Internasjonal politikk

Afghanistan: Hvem er fienden?

Afghanistan: Hvem er fienden?"I alle kriger er det de uskyldige som lider mest. Rundt 2.400 uskyldige sivile afghanere ble drept i fjor som en konsekvens av ”terrorkrigen.” I anstendighetens navn må vi nå si stopp, og snarest mulig overlate landet til afghanerne selv, av hensyn til ”alliansens troverdighet”. Ved mitt besøk i Afghanistan understreket Norges lokale militære ledere at den viktigste årsak til at det ikke er mulig å realisere en snarlig exit-strategi er at oppbyggingen av det sivile samfunn har kommet altfor kort; eller som jeg ville si: vi har for stor grad lagt vekt på en militær løsning. De som argumenterer for at ”Afghanistan er strategisk viktig for Norge” må derfor ta den faktiske konsekvens av dette: øke den sivile utviklingsinnsats betydelig. Nå!." Dette skriver jeg bl.a. i en kronikk i Dagbladet i dag.


Afghanistan:  Hvem er fienden?

Av Ivar Johansen, Internasjonal leder i SV


”Anti-Afghan Fighters”.  Opprørerne. Taliban.  Begrepet som lederskiktet for de norske militærstyrkene i Afghanistan bruker om “fienden” de bekjemper er forskjellige. Men flere av dem gir grunn til bekymring. 

Et av Norges og NATOs målsettinger for Afghanistan er å bygge ut en fungerende nasjonal myndighetsstruktur, basert på demokratiske grunnprinsipper.  Dette er krevende i et land som er preget av mangeårig motstand mot sentral makt, og hvor lokale krigsherrer og folkegruppeledere har tradisjon for å ville ha lokal makt, mot sentralledelsen i Kabul.  I et land som preges av analfabetisme og korrupsjon. Og hvor selv ledende ministere i Karzais regjering nevnes som tungt inn i narkotikakartellene.

Det som skiller demokrati fra totalitære diktaturer er bl.a. retten til fri meningsytring. At det er helt legitimt å motarbeide det sittende regime gjennom legale demokratiske midler. Når en av de norske topplederne i Afghanistan ved sin oppramsing av det som kvalifiserer til å bli plassert blant ”Anti-Afghan Fighters” (AAF) også nevner de som gjennom propagandaspredning undergraver Karzai-regimet, tenker jeg det kan være stor fare for at vi i Afghanistan skyller vannet ut med badevannet. 

Vi kan få et skjørt samfunn, uten tilstrekkelig forankring av demokratiske grunnprinsipper.  Med den sterke militærmakten som bygges ut kan vi risikere at disse tar makta, og at vi får en militærjunta som styrer landet.

En norsk etterretningsoffiser understreket: Motstanden ISAF, USA og Norge møter i Afghanistan kan ofte være Taliban. Men statsbyggingen innebærer at man bryter opp og utfordrer gamle maktstrukturer. Motstanderen kan derfor i mange tilfelle like gjerne være: De kriminelle miljøer. Narkotikakartellene. Fundamentalister. Korrupsjonsinteressene. Eller det kan være de gamle krigsherrer eller lokale makthavere. Her går interessene på kryss og tvers.  Når derfor en lokal politisjef eller guvernør identifiserer AAF-ere er det ikke nødvendigvis Taliban. Det kan det like gjerne være rivaliserende aktører innenfor korrupsjon- eller narkotikatrafikk han vil kvitte seg med.

SV har gjennom flere år understreket at vår Afghanistaninnsats har vært forfeilet.  At det ikke finnes noen militær løsning. At det å pøse på med mer militær innsats er å satse på gal medisin. Vi har snakket om en ”afghansk løsning” gjennom massiv oppbygging av det sivile samfunn, på afghanernes premisser. Vi har snakket om en exitstrategi og en politisk løsning, som bl.a. innebærer politiske forhandlinger med alle parter. I dag er dette også president Obamas uttalte strategi, og vår hjemlige forsvarsminister Grete Faremo snakket forleden om at afghanerne bør kunne overta sikkerhetsansvaret i  Faryab-provinsen (som Norge i dag har ansvar for) innen 12 til 18 måneder.

De fleste norske militære ledere i Afghanistan fnyser av dette, og anser dette for å være  urealistisk. De påpeker at reelt sett har utviklingen i Faryab - og de nærliggende provinser i nord – de siste par årene gått gal vei.  Alt har vært satset på sikkerhet, men på de to andre pilarene fra Norges side: utviklingstiltak som skal bygge opp det sivile samfunn (skoler, veier, brønner osv) samt myndighets- og nasjonsbygging, har en kommet relativt kort. Kanskje vi har vektlagt nødhjelp og bistand for høyt, til forskjell fra utviklingsarbeid.

Norge har en klok holdning (og som vi dessverre er relativt alene om i ISAF-sammenheng) om at det skal være et tydelig skille mellom hva som er militærets rolle, og hva som er en sivil oppgave. Men dette har liten forståelse hos de norske lokale militære ledere. De ser nok gjerne at de 750 millionene som Norge årlig setter inn på dette skulle vært underordnet militære prioriteringer, og forvaltet av Forsvaret selv.

Med lederen for USAs og NATOs operasjoner i landet, general Stanley McChrystal er strategiene endret, men samtidig er det slik at mens politiske ledere i land som USA, Nederland, Canada – og Norge – snakker om at afghanerne snarlig må overta ansvaret for sitt land, og en exit-strategi, ser det for meg ut som de politiske strategier ikke er forankret og har tilslutning hos de lokale ISAF-aktører i Afghanistan.

USAs hovedmål er den såkalte krigen mot terror, og som nok lett på ”den andre siden” oppfattes som den vestlige verdens krig mot islam. Dette er annerledes enn det mandat FNs sikkerhetsråd har gitt for ISAF-styrkene, senest 8. oktober i fjor. Her er hovedperspektivet stabilisering. Terrorisme lar seg ikke stanse med militære intervensjoner. USAs og NATOs terrorkrig bidratt til nye fiendebilder, til rekruttering av nye, «hellige» krigere – og til en opptrapping på begge sider.  Demokratiutvikling skjer først og fremst der det er samsvar mellom teori og praksis, og ikke ved en ”krig” som i den gode saks tjeneste begår alvorlige brudd på folkeretten og menneskerettighetene.

”Afghanistan er strategisk viktig for Norge”, sto på det på PowerPoint-plansjen til Sigurd Marstein, ministerråd ved den norske ambassade i Kabul, og utplassert ved PRT-en i Meymaneh med ansvar for det norske sivile utviklingsprogrammet i Afghanistan. I en parentes begrunnet han det med følgende to punkter: ”terrorfare” og ”alliansens troverdighet”.  En farlig argumentasjon.

I alle kriger er det de uskyldige som lider mest. Rundt 2.400 uskyldige sivile afghanere ble drept i fjor som en konsekvens av ”terrorkrigen.” I anstendighetens navn må vi nå si stopp, og snarest mulig overlate landet til afghanerne selv, av hensyn til ”alliansens troverdighet”. Ved mitt besøk i Afghanistan understreket Norges lokale militære ledere at den viktigste årsak til at det ikke er mulig å realisere en snarlig exit-strategi er at oppbyggingen av det sivile samfunn har kommet altfor kort; eller som jeg ville si: vi har for stor grad lagt vekt på en militær løsning. De som argumenterer for at ”Afghanistan er strategisk viktig for Norge” må derfor ta den faktiske konsekvens av dette: øke den sivile utviklingsinnsats betydelig. Nå!

(kronikk i Dagbladet 16. mars 2010)

Kommentarer   

#1 Dan Hagen 16-03-2010 09:58
Veldig mange viktig poeng i artikkelen. Bra! Et er at legger alle vekt på det militære, er det vanskelig å få til det sivile. Dermed er det lett for de militære å si: men vi har ikke kommet langt når når det gjelder det sivile og svaret gir seg selv: vi kan ikke dra ut nå!

Samtidig bør SV se på helheten. USA er i Afghanistan for å holde kontroll i forhold til Kina, Pakistan og India. Pakistan støtter muligens Taliban for å stå i mot India osv...

SV bør løfte hodet og innse at vår Afghanistan-pol itikk inngår i et større politisk spill. Konklusjon: norske styrker må ut og FN må overta.

Dan
#2 Asbjørn Wahl 16-03-2010 10:15
Se Christine Buchholtz' (Die Linke) innlegg mot krigen i Den tyske forbundsdagen. Etter innlegget reiste alle representantene for Die Linke seg og demonstrerte ved å vise fram plakater med navnene for de afghanske ofrene for "feilbombingen" som tyske soldater var involvert i. En sterk markering, som førte til at hele delegasjonen ble utvist fra resten av møtet:
kurl.no/x7mv
#3 Jacob 16-03-2010 11:14
Jeg ser i Dagbladet at du har vært en tur i Afghanistan. Kan det være at du uforvarende har ”gone native?” Kronikken din var god, men den var langt fra så hard i klypa som jeg hadde ventet fra din side. Jeg synes du underslår det viktigste, nemlig at så lenge det internasjonale samfunn ikke har vilje til å bidra med støtte til sikkerhet og gjenoppbygging av det afghanske samfunnet med tilstrekkelige ressurser, så hjelper det ikke at nærværet er folkerettslig legalt. Så lenge utsiktene til å lykkes er minimale er det, i tråd med prinsippene for ”rettferdig krig”, rett og slett ikke etisk og moralsk forsvarlig å føre krig slik vi gjør i Afghanistan. Så sier tilhengerne av engasjementet at dersom vi trekker oss ut blir det borgerkrig. Faktum er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan, og vi er blitt part i den og brukes kynisk av krigsherrer i deres kamp mot hverandre. Det eneste det internasjonale samfunnet har bidratt med i denne sammenheng er å pøse enda flere våpen inn i de tradisjonelle stammekonflikte ne i landet slik at de er blitt mye blodigere og mer destruktive enn før. I den sammenheng er det for øvrig svært uklokt å skulle bygge opp en Afghansk hær på flere hundre tusen mann. Det som trengs er støtte til å etablere en virkningsfull og ukorrupt politistyrke. Her er vi kommet helt til kort.
#4 Vegard Velle 16-03-2010 11:34
Innlegget av Buchholtz finnes oversatt til engelsk her: www.tinyurl.com/yhj6phu
#5 Anne Kristine Bohinen 16-03-2010 13:14
Vi reagerer sterkt når våre egne faller i Afghanistan, men glemmer alle de uskyldige sivile som blir drept i landet. Vår dobbelmoral skaper frykt, lidelse og agressjon. Vi bør overlate landet til landets eget folk.
#6 Bjørn 17-03-2010 21:34
Er dessverre helt enig med deg.

Det er kun alminnelig amerikansk forvirring og europeisk unnfallenhet som gjør det mulig å holde denne krigen gående.

Ulike høyere amerikanske offiserer gir helt ulikt svar på hvorfor de er i Afghanistan. Norge deltar visstnok for ”å hjelpe kvinnene”.

Kan være en nyttig påminnelse at tyskernes okkupasjon av Norge ble offisielt iverksatt for å beskytte Norge mot angrep fra Storbritannia.

Tankevekkende også at senest sommeren 2009 offentliggjorde den spanske statsadvokaten navnet på 128. 400 spanjoler som ”forsvant sporløst” mot slutten av den spanske borgerkrigen (juli 1936 – april 1939) og i de nærmeste årene etter.
Storbritannia bruker ikke mye tid i historiske dokumenter på å fortelle at de gjennom sin utenrikspolitik k aktivt hjalp Spania til 37 år med diktatur?

Lykke til med dine bestrebelser,

You have no rights to post comments