regulert i en tosidig hemmelig avtale utenfor NATO-samarbeidet i likhet med for lytteanleggene  i Vadsø, Sør-Varanger, Fauske osv. Militær etterretning er Norges viktigste militære kapasitet, i følge NATO. Jeg mener det må legges påtrykk  for å frigi hele eller deler av den hemmelige avtalen om Globus-systemet i Vardø og andre anlegg uten at det skader nasjonale interesser. Resultatet  kunne blitt   en litt mer  opplyst  forsvarspolitisk debatt  her i landet.  Den amerikanske etterretningstjenesten NSA har frigitt omfattende avtaletekster i  det tosidige samarbeidet  med Storbritannia." skriver Wormdal blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Trumfer EU-regler alt?

Trumfer EU-regler alt?

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.» Dette ble vedtatt enstemmig av forrige LO-kongress, den i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre:

a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler?

b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler?

c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler?

I 2013 var det ulike meninger om det fantes slike eksempler – om det var mange slike eksempler – og om det var viktige eksempler. De siste åra er all tvil borte. Både arbeidsgiversida og Eftas overvåkingsorganet Esa har sett seg tjent med å banke fast at både lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.Med vedtaket sitt i 2013 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. EU-jussen rokkes ikke av slike vedtak. I EU har det lange utsikter å få endra EU-regler som rammer fagbevegelsen og folks rettigheter i arbeidslivet.Her i Norge kan vi bli kvitt underkastelsen under EU ved at et flertall på Stortinget – med ett års varsel – vedtar å melde Norge ut av EØS," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Innspill til Libya-granskingen

Innspill til Libya-granskingen

Norges Fredsråd med kloke innspill til Libya-granskningen:

"Stortinget vedtok under behandlingen av «Afghanistan-rapporten» at regjeringen skulle ta «initiativ til å gjennomføre en evaluering i egnet form av den norske militære og sivile deltakelsen i operasjonen av Libya i 2011». I klartekst: Stortinget ønsker en gransking av Norges bidrag til Libya-krigen.

Det er fire ting som er viktige her:

1. Hva beslutningsgrunnlaget bestod i.

2. Hvilke faglige opplysninger og motivasjoner lå til grunn for regjeringas endelige beslutning?

3. Bidro bombingen til å nå målene i FN-resolusjonen som var krigens legale grunnlag?

4. Hvorvidt forelå det reelle alternativer til bombing? Utvalget bør være bredt sammensatt og sekretariatsfunksjonen bør legges til et folkerettslig/statsvitenskapelig miljø.

Norges deltakelse i Libya-krigen skaper også i dag diskusjon og kontroverser. En grundig gransking vil forhåpentligvis gjøre det lettere å enes om de grunnleggende kjensgjerningene," skriver Hedda Bryn Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd, blant annet. Les hele hennes tekst nedenfor.

Og for å minne om: På SVs landsmøte for 2 år siden fremmet noen av oss følgende forslag, som ble vedtatt: "SV tar avstand fra all bruk av militærmakt som ikke er hjemlet i FN-pakten. Samtidig kan det ikke være noen automatikk i at Norge må delta dersom FN stiller seg bak en krig. FN-mandat er ikke noen garanti for at krigsdeltakelse er riktig, noe Libya-krigen ble eksempel på."

Oslo kommune går inn i organisasjonen Initiativ for etisk handel

Oslo kommune går inn i organisasjonen Initiativ for etisk handel

På vegne av SV tok jeg initiativ til at Oslo kommune skal melde seg inn i Initiativ for etisk handel. Nå har finansbyråden underskrevet, og medlemssøknaden er sendt.

Initiativ for etisk handel er en medlemsorganisasjon med formål å fremme ansvarlige leverandørkjeder slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling og forsvarlig miljøhåndtering. Organisasjonen ble startet på initiativ av Kirkens Nødhjelp, Hovedorganisasjonen Virke (tidligere HSH), LO og Coop Norge. Dette er Norges største nettverk av bedrifter, organisasjoner og offentlig virksomheter som jobber forpliktende og systematisk for å sikre bærekraftige leverandørkjeder.

Å være medlem i organisasjonen innebærer å ta tak i utfordringer i egen leverandørkjede, og rapportere åpent om status og fremdrift i arbeidet. Medlemskap forplikter til kontinuerlig forbedringsarbeid og gir tilgang til kurs, nettverk og erfaringsutveksling, seminarer og rådgivning. Organisasjonen er en pådriver for etisk handel overfor medlemmene, men også for at norske myndigheter legger til rette for etisk handel generelt i privat og offentlig sektor.

Oslo kommune anskaffer årlig varer og tjenester for rundt 27 milliarder årlig, og har en betydelig markedsmakt. Kommunen, under det rødgrønne byrådet, har sin selvsagte plass i et felleskap for etisk handel.

Dette gjennomslaget er bra!

EØS – halvveis til EU

EØS – halvveis til EU

Hvorfor invitere EU inn bakveien når vi ikke trenger EØS for å selge varer til EU?

"Den EØS-avtalen som Norge har inngått, krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. Bortsett fra EU fins det heller ikke noe land her i verden som krever at en handelspartner må endre lovverket sitt for å få eksportert varene sine.

Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-avtalen ble inngått. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister i høsten 1988 tenkte ut en framtidig EØS-avtale sammen med Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang» i stedet for ett. Hun så for seg en flerårig periode i EØS – før det endelige, kortere spranget inn i EU," skriver Dag Seierstad.

Han viser også til EØS-tilhenger og AP-politiker Hallvard Bakke som har skrevet:  «Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»

Les hele artikkelen nedenfor.

Mens vi venter på oppstandelsen

Mens vi venter på oppstandelsen

Tydelig og riktig appell fra Leger uten grenser:

"Norge ble nylig rangert av FN som «verdens lykkeligste land.» Kåringen faller inn i en rekke av andre hyggelige topplasseringen: verdens rikeste land, verdens mest demokratiske land, og verdens beste land for både pressefrihet og menneskelig utvikling.

I motsatt ende av skalaen har vi et annet land med fem millioner innbyggere: Den sentralafrikanske republikk. Landet skårer lavest på samfunnstillit, menneskerettigheter, livskvalitet og trygghet. I tillegg har mennesker her knapt tilgang til grunnleggende helsehjelp. Av de sykehusene og helsestasjonene som faktisk finnes i Den sentralafrikanske republikk, er mange så ødelagt at de ikke lenger fungerer. Og landet befinner seg i en permanent krise og på bunnen av de fleste rangeringer du kan tenke deg.

Akkurat nå forsøker fire hundre millioner mennesker å overleve uten tilgang til lege eller medisiner. To og en halv milliard mennesker mangler klosett og bad, noe som fører til vannbårne sykdommer som kolera, dysenteri og tyfus. Og hver dag dør over åtte hundre kvinner på grunn av svangerskapskomplikasjoner.

Dette er mennesker som er uskyldige ofre for maktpersoners ondskap, grådighet og kortsiktighet. De er tilfeldigvis født i land som knapt fungerer, og de vakler mellom sult og krig og kollaps.

Hvorfor godtar vi at flere millioner mennesker hver dag dør av enkle infeksjoner, underernæring og mangel på vaksiner? Hvor er sinnet? Hvor er protestene? Hvor er oppstandelsen?" spør Leger uten grenser. Les mer under "les mer."

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

En tydelig beskjed fra Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr:

"Det er et godt stykke mellom stemningen i nord og retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet, " skriver Langemyr.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer".

Gjensyn med Solidarnosc

Gjensyn med Solidarnosc

Faglig solidaritet på tvers av lønnsforskjeller og nasjonale grenser - fins den?

"Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet i Vest-Europa – også i Norge – under sterkt press.

Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår!»

Men fagbevegelsen i Øst-Europa – så svakt utbygd og utrusta den enn er – fortjener også respekt for at de etter hvert la til grunn en like klar grensekryssende solidaritet. De to store fagbevegelsene i Polen, OPZZ og Solidarnosc, er gode eksempler på det. De har uttrykt strategien sin slik: Skal polske lønninger stige over tid, må ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst. Sammen må vi jobbe for at lønningene i Europa skal nærme seg hverandre oppover, ikke nedover," skriver Dag Seierstad blandt annet.

Les hele artikkelen nedenfor.