|
Internasjonal politikk
|
|
tirsdag 29. september 2009 05:44 |
NATO har under utarbeidelse et nytt strategisk konsept, en prosess som tar sikte på å styrke NATOs militære maktbruk i fremmede land. I følge The Washington NATO Project, som er et innspill fra NATOs førende stat, dreier trusselbildet seg nå om ”mørkere krefter, innbefattet terrorisme, organisert kriminalitet, korrupte regimer og radikale ideologier – særlig jihadist-visjonen om å befri den muslimske verden for vestlig påvirkning og gjenreise kalifatet.” Her er det sivilisasjonskrig som truer i horisonten.
Forsvarsdepartementet har samtidig utarbeidet et norsk strategiprosjekt – ”Evne til innsats”. Ikke på noe punkt markerer det norske dokumentet evne til avvik fra strategien til USA. Også vi, når det blir krevet, taler på vegne av den vestlige verden: ”Vestens relative maktposisjon kan gradvis svekkes – demografisk, økonomisk og ressursmessig”. Konsekvensene kan bli store på grunn av ”faktiske og potensielle konflikter som spenner fra Nord-Afrika, Midt-Østen og Kaukasus i vest, Irak og Iran til Afghanistan og Pakistan i øst.” Norge skal derfor bidra til ”internasjonal krisehåndtering” langt utenfor våre nærområder, skriver Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og meg selv bl.a. i en kronikk som står i Dagbladet i dag.
NATO på ville veier
Av Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Ivar Johansen og Arild Linneberg, fra kampanjen Nei til nye NATO
Da vi fire var med på å starte kampanjen Nei til nye NATO i 1999, påviste vi hvordan alliansen uten demokratisk saksbehandling var forvandlet fra en forsvarspakt til en angrepsmakt. Til da hadde paktens artikkel 5 begrenset formålet til kollektivt forsvar mot fiendtlige angrep. Men det året gikk NATO selv til angrepskrig mot Jugoslavia i strid med folkeretten. Under krigen vedtok alliansen et strategikonsept som skapte militærpolitisk nyspråk. Uttrykket ”ikke-artikkel-5-operasjoner” åpnet for militær intervensjon hvor som helst i verden. Kjell Magne Bondevik underskrev konseptet uten at verken Stortinget eller allmennheten hadde sett det.
De politiske lederne påstod at vi løy. ”Ingen medlemsland ser for seg alliansen som en aktør utenfor Europa”, erklærte regjeringen i St.meld. 36 (1999-2000). Men det var regjeringen som førte folket bak lyset. NATO-regjeringene tok attpåtil fra sine innbyggere den adgangen til å kritisere og opponere som de ville ha fått ved en parlamentarisk fundert ratifisering av det som i realiteten var en dramatisk endring av pakten. At Stortinget heller ikke var konstitusjonens vokter, er en sørgelig sak for seg.
Alliansen har nå startet arbeidet med et nytt strategikonsept. Det skal bli ”den mest åpne og inkluderende prosess” NATO har gjennomført, vid rådslagning med ”tenketanker, NGOer og andre internasjonale organisasjoner”. Prosessen blir ledet av den nye generalsekretæren Anders Fogh Rasmussen og USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Begge har før gjort seg bemerket seg ved sine evner til å omgå sannheter med smidighet og bære lidelser påført andre med tålsomhet. Disse to skal oppfylle medlemslandenes ”ønske om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer”, som det faktisk står i Atlanterhavspaktens første setning.
Men prosessen tar sikte på å styrke NATOs militære maktbruk i fremmede land. Ved lanseringen understreket daværende generalsekretær at strategien burde gjøre slutt på ”tanken om en forskjell mellom sikkerhet hjemme og sikkerhet ute”, trass i norske råd om ”bedre balanse” mellom dem. De militærpolitiske innspillene tegner bildet av en verden full av farer. Madeleine Albright ramser opp ”smittsomme ideologier, sviktende stater, farlige teknologier, miljøforsømmelser, elektronisk sabotasje, biologisk og kjemisk forgiftning, organisert kriminalitet og sjørøveri” som trusler NATO-landene møter. En tidligere britisk utenriksminister tilføyer ”ekstremisme, energi, etnisitet, vann og naturressurser”. I følge The Washington NATO Project, som er et innspill fra NATOs førende stat, dreier trusselbildet seg også om ”mørkere krefter, innbefattet terrorisme, organisert kriminalitet, korrupte regimer og radikale ideologier – særlig jihadist-visjonen om å befri den muslimske verden for vestlig påvirkning og gjenreise kalifatet.” Her er det sivilisasjonskrig som truer i horisonten.
Forsvarsdepartementet har samtidig utarbeidet et norsk strategiprosjekt – ”Evne til innsats”. Ikke på noe punkt markerer det norske dokumentet evne til avvik fra strategien til USA. Også vi, når det blir krevet, taler på vegne av den vestlige verden: ”Vestens relative maktposisjon kan gradvis svekkes – demografisk, økonomisk og ressursmessig”. Konsekvensene kan bli store på grunn av ”faktiske og potensielle konflikter som spenner fra Nord-Afrika, Midt-Østen og Kaukasus i vest, Irak og Iran til Afghanistan og Pakistan i øst.” Norge skal derfor bidra til ”internasjonal krisehåndtering” langt utenfor våre nærområder.
Begge dokumentene er opptatt av å løse problemer ved hjelp av militær makt, selv om nesten alle de truslene som blir nevnt best kan bli møtt med sivile tiltak. I likhet med Barack Obama er riktignok også de politiske lederne i Norge opptatt av at krigføringen må kombineres med fredsbygging. Men som Leger Uten Grenser peker på, er det ikke lett for folk i et krigsherjet land å se forskjellen på de internasjonale aktørene som redder liv og de som dreper dem.
Dokumentene rommer nesten ikke et ord om det vell av fredelige løsninger som åpner seg ved internasjonal forståelse, gjensidig samarbeid, likeverdighet, felles håndtering av globale utfordringer og rimelig deling av jordens ressurser – kort sagt hva FN kaller en fredskultur. Vi deltar i virkeligheten i en imperialistisk maktpolitikk som gjør verdensorganisasjonen til et underordnet organ. Washington-prosjektet betoner at den atlantiske alliansen former verden. ”Når NATO-landene er enige, blir de kjernen i enhver effektiv global koalisjon. Er de uenige, blir neppe noen global koalisjon effektiv.”
Dokumentet fra USA røper intet kjennskap til at FN har enerett til å sette i verk internasjonal maktbruk. Selv om folkeretten stadig kan forbedres, har vi i dag en rett som det er langt bedre å overholde enn å gjøre ”unntak fra”, som både Thorbjørn Jagland og Erik Solheim slo til lyd for under krigen om Kosovo. Det norske dokumentet har formuleringer i retning av at våre operasjoner skal ha ”forankring i FN-paktens prinsipper”, som forsvarsministeren sier i forordet. Dette holder ikke. ”Prinsipper” kan fortolkes vidt. Det er paktens bestemmelser Norge skal overholde. Landet skal ikke delta i noen militær operasjon uten mandat fra FN. Et mandat er ikke en vag resolusjon hvor operative paragrafer ikke en gang nevner maktbruk – slik det skjedde ved krigen mot Afghanistan. Det er en resolusjon som utvetydig vedtar aksjon med militære midler. FN-organer skal ha styring med aksjonen og ikke være prisgitt ”koalisjoner av villige”.
Washington-prosjektet ser militær seier i Afghanistan som en prøvestein for NATO: ”Det er spørsmål om NATOs troverdighet.” Men skal vi krige av prestisjegrunner? Krigen som ”ingen medlemsland så for seg” har økt terroren og usikkerheten i verden, uten å bedre forholdene i Afghanistan. Afghanerne kan lettere løse sine innbyrdes konflikter om de slipper å føre krig mot verdens mektigste militærallianse samtidig. Norge bør derfor følge SVs plan om å arbeide for forhandlinger, våpenhvile og i alle fall tilbaketrekking av de norske troppene.
Vi forutsetter at regjeringen legger opp til en åpen behandling av innspillene til NATOs nye strategiske konsept, hvor særlig kritisk kompetanse kommer til orde. Men framfor alt venter vi at regjeringen følger opp den kritikken Nei til nye NATO og annen norsk fredsbevegelse har rettet mot tendensen til at alliansen og USA undergraver FNs arbeid for fred, neglisjerer FN-pakten og opptrer som selvbestaltet internasjonalt politi.
(kronikk i Dagbladet 29. sept. 2009)
Tilbakemelding(0)
 |
Kopirett © 2012 Ivar Johansens blogg. Alle rettigheter reservert.
|
|
Blogg om internasjonal politikk
Ein god og ein dårleg nyheit
forandre verden? 16.5.2012
Som avbrekk i eksamenslesinga har eg delteke på intern-seminar på BI i dag. Temaet som stod på agendaen var politiske protestbevegelsar. David Yanagizawa-Drott frå Harvard University var mannen som hadde ordet. Den unge og kreative Harvard-øko
17. mai-feiring mot homofobi
16.5.2012
17. mai er Norges nasjonaldag. Det er den dagen vi feirer Norge som selvstendig og demokratisk nasjon, og der vi hyller viktige nasjonale verdier som likeverd, fellesskap og inkludering. Ut i verden blir dagen feiret som Den internasjonale dage
Faglunsj med Nansen Dialog-nettverket
Norges Fredsråd 16.5.2012
Tid: tirsdag 22. mai, kl. 12–13.30
Sted: Fredshuset, Møllergata 12, 0179 Oslo
Nansen Dialog-nettverket vil snakke om sitt arbeid med dialog som konflikthåndteringsmetode i tidligere Jugoslavia. I 15 år har de jobbet med lærere, journalister, un
Al Naqba og slutt på palestinske fangers sultestreik
Fellesutvalget for Palestina 15.5.2012
Palestinske kvinner med bilder av sønner i israelske fengsler. Foto: Elisabet Palerud
I dag, 15. mai, markerer palestinere verden over Al Nakba(arabisk for «katastrofen»), dagen da staten Israel ble opprettet i 1948. I kjølvannet av det
Retten til å komme hjem
Palestinakomiteen i Norge 15.5.2012
Av Gada Azam, leder av Palestinakomiteen i Oslo
(dette innlegget stod også i Klassekampen 15. mai)
Den 15.mai markerer palestinere Al Nakba (katastrofen), mens Israel feirer statens opprettelse. Al Nakba er betegnelsen på fordrivingen av 750 000
#M12 – SOLIDARITETSMARKERING
Attac Norge 11.5.2012
12. mai tar mennesker over hele verden til gatene for å vise sin motstand mot den skjeve fordelingen av ressurser og mot kriseløsningene som har blitt diktert av markedene.
Vi ønsker å vise solidaritet med de ungdommene, arbeidsledige, studentene
Intern-diplomati
Norge i verden 10.5.2012
Daglig ringer tyske journalister ambassaden med spørsmål om alt fra norsk samfunns- og kulturliv via turistinformasjon til fargen på prinsesse Ingrid Alexandras sykkel. Inneværende uke har jeg for eksempel bidratt til tysk folkeopplysning ved å
Fredsinitiativet går i 1.mai-toget med EL og IT forbundet
Fredsinitiativet 1.5.2012
Fredsinitiativet går i 1.mai toget sammen med EL og IT forbundet som ifjor. Vår parole er LO-Oslos parole
“Norske soldater ut av Afghanistan – nei til angrepskrig”
Fredsinitiativet har laget sin 1 mai-løpis i år og vi håper at
Ny landsleder i IKFF
IKFF 26.4.2012
IKFFs landsmøte 21-22 april på Hamar valgte Kirsten Margrethe Tingstad (Lillehammer) til ny landsleder etter Dagmar Karin Sørbøe. Ny nestleder i styret er Edel Havin Beukes (Oslo/Akershus).
Landsmøtet vedtok tre uttalelser:
1) Til Stortinget og
|