|
Internasjonal politikk
|
|
onsdag 16. desember 2009 12:53 |
 Ingen har noen gang tenkt at det å kvitte seg med atomvåpnene ville bli en enkel oppgave. Tvert imot – det er alltid blitt understreket at dette er et langsiktig og møysommelig arbeid. Men et arbeid som er nødvendig og meningsfylt, og som president Obama nå har gitt ny inspirasjon til. Uansett hva man måtte mene om tildelingen av årets fredspris: det Obama nå trenger er en vitalisert folkebevegelse mot atomvåpen, som både gir støtte og framsetter krav. Mislykkes vi nå, er det ikke sikkert vi får så mange nye sjanser. Kanskje er det nå vi står foran det store gjennombrudd? Det millioner av mennesker over hele verden har arbeidet for, demonstrert for, kjempet for i mer enn 50 år. Men da må vi holde ut enda litt til, sa Inge Eidsvåg bl.a. på landsmøtet til Nei til atomvåpen.
Inge Eidsvåg
Kan vi vekke til en ny folkebevegelse mot atomvåpen?
Innledning på landsmøtet i Nei til Atomvåpen, 21.11. 2009
En bevegelse på lavbluss
La meg begynne med noen personlige erfaringer. Ikke fordi min person er av interesse, men fordi mitt anti-atomvåpen engasjement kan si noe allment om en slik bevegelse.
Jeg ble aktiv da aksjonen ”Nei til nye atomvåpen” ble startet opp høsten 1979. Jeg var med og startet Lillehammer NTA og var leder der en periode. I 1983/84 var jeg medlem av landsstyret i NTA. Jeg reiste land og strand rundt og holdt foredrag om atomvåpentrusselen, og jeg var med og arrangerte fakkeltog her i Oslo med 20 000 deltakere. I noen år brukte jeg all min fritid på arbeidet mot atomvåpen.
Deretter dabbet mitt engasjement av. Det skyldtes flere ting, bl.a. at jeg i 1986 ble rektor ved Nansenskolen, en stilling som nå krevde all min tid. Men mitt engasjement falt også sammen med engasjementet mot atomvåpen generelt. Lillehammer NTA skrumpet inn og ble etter hvert lagt ned, en skjebne vi delta med mange lokallag rundt omkring.
Den dypereliggende årsak til dette var utviklingen i forholdet mellom de to supermaktene. På toppmøtet i Reykjavik mellom Reagan og Gorbatsjov 11. og 12. oktober 1986 gikk de to langt i å love kjernefysisk nedrustning – og de gjorde en av fredsbevegelsens grunnleggende teser til sin egen: ”En atomkrig kan ikke vinnes og må aldri utkjempes!” Deretter fikk vi INF-avtalen høsten 1987, der alle landbaserte mellomdistanseraketter i Europa og Asia ble fjernet. Samtidig begynte Gorbatsjov sin ikkevoldelige revolusjon i Sovjetunionen med ”glasnost” og ”perestrojka”, som endte med jernteppets fall i 1989.
Med INF-avtalen kunne anti-atombevegelsen innkassere en stor seier. Politikerne var i ferd med å ta til vettet, opinionen hadde snudd. Mye hadde skjedd siden ”de tretten” sto fram i Klingenberg kino den 27. november 1960 og dannet ”Kampanjen mot atomvåpen”, en kampanje som ble møtt av sterke politiske motkrefter, og som av bladet Farmand på lederplass ble stemplet som ”minerydderne for den røde arme”.
Holdningene er i dag helt annerledes enn de var i 1960. Mer enn 90 % av det norske folk erklærer seg nå mot atomvåpen. Bak denne holdningsendringen ligger mye idealistisk og godt arbeid. Uten NTA er det utenkelig at den norske opinionen ville ha vært der den er i dag. Og når NTA i Norge fremdeles eksisterer, skyldes det noen entusiasters utrettelige virksomhet. Den mest utrettelige av alle er selvfølgelig Ole Kopreitan.
La oss løfte blikket enda litt mer. Da ser vi at historien om NTA i Norge er historien til de fleste fredsbevegelser i verden. De blomstrer opp en tid og skaper et stort engasjement, flater så ut og skrumper inn. Mange av dem blir borte. Det er flo og fjære også i fredsbevegelsenes liv. Syklusene har ofte en varighet av 8-10 år.
Hvorfor blir det slik? Tre hovedgrunner avtegner seg:
a) Dette er ofte reaktive bevegelser, bevegelser som kjemper mot noe. Når de etter lang tids iherdig arbeid endelig kanskje kan innkassere en liten seier, slår man seg til ro med det og later som om problemet er løst. ”Vi kom til gjestfrie folk,” sa fanten, ”vi hadde så nær fått mat”.
b) Eller – seirene uteblir. Det blir et utmattende Sisyfos-arbeid, år etter år. Og når entusiasmens krybbe er tom, begynner hestene å bites. Optimisme og kampvilje erstattes av frustrasjoner, trøtthet og maktesløshet. Det oppstår fraksjoner og splittelser. Man blir uenige om både analyser, mål og strategi. Bevegelsen splittes mellom ”aktivister” og ”teoretikere”, mellom de som går for en sak eller flere saker, mellom de som vil arbeide for kortsiktige eller langsiktige mål, mellom de som vil samarbeide bredt og de som vil være ”rene”, mellom ledelse og grasrot, osv. Det utadrettete arbeidet blir erstattet av interne stridigheter, og sakte men sikkert tappes organisasjonen for energi. Man blir, med en luthersk formulering, ”innkrøkt seg selv”. Bevegelsen utmattes og kveles innenfra av mangel på entusiasmens livgivende stoff.
c) Livsfaseforklaringen. Etter å ha deltatt aktivt i 8-10 år, er man utladet og sliten. Man får kanskje ny jobb, stifter familie, får unger eller engasjerer seg i andre spørsmål. Eller: man er trøtt av å arbeide mot noe, nå vil man finne noe å arbeide for. Det blir for mye reaksjon – for lite innovasjon. Og på grunn av at energien også har sivet ut av bevegelsen, er det lite eller ingen nyrekruttering. Forgubbingen inntrer, og bare de aller mest utholdende blir igjen.
Mulighetenes språk
Kan vi vekke til en ny folkebevegelse mot atomvåpen? Ingen har vel noe svar på dette spørsmålet. Man vedtar ikke en folkebevegelse. Den må vokse fram som resultat av mange sammenfallende faktorer. Jeg vil peke på noen nødvendige forutsetninger som må være til stede – nødvendige, men antakelig ikke tilstrekkelige.
1. Vi må gi en enkel, men realistisk beskrivelse av situasjonen: At det fremdeles finnes nok atomvåpen i verden til å utslette det meste av alt liv på kloden. At disse våpnene vil bli spredt og før eller siden brukt, hvis vi ikke greier å fjerne dem. At Norge er med i en forsvarsallianse der atomvåpen inngår, og at vi endog er villige til å ta i bruk disse våpnene først. At vi ikke kan leve med, verken moralsk eller strategisk, en situasjon der planlagt folkemord gjøres til akseptabel forsvarsstrategi. Her må vi kombinere faktiske kunnskaper med en sterk moralsk argumentasjon, slik NTA alltid har gjort.
2. Vi må formulere et håp. Alt det som har beveget verden framover begynte en gang som et håp. Da Martin Luther King jr., den 23. august 1963, holdt sin berømte tale foran 250.000 mennesker i Washington, sa han ikke: ”Jeg har et problem.” Han sa: ”Jeg har en drøm. En drøm om at mine fire barn en dag kan bo i et land, der de ikke blir bedømt ut fra fargen på sin hud, men av innholdet i sin karakter.”
Den kjente engelske sosiologen Anthony Giddens har formulert et paradoks – Giddens paradoks. Det går ut på at hvis konsekvensene av en trussel ikke er håndfaste, umiddelbare eller synlige i hverdagen, vil folk flest ikke gjøre noe særlig konkret for å forhindre den kommende katastrofen. Men ved å vente med å gjøre noe til konsekvensene er synlige, vil det være for sent. Giddens mener at dommedagsprofetier ikke ser ut til å hjelpe. Folk lar seg ikke skremme til handling. Vår eneste mulighet, sier Giddens, er å skape en fristende framtidsvisjon. ”I stedet for å snakke om problemer, bør vi bruke mulighetenes språk,” sier han.
Hva er håpets fiender? Først og fremst kynisme, pessimisme og fatalisme. ”Jasså, så du tror at du kan endre verden? Dette har vært prøvd før. Kom tilbake til virkeligheten. Vær realistisk. Lille ”vi” kan ikke gjøre noe, hvis ikke …” Når vi møter en slik apati hos oss selv og andre, skal vi ta det alvorlig. Den kan festne seg i sinnet og bli til en livsholdning. Men apati kan også være et utgangspunkt for å bli vekket til handling. Man innser at hvis alle skulle tenke slik, vil kommende generasjoner kunne anklage oss – med rette – for at vi stilltiende godtok forberedelsene til en forbrytelse mot menneskeheten. Hvor var jeg da forberedelsene til den store katastrofen pågikk? Hvorfor gjorde jeg ikke noe for å forhindre at den skulle skje? Det finnes tilgivelse for mye, men ikke for likegyldighet og passivitet når klodens skjebne står på spill.
Vårt håp er en verden uten atomvåpen. Vi er enige med Canberra-kommisjonen (1996), der bl.a. Robert McNamara og Joseph Rotblat var medlemmer, når de konkluderte slik:Tesen om at atomvåpnene kan beholdes i all fremtid uten noen gang å bli brukt – ved uhell eller med hensikt – strider mot all troverdighet. Det eneste effektive forsvar er en fullstendig eliminasjon av alle atomvåpen og en sikkerhet for at de aldri vil bli produsert på nytt. 3. Vi må formulere kortsiktige og konkrete mål. Politiske mål. Gjerne bare ett eller to. Disse må begrunnes godt og formuleres tydelig. Og vi må vise hvordan målene kan oppnås. Det er ikke nok å si halleluja, vi må gjøre det og.
4. Arbeidet må ha én klar adressat: Er det Stortinget, regjeringen, kommunestyrer, det militære establishment? Hva med et nytt ”påskeopprør” for å få alle stortingsrepresentantene til skriftlig å ta avstand fra NATOs atomstrategi, nå når alliansens strategiske konsept er under revisjon? Eller støtte forslaget til FN-konvensjon om forbud mot atomvåpen, slik vi har forbud mot biologiske våpen (1972) og kjemiske våpen (1993)? Eller til å gå inn for etableringen av Norden som traktatfestet atomvåpenfri sone. Hvorfor skal ikke vi her i Norden forplikte oss på samme måte som hele Afrika nå har gjort? (Den 12. august trådte avtalen om Afrika som atomvåpenfri sone i kraft.)
5. Vi må bygge allianser. Brede allianser, gjerne uvante allianser. Her har NTA alltid gjort et godt arbeid. Hva med samarbeid med den nye ledelsen i Utdanningsforbundet for et fornyet opplysningsarbeid om atomvåpen i den norske skolen? Hva med offiserer og tjenestepliktige i militæret? Hva med Naturvernforbundet og Natur og Ungdom? Hva med å koble klima og atomvåpen mye sterkere? Haag-domstolens viktige betenkning fra 8. juli 1996 slo enstemmig fast at atomvåpen er ”unike i sin destruktive kapasitet” – og at ”bruk av atomvåpen kan føre til en miljøkatastrofe”.
6. Kan det tenkes nye arbeidsformer? Kan vi utvide repertoaret også her? Kan vi bygge organisasjonen bedre? Har vi brukt våre fem tidligere toppolitikeres prisverdige initiativ fra juni i år godt nok? Da gikk Oddvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og Thorvald Stoltenberg ut og argumenterte sterkt for en verden uten atomvåpen. De gikk mot doktrinene om førstebruk, og de minnet om at ikke-spredningsavtalens medlemmer har en folkerettslig forpliktelse til å arbeide for kjernefysisk nedrustning (art. VI). Og de tilføyde: ”De som står utenfor – Israel, India, Pakistan og Nord-Korea – bør forplikte seg til det samme.”
Moskitoens makt
Ingen har noen gang tenkt at det å kvitte seg med atomvåpnene ville bli en enkel oppgave. Tvert imot – det er alltid blitt understreket at dette er et langsiktig og møysommelig arbeid. Men et arbeid som er nødvendig og meningsfylt, og som president Obama nå har gitt ny inspirasjon til.
Uansett hva man måtte mene om tildelingen av årets fredspris: det Obama nå trenger er en vitalisert folkebevegelse mot atomvåpen, som både gir støtte og framsetter krav. Allerede i valgkampen formulerte han visjonen om en verden uten atomvåpen. Han har skrinlagt rakettskjoldet i Europa, og han satser på å få prøvestansavtalen ratifisert også i den amerikanske kongressen. (Verken USA, Kina, Israel, Pakistan, India eller Nord-Korea har ratifisert denne avtalen.) Obama ledet personlig Sikkerhetsrådets møte den 24. september, der samtlige medlemsland forpliktet seg til å bidra til å skape forutsetninger for en verden uten atomvåpen. Hvem kunne vel drømme om at en amerikansk president i løpet av så kort tid ved makten skulle ta slike initiativ? Og hvem kunne drømme om at NTA skulle støtte en sittende amerikansk president i kampen mot atomvåpen? Obamas presidenttid kan være en historisk mulighet til å fjerne det Damokles-sverdet som har hengt over oss siden 1945. Mislykkes vi nå, er det ikke sikkert vi får så mange nye sjanser. Kanskje er det nå vi står foran det store gjennombrudd? Det millioner av mennesker over hele verden har arbeidet for, demonstrert for, kjempet for i mer enn 50 år. Men da må vi holde ut enda litt til.
Hvis vi ikke greier å skape en ny og stor folkebevegelse, så er det desto mer nødvendig å være en liten. Og til dem som sier at en liten anti-atomvåpen organisasjon er av ingen verdi, svarer jeg med et gammelt afrikansk ordspråk: ”Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, så prøv å sove i et lukket rom med en moskito.”
NTA har vært – og vil fortsatt være – en slik moskito, både i åpne og lukkete rom. Noen ganger blir én moskito til mange – til svermer. Da må endog de mektigste menn kapitulere.
 |
Blogg Internasjonal politikk
Kopirett © 2010 Ivar Johansens blogg. Alle rettigheter reservert.
|
|
|
Temaer 
RSS for kommentarer
