Internasjonal politikk
Afghanistan: Slakt av NATO og Norges kvinneinnsats
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert mandag 08. juni 2009 04:37
En ny studie viser at på tross av høy norsk politisk profil i arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet er ikke dette gjennomført i operasjonene som gjennomføres av den norskledede PRTen i Afghanistan. FN resolusjonen fra 2000 legger vekt på kvinners deltakelse i militære operasjoner og i fredsprosesser og viktigheten av å beskytte kvinners rettigheter og utsatte situasjon i krig og konflikt.«Det generelle synspunktet var at kvinners situasjon ikke var del av mandatet», heter det ett sted i den delen av rapporten som handler om den norske basen. «Kunnskapsnivået om resolusjon 1325 er svært lavt. Ingen av de som er intervjuet på basen, verken sivile eller militære, kjente innholdet av resolusjonen». Ingen skal heller ha fått opplæring om temaet. «Situasjonen for kvinner var ikke inkludert i informasjon eller oppgaver gitt til det sivile personellet på basen fra de norske departementene eller fra den norske ambassaden», står det i rapporten.
Tør Arbeiderpartiets Marit Nybakk fortsatt kalle vår innsats i Afghanistan som en "frigjøringskrig for afghanske kvinner", tro?
Les rapporten (pdf)
Funnene fra feltarbeidet i den norske PRTen kan oppsummeres slik:
• Den norske 1325 handlingsplanen var ikke kjent av PRTen. Ingen av de intervjuede, verken militær ledelse,, taktiske nivå eller sivil side hadde kunnskap eller opplæring i resolusjon 1325..
• Både militær og sivil side hadde kunnskap fra felt om kvinners situasjon. De beskrev kvinners situasjon som vanskelig og annerledes enn menn, men tok ingen konsekvenser av dette i form av endret planlegging eller utførelse av sitt oppdrag.
• Mandatet for PRTen ble tolket "smalt". De så oppdraget som "kjønnsnøytralt" noe som i praksis betydde kontakt mellom menn. Det var ikke noe ikke kjønnsperspektiv i planlegging eller gjennomføring med ett hederlig unntak; PSYOPS teamet (som skal arbeide med informasjon og tillit mellom styrkene og befolkningen) hadde på initiativ fra den kvinnelige PSYOPS offiseren etablert et kontaktnett med kvinner og med fokusgrupper bestående av unge jenter og gutter.
• PRTen hadde på det tidspunktet feltarbeidet ble gjort (november 2008) 7% kvinner, de fleste i sanitet. Det var ingen kvinner i ledelsen og det var ingen rådgiver på spørsmål knyttet til kvinners situasjon. På den norske sivile utviklingssiden var det heller ikke kvinner. I neste PRT oppsetning, som starteri juni 09 er det opprettet en rådgiverfunksjon på kjønnsperspektivet i PRTens arbeid.
• PRTen hadde meget begrenset kontakt med kvinner. De hadde, hovedsaklig på den sivile siden, kontakt med noen få kvinner i formelle stillinger. De hadde ikke kontakt med kvinner i politiske verv og ikke med lokale kvinner eller kvinneorganisasjoner. Kontakt med "private kvinner" fordrer at det er kvinner fra PRT som møter disse, mens kvinner i offisielle verv, fra lokalt til provinsnivå, kan også menn ha kontakt med.
• Soldatene i felt rapporterte om situasjoner hvor de observerte vold mot kvinner, eller barn. Dette satte dem i et dilemma som de ikke hadde opplæring eller rutiner til å håndtere.
• Ledelsen i PRT og departementene hjemme hadde ikke gitt oppgaver som relaterer seg til 1325. Det ble heller ikke etterspurt rapportering på dette.
• Afghanske kvinner i formelle posisjoner, bl.a. i landsbyrådene, og vanlig kvinner uttrykte at de ønsket å ha kontakt med PRTen for å formidle sin situasjon og bli regnet med som en viktig del av det nye politiske systemet i det afghanske samfunnet. De ønsket at kvinner fra PRTen skulle ha møter med dem.
• Den norske PRTen "skårer lavt" i denne studien, men også de andre landenes PRT hadde utfordringer i gjennomføringen av 1325. Sverige er de som har kommet lengst, hvor kompetanse og lederansvar mht 1325 ser ut til å være relativt godt innarbeidet. Italia og New Zealand har ikke nasjonale handlingsplaner ift 1325 slik Norge, Sverige og Nederland har.