Dag Seierstad: Frihet til å anskaffe

Dag Seierstad: Frihet til å anskaffeEUs anbudsregler for offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudskravet gjelder også selskap som driver sin virksomhet på basis av en offentlig konsesjonsordning, som oljeselskapene på sokkelen. Det er uro omkring anbudsreglene ikke bare i Norge, men også i mange EU-land. Kommune-Europas interesseorganisasjon, CEMR, har på en høring i EU-parlamentet nylig reist kravet om «frihet til å anskaffe»: Kommunale og regionale myndigheter må ha større frihet til å velge hvordan de skal innrette seg når det gjelder innkjøp og byggeoppdrag, skriver Dag Seierstad.


Frihet til å anskaffe!

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og landsstyremedlem i SV.


EUs anbudsregler for offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudskravet gjelder også selskap som driver sin virksomhet på basis av en offentlig konsesjonsordning, som oljeselskapene på sokkelen.

Det er uro omkring anbudsreglene ikke bare i Norge, men også i mange EU-land. Kommune-Europas interesseorganisasjon, CEMR, har på en høring i EU-parlamentet nylig reist kravet om «frihet til å anskaffe»: Kommunale og regionale myndigheter må ha større frihet til å velge hvordan de skal innrette seg når det gjelder innkjøp og byggeoppdrag.

For Kommune-Norge er anbudsreglene det mest plagsomme ved EØS-avtalen. EU krever at alle kommunale innkjøp over ei grense på 1,7 millioner kroner må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, det vil si i 27 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Kravet gjelder både ved kjøp av varer og av tjenester.

For statlige innkjøp er terskelen satt til 1,1 millioner kroner. Her i Norge har vi satt grensa både for statlige og kommunale innkjøp enda lavere. Den ble i september 2005 økt til en halv million kroner, etter at den ei tid hadde vært så lav som 200.000 kroner.

Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner.

Ved disse anbudene må leverandører og entreprenører fra 29 land stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.

Dette anbudsregimet er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige.

På høringen i EU-parlamentet la talspersonen for CEMR vekt på at anbudsprosesser som skulle ha bidratt til konkurranse, «har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter».

Regelverket utløser stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig.

EU-domstolen har dessuten de siste månedene felt noen dommer som gjør at usikkerheten om hva som er gyldig rett, brer seg. En del av dommene har hatt «uventede, uforutsette og uvelkomne konsekvenser» for oppdragsgiverne ved at de stiller mer omfattende anbudskrav enn før – ifølge CEMR.

Det har ført at det blir flere rettssaker – og dermed forsinkelser, økte kostnader og usikkerhet både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Slikt kommer på tampen av en anbudsprosess som alt på forhånd har krevd mye av både tid og penger. På denne måten blir bruken av anbud langt mindre effektiv enn den var tenkt å være.

CEMR ber derfor om en full gjennomgang av direktivene om offentlige anskaffelser. Dagens situasjon fører til «forvirring og juridisk usikkerhet hos innkjøpere og politikere på kommunalt og regionalt nivå».

CEMR stiller en serie krav til hva som må endres. Det viktigste er at EU-kommisjonen og andre EU-instanser godkjenner at lokale myndigheter har en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det.

Et annet sentralt krav er at regionale og kommunale myndigheter må kunne overlate oppdraget til selskap som de eier eller kontrollerer uten at oppdraget må legges ut på anbud. I dag er det slik at for eksempel et kommunalt aksjeselskap må inn i anbudskonkurranser om ethvert oppdrag for egen kommune.

Oppdrag må også kunne gis til interkommunale selskap uten anbudskonkurranse. Det er forbudt i dag.

CEMR vil at det blir friere adgang til å bestemme hvilke kriterier som skal legges til grunn for å vurdere de tilbudene som legges inn. Retten til å forhandle med aktuelle tilbydere før det endelige tilbudet utformes, er også nødvendig for å få fram gode løsninger på teknisk kompliserte innkjøp og byggeoppdrag.

Både i EU og her i landet er EU-kravet om anbud begrunna med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere skal i teorien presse prisene nedover. Så entydige er erfaringene på ingen måte.

EØS påtvinger oss et regelverk for offentlige innkjøp og byggeoppdrag som blir byråkratisk, dyrt og til fordel for de største leverandørene. Det var konklusjonen da Statskonsult undersøkte ordningen våren 1997. Asplan Analyse kom til et tilsvarende resultat i 2005.

Det krever både arbeidstid og spesialisert kompetanse å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager. EØS-anbudene er derfor både dyre og tungvinte for mange kommuner og andre offentlige instanser.

Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på en åpen anbudskonkurranse i 30 land i forhold til en mer begrensa anbudskonkurranse – eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Derfor er kravet til CEMR om større «frihet til å anskaffe», godt begrunna.

(Klassekampen 13. febr 2010)

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)