Krig for pengenes skyld.

Krig er butikk.

De rødgrønne har jo vist seg svært så velvillige overfor USAs krigspolitikk, men det er vel ikke fordi det er så mye å tjene på den?

Har så langt ikke hørt om noen regjering som ikke ønsker å tjene penger. Hilsen Desillusjonert

...vi er medlemmer av Nato - om dere ikke vet det...

Pål: Noe av problemet rundt norsk våpenhandel og våpenindustri er at den folkelige mobiliseringen ikke er sterkt nok til at f.eks. Arbeiderpartiet kan bli presset. Nå er jo særlig LOs fokus nesten det motsatte; meget aktive lobbyister for våpenkremmernes betydning for lokalsamfunn som Kongsberg, Raufoss m.fl.

SV klarer ikke denne jobben alene uten en sterkere opinion, og utenomparlamentarisk moblisering.

..skal Sv "ha en hånd på rattet innefor Nato" eller kjempe for å gå ut - og gå imot våpeneksport..?

Øystein: for å forfølge det billedlige; det hjelper ikke å "ha en hånd på rattet", hvis det er andre som har styringa og kursen går feil vei. som nå i Afghanistan.

... jeg ropte "Norge ut av Afganistan" i to - tre netter på Roskilde for noen år siden... ble stemt ut....Jeg har ikke nok livskraft til å kjempe videre om det....;-((

Ivar: De som jobber for å få Norge ut av Afghanistan får jo ikke mye hjelp av SV. For å tøye metaforene et hakk til: Dere sitter vel egentlig i barnesetet?
I går kl. 17:01 ·

Pål: Og hjelpen skulle være?

Ivar : vi er i Afganistan - men i nord... Det hadde vi ikke vært uten SV....(tror jeg)

"kontroll på egen eksport" og "sluttbrukerlisens"... det blir kosmetikk, spør du meg. Tusener av måter å omgå det på. Skal man virkelig gjøre noe som fungere må det bli å slutte å selge våpen i det hele tatt! Synes det blir latterlig å produsere våpen som er ment å drepe og ødelegge, og så si at man skal selge til de som ikke trenger dem! Det er da ingen som ikke trenger våpen, som kjøper dem! Det er vel innlysende. Nei. Erstatt våpenindustrien med noe annet der på Raufoss og Kongsberg - da gjør vi noe! :)

Trond: og i påvente av at vi kommer dit/oppnår aksept på det standpunktet mener du det er likegyldig å forsøke å begrense skadevirkningene mest mulig?

Hva med å skape arbeidsplasser innenfor jernbaneutbyggingen i stedet?

Jeg er selvfølgelig ikke mot å begrense skadevirkningene, men jeg tror ikke noe på at sluttbrukererklæringer og og merking og sporing og alt det der faktisk vil begrense noen skadevirkninger. Ja, det vil gi oss bedre samvittighet for "vi har da prøvd", men i praksis vil våpene uansett havne hos folk og land som bruker dem. Den eneste måten å stoppe akkurat det på er å slutte å selge våpen! Ingenting annet vil fungere. Eller - vi må innse at om vi absolutt skal ha en våpenindustri, vel, da får vi tåle at våpene brukes til det de er ment for, nemlig ødelegge og drepe. Har vi problemer med at våpnene brukes til det de er ment for så er eneste løsning å slutte å produsere dem, slik jeg ser det.
Sluttbrukereklæringer og andre kosmetiske tiltak forandrer ingenting, de bidrar til et falsk inntrykk av at der er kontroll, mens i praksis våpenproduksjonen, -salget og -bruken fortsetter uforminsket. Jeg stemmer på Eddies forslag over her. :)

Målet bør selvsagt være å konvertere norsk krigsmateriell eksporterende industri, slik at industriens teknologi kan benyttes til produksjon av varer samfunn har nytte av, heller enn å legge til rette for norsk krigsprofitt. I den anledning er det rart at ikke SV kan være tydelige på at den ekstreme veksten i våpeneksporten vi i dag erfarer er uønsket. På fredagens dagsrevy ble det isteden understreket av SV at partiet ikke er imot våpeneksport. Er ikke det å begynne i helt feil ende?

Når det gjelder norsk våpenhandelpolitikk er hovedproblemet i dag to myter om den norske eksportkontrollen som i øyeblikket synes å passivisere det politiske miljø i saken:

a) At Norge har verdens strengeste eksportkontrollregelverk
b) At norske våpen ikke kommer på avveie

Begge disse påstandene gjentas jevnlig av alle partier på Stortinget, UD og til og med en del aktører i media og sivilsamfunn. Påstandene blir imidlertid ikke mer sanne av den grunn. Etter mange års arbeid på feltet er min forståelse at det ikke er hold i noen av disse påstandene. Påstandene underbygges heller ikke gjennom komparativ forskning på internasjonal eksportkontroll. Allikevel presenteres altså mytene som sannheter. Dermed får heller ikke politikerne incentiv for kritisk tenkning i disse sakene, og debatten om hvordan vi kan og bør bedre norsk eksportkontroll forsvinner. Dette er et kjempeproblem, fordi det nettopp er partiene gjennom deres representasjon på Stortinget som har det endelige ansvaret for dagens våpeneksport. Det er altså Stortinget som har som jobb å gjennomgå eksportregelverk og praksis hvert år, og det er dermed nettopp her debatten må starte.

Til slutt et eksempel på en relevant problemstilling rundt regelverket, og et eksempel på en type debatt om dette som trengs i dagens Storting om forholdene:

I en stortingsdebatt i desember 1996 koplet RV‐representanten Folkvord våpeneksporten til Tyrkia til det bredere spørsmålet om landkategoriene for mottakere av norsk forsvarsmateriell på en måte som fortsatt er svært aktuell. Folkvord påpekte at UDs retningslinjer fra 28. februar 1992 innebærer en selvmotsigelse når det gjelder hvilke land som kan få kjøpe våpen fra Norge fordi den bygger på den regjeringserklæringen som statsminister Einar Gerhardsen la fram 11. mars 1959 ("ikke eksportere våpen til land i krig osv"). Når det så etableres i kapitlet om landgrupper og varekategorier i retningslinjene at landgruppe 1, som består av ”de nordiske land og NATOs medlemsland ”, at Norge kan eksportere alle typer krigsmateriell til disse, betyr det at de militære handlingene som NATO‐land er involverte i pr. definisjon ikke kan kalles krig eller borgerkrig. Ifølge Folkvord var dette årsaken til at:

"vi har hatt dei mest forunderlege offentlege debattar, der både stortingsrepresentantar og statsrådar har involvert seg i å skulle forklare at den pågåande krigen i det søraustlege Tyrkia ikkje er ein krig og ikkje er ein borgarkrig.”

Selv en forunderlig debatt er imidlertid bedre enn fravær av debatt. Sitatet er fra Stortinget høsten 1996. Er ikke denne tematikken like aktuell våren 2010? I tilfelle bør noen på tinget ta initiativ til en skikkelig debatt på feltet, og en kritisk gjennomgang av det eksisterende regelverk og praksis for norsk krigsmaterielleksport.