|
Internasjonal politikk
|
|
lørdag 20. juni 2009 05:00 |
 Man kan kanskje bombe et land tilbake til steinalderen. Men kan man bombe frem en moderne nasjonalstat fra ruinene av et stammesamfunn? spør lege Marianne Mjaaland, i en kommentarartikkel i VG.
Hva har USAs krigføring i Afghanistan ført til, annet enn store tap for sivilbefolkningen og en stadig styrking av Talibans maktbase? Pakistans kritiske destabilisering er en direkte følge av samme dominospill. Ingen vaklende regimer kan i lengden overleve med en supermakt som krykke. Og man kan ikke bombe frem et moderne demokrati fra ruinene av et middelaldersk stammesamfunn. Om ikke USA tar til vettet, er det på tide at Norge frir seg fra foreldet takknemlighetsgjeld. Og har anstendighet nok til å trekke seg ut, skriver Mjaaland, som arbeidet som lege i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen.
AFGHANISTAN ETTER BOMBENE
AV Marianne Mjaaland
Man kan kanskje bombe et land tilbake til steinalderen. Men kan man bombe frem en moderne nasjonalstat fra ruinene av et stammesamfunn? Hvem kan si nei til å redde Afghanistan fra Taliban og kvinneundertrykkelse? Særlig ikke når det er vår egen superredder USA som ber om hjelp. Kjølige realpolitiske kalkyler blekner. Men det er når storpolitiske manøvrer kamufleres som veldedighet det er grunn til å være på vakt.Som da Sovjet i fremskrittets tjeneste invaderte Afghanistan for snart 30 år siden, etter at landets sovjetvennlige regime hadde tvunget gjennom jordreformer på tvers av århundrelange tradisjoner. Men ikke minst hadde de stilt krav om skolegang for landsbyjenter, grunn god nok til at store deler av norsk politisk venstreside støttet Sovjets invasjon.
Etter ti års hengemyr ble Sovjet tvunget til retrett. Min egen jubel hadde en personlig klangbunn. Som barn bodde jeg to år i Kabul, mens Afghanistan ennå var preget av fremtidstro og forsiktig oppbygging av en moderne nasjonalstat. Under Zahir Shah, konge fra 1931 til han ble avsatt ved statskupp i 1973, hadde landet hatt en uvanlig stabil periode. Fra da skjerpet forholdene seg - det vil si, i det moderne Kabul, hvor pikeskoler slett ikke var uvanlig, kvinner tok universitetsutdannelse og mange kastet sløret, selv om enkelte som en mellomløsning nøyde seg med miniskjørt og høyhælte sko under burkaen.
I resten av landet levde folk som de alltid hadde gjort, i stammesamfunn med én høvding for hvert dalføre. Godt bevæpnet hadde de tradisjon for å gjøre opp interne stridigheter, og hadde lyktes i å avverge alle tidligere forsøk på kolonialisering. Hva regjeringen i Kabul styrte med interesserte dem lite, inntil de brått ble fratatt egen jord og råderetten over døtrenes skolegang. I 1978 var folkeopprøret et faktum. Uten invasjonen et snaut år senere ville Sovjets skyggeregjering falt og grunnlaget for deres innflytelse i landet smuldret bort.
Under Sovjetokkupasjonen jobbet jeg som lege på den afghanske landsbygda. At USA, Saudi Arabia og Pakistan forsynte landet med våpen og en jevn strøm av penger, mente jeg var helt på sin plass. Man kan jo ikke lage omelett uten å knuse egg, og å knuse en krigsmaskin som Sovjets var ikke en jobb for amatører. Det var også godt kjent at enkelte av de afghanske eksilpartiene hadde klare islamistiske sympatier. At tautrekkingen endte med at disse ble inkludert i en sivil regjering, var kanskje ikke til å unngå. Og iallfall ikke vår sak.
For da Sovjet trakk seg ut, gjorde jeg det samme. Ikke fordi jeg med glede var vitne til Talibanregimets forbrytelser - og da regner jeg knusing av kulturskatter som de unike Buddhastatuene jeg selv hadde klatret på som barn, som smått. Men fordi jeg ikke ser andre løsninger enn at det krigsherjete afghanske folket må famle seg frem til sin egen vei. Med eller uten Taliban.
For enkelte forhold kan vi som verdenssamfunn bidra til å ordne opp i. Men vi gjør det sjelden omkostningsfritt. Prisen for å bli kvitt Sovjet var Taliban. Og fortsatt er jeg ikke i tvil: det var verdt det.
Men nok en militær intervensjon for å redde pikeskoler? Det lyder litt for kjent, og så velmenende at det er grunn til å spisse ører.
For sju år siden kunne USA med en viss troverdighet føre i marken en nasjonal krenkelse av dimensjoner, selv om forestillingen om at det skulle være mulig å finne en terrorist i et av Afghanistans mylder av dalfører var vel naiv. Et vaklende pakistansk regime er nå et velkomment påskudd til å trappe opp. Om det skal forstås som avledningsmanøver fra annet engasjement i regionen, innenrikspolitiske hengepartier som skal nøytraliseres, eller et generelt behov for å vise muskler – det ligner stormaktspolitikk av velkjent merke.
Som det er god grunn til å ta avstand fra. Ikke basert på folkerett eller kvinnesak, men en nøktern konsekvensanalyse. For hva har USAs krigføring ført til, annet enn store tap for sivilbefolkningen og en stadig styrking av Talibans maktbase? Pakistans kritiske destabilisering er en direkte følge av samme dominospill. Ingen vaklende regimer kan i lengden overleve med en supermakt som krykke. Og man kan ikke bombe frem et moderne demokrati fra ruinene av et middelaldersk stammesamfunn.
For USA kunne et kort historisk tilbakeblikk vært nyttig realitetsorientering, om det gjelder Sovjets skjebne eller egen Vietnam-hengemyr. Men om ikke USA tar til vettet, er det på tide at Norge frir seg fra foreldet takknemlighetsgjeld. Og har anstendighet nok til å trekke seg ut.
(VG 14. juni 2009)
 |
Temaer 
RSS for kommentarer
