Internasjonal politikk

NATO - fra forsvarspakt til verdensmakt

NATO - fra forsvarspakt til verdensmaktNATO fyller 60 år, i dag. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser, Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett, skriver Gunnar Garbo.


NATO - fra forsvarspakt til verdensmakt

En artikkel av Gunnar Garbo


Den 4. april skal NATOs toppmøte feire militæralliansens seksti års jubileum og legge grunnlaget for utarbeidelsen av et nytt strategisk konsept. Femtiårsjubileet i 1999 ble dempet fordi det skjedde under bombekrigen mot Jugoslavia. I år  faller feiringen sammen med krigen i Afghanistan og deler av Pakistan, samtidig som USA hjulpet av enkelte allierte, også fører krig i Irak. Dessuten bidrar USA med midler til Israels krig mot palestinerne.
Festlyden setter antakelig ikke gåseleveren fast i halsen når de lytter til talene om å trygge fred og sikkerhet med denne virksomheten. Retorikken kan bli verre å svelge for andre, særlig for voldsofre som ikke har stort å tygge.

Det strategiske konseptet som ble vedtatt på forrige festmøte utvidet alliansens oppgaver fra forsvar mot angrep på medlemsland til egne angrep mot antatte trusler ute i verden. Dette var et traktatbrudd. Det korrekte ville ha vært å endre traktaten. Men hvis nasjonalforsamlingene skulle ratifisere endringen, kunne det føre til folkelig ettertanke. Man valgte en snarvei. For Norges del betydde det at verken Stortinget eller folk ellers så konseptet før statsminister Bondevik underskrev det i Washington på landets vegne.

En slik prosedyre bør ikke gjentas. Det er et demokratisk minstemål at spørsmål som kan gjelde norsk medvirkning til krig blir behandlet på en måte allmennheten kan følge med i.

Alt tyder på at meningen med det nye konseptet er å fortsette med å utvide NATOs virksomhet til den spenner om hele verden. Alliansens generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer har i et par foredrag sagt noen ord som viser tenkningen. Han peker på endringene det siste tiåret, økt globalisering, klimaskifte, kamp om naturressurser, fare for anslag mot elektronisk samband og uroen over stater som fungerer dårlig.

Men dette dreier seg ikke om væpnete angrep. Det er problemer som kan løses ved praktisk samarbeid. Et typisk trekk ved generalsekretærens tankegang er at han ikke overveier det grunnleggende valget mellom voldsbruk og ikke-voldelige midler. I FN-pakten har De forente nasjoners folk for lengst tatt standpunkt til dette valget: Alle medlemmer skal bilegge sine mellomfolkelige tvister ved fredelige midler, krever paktens Artikkel 2. punkt 3.
 
Den såkalte sikkerhetspolitikken som Bush innledet med terrorkrigen, har gjort oss alle mer utsatte. Istedenfor å bli trygget mot terrorisme, har maktbruken mot fattige land gjort oss selv til terrormål. Kapreraksjonene 11. september burde ha blitt møtt med internasjonalt politi- og rettssamarbeid.. Krigen i Afghanistan kunne ha vært hindret ved å gå inn på Talibans tilbud om å stille Osama bin Laden for retten i et nøytralt land. Krigen mot Irak ville ha falt bort ved å la observatørene fra IAEA fortsette arbeidet. Omvendt etnisk rensing i Kosovo kunne også ha blitt unngått ved å godta det serbiske tilbud om vidtgående autonomi for provinsen, garantier for minoritetenes rettigheter og et internasjonalt tilsyn.      

Klimaskifte, energiforsyning, vern om elektroniske nettverk og bistand til statsbygging er ikke oppgaver som naturlig lar seg løse med bomber og granater. Dette er saker som krever faglige kunnskaper, ny forskning og evne til gjensidig forståelse. Igjen har FN-pakten gitt svaret. Paktens artikkel 1, punkt 3 gir også FN det formål å få i stand samarbeid om ”løsningen av mellomfolkelige problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art”. Skulle en tvist bli vanskelig å løse, kan partene søke mekling eller be den internasjonale domstolen om kjennelser i samsvar med folkeretten. De behøver ikke slåss.

Riktignok innser de Hoop Scheffer at NATO neppe kan skape gode og fredelige menneskelige forhold i Afghanistan bare ved å skyte ned motstandsgruppene og de sivile som måtte være så uheldige å befinne seg i skuddfeltet. Han ser at noen må bygge fred. ”Hvis NATO skal kunne handle hvor som helst i verden”, som han sa i Brussel i fjor, trenger organisasjonen et nettverk av ”partnere”. Men dette er vel å merke organer som skal assistere militæralliansen når den ønsker det. Selv skal NATO fylle et større formål, ”å bidra til å skape en ny internasjonal ordning”.

En ny verdensordning er en sak for alle FNs medlemsland. Men de Hoop Scheffer har fått FNs generalsekretær Ban Ki-Moon med på en ”sekretariatavtale” hvor FN nærmest virker som en av de ”partnere” NATO trenger rundt i verden. Dette er helt i linje med den politikken NATO slo inn på i 1999, da USA for første gang fikk de europeiske allierte til å godta at NATO kunne starte militære angrep uten å be FN om lov. Siden har NATO stort sett neglisjert verdensorganisasjonen, men tydd til den når FN kunne bygge samfunn opp igjen på branntomtene eller tilsynelatende legitimere ulovlige kriger med tilbakevirkende kraft. For øvrig ordner NATO opp.

I en tale ved Ecole Militaire i Paris 11. mars var de Hoop Scheffer nylig forsiktigere. ”NATO tar ikke mål av seg til å bli et verdenspoliti”, sa han, ”NATO er ikke FN”, la han korrekt til. Men han var bekymret over at de vestlige tiltakene var for spredte i forhold til sikkerhetsomgivelsene, som han det siste tiåret mente var blitt globaliserte (mondialisé). Formålet med et nytt strategisk konsept var å tilpasse militæralliansen til den globale virkeligheten.

Mens FN har 102 medlemsstater og NATO 26, finner vi verdens rikeste og mektigste land blant de 26. NATO står nå for 70 prosent av verdens samlete militærutgifter. Blant disse landene finner vi også dem som har skapt den verste historien om imperialisme, kolonialisme og utbytting. Leder for alliansen er et USA som lenge har tatt sikte på globalt militært herredømme og nå rår over sju hundre militære baser rundt i verden. Til tross for alle forhåpninger som blir stilt til Barack Obama, kan vi ikke lukke øynene for at han har økt USAs lånefinansierte militærbudsjett ut over opprustningen til forgjengeren.

Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser, Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett.

På ett punkt snakker NATOs generalsekretær om avrustning. Han er sterkt opptatt av å hindre spredningen av masseødeleggelsesvåpen til Iran og andre land som han ikke stoler på vil behandle dem ansvarlig. Til dette er ett å si: Spredningen kan enkelt hindres dersom de land som har kjernefysiske våpen nok til å utslette livet på kloden, oppfyller sine løfter om egen avrustning. NATO kunne feire sekstiårsdagen med å oppheve første-bruk doktrinen. Og USA kunne gå i spissen med å avvikle atomvåpnene, med sikte på en atomvåpenfri verden.

Da ville mange gratulere NATO med dagen. 

Les også:

Gunnar Garbo: Seksti år med løftebrudd

Kommentarer   

0 #1 Elizabeth Chapman 05-04-2009 13:16
Hvordan kan vi spre denne viktig artikkelen, helst på engelsk, helst til Norske pol. på høyeste plan, og til de i NATO og USA..? Forlange svar fra våre myndigheter, de som vi har valgt til å representere oss! Før jeg hadde lest den, skrev jeg noen tanker ned, med tanke om et avis innlegg : "Hvor troverdig anser våre såkalte fiender oss? Hvis vi endre atferd, innstilling --gir dem annerkjennelse der det er fortjent, ville vi ikke oppnå en forandring hos dem? Det er ikke de og vi , men oss, skal verden bestå
0 #2 Ulrich Abildgaard 05-04-2009 15:24
Artiklene av Ivar Johansen og Gunnar Garbo beskriver situasjonen meget treffende.
Leger mot atomvåpen har kanskje lov til å håpe på at det kan skje noe på det området. Men stort sett ser det ut til at også Obama vil opprettholde USAs imperiale makt.
Kan det komme en europeisk opposisjon mot dette?
0 #3 Helén Ingrid Andreassen http://lille-rod.blogspot.com 05-04-2009 16:33
Veldig godt skrevet, treffende.

Det er vanskelig å tro på NATO som fredsprosjekt lengre.

Har blogget om noe av det samme:

lille-rod.blogspot.com/.../...
lille-rod.blogspot.com/.../...
0 #4 Bjørn R. Karlsen 05-04-2009 16:40
Det kan aldri bli fred og rettferd i verden så lenge vi nermest bevistløst godtar at all trygghet skal bygge på militærmakt og tøylesløs våpenproduksjon.

Det trenges fler mennesker som våger å stille spørsmåledt: "Er organisasjoner som NATO hva vi virkelig trenger?"
0 #5 Ola Tellesbø 06-04-2009 01:04
Bravo igjen, Gunnar! Herlig spørsmål Elizabeth C.:
"Hvor troverdig anser våre såkalte fiender oss?"
0 #6 Trine Eklund 08-04-2009 15:03
Nok engang - stor takk til Gunnar for hans eminente beskrivelse av de faktiske forhold. Ja - la oss fà oversatt og utgitt artikkelen i andre skandinaviske medier og i utlandet. Hva med BBC og Hardtalk? Kan BBC stille disse spòrsmàlene til f.eks Nato's nye generalsekretèr - Fogh Rasmussen ? Han bòr bli utfordret til à svare.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode