|
Internasjonal politikk
|
|
tirsdag 16. mars 2010 03:29 |
"I alle kriger er det de uskyldige som lider mest. Rundt 2.400 uskyldige sivile afghanere ble drept i fjor som en konsekvens av ”terrorkrigen.” I anstendighetens navn må vi nå si stopp, og snarest mulig overlate landet til afghanerne selv, av hensyn til ”alliansens troverdighet”. Ved mitt besøk i Afghanistan understreket Norges lokale militære ledere at den viktigste årsak til at det ikke er mulig å realisere en snarlig exit-strategi er at oppbyggingen av det sivile samfunn har kommet altfor kort; eller som jeg ville si: vi har for stor grad lagt vekt på en militær løsning. De som argumenterer for at ”Afghanistan er strategisk viktig for Norge” må derfor ta den faktiske konsekvens av dette: øke den sivile utviklingsinnsats betydelig. Nå!." Dette skriver jeg bl.a. i en kronikk i Dagbladet i dag.
Afghanistan: Hvem er fienden?
Av Ivar Johansen, Internasjonal leder i SV
”Anti-Afghan Fighters”. Opprørerne. Taliban. Begrepet som lederskiktet for de norske militærstyrkene i Afghanistan bruker om “fienden” de bekjemper er forskjellige. Men flere av dem gir grunn til bekymring.
Et av Norges og NATOs målsettinger for Afghanistan er å bygge ut en fungerende nasjonal myndighetsstruktur, basert på demokratiske grunnprinsipper. Dette er krevende i et land som er preget av mangeårig motstand mot sentral makt, og hvor lokale krigsherrer og folkegruppeledere har tradisjon for å ville ha lokal makt, mot sentralledelsen i Kabul. I et land som preges av analfabetisme og korrupsjon. Og hvor selv ledende ministere i Karzais regjering nevnes som tungt inn i narkotikakartellene.
Det som skiller demokrati fra totalitære diktaturer er bl.a. retten til fri meningsytring. At det er helt legitimt å motarbeide det sittende regime gjennom legale demokratiske midler. Når en av de norske topplederne i Afghanistan ved sin oppramsing av det som kvalifiserer til å bli plassert blant ”Anti-Afghan Fighters” (AAF) også nevner de som gjennom propagandaspredning undergraver Karzai-regimet, tenker jeg det kan være stor fare for at vi i Afghanistan skyller vannet ut med badevannet.
Vi kan få et skjørt samfunn, uten tilstrekkelig forankring av demokratiske grunnprinsipper. Med den sterke militærmakten som bygges ut kan vi risikere at disse tar makta, og at vi får en militærjunta som styrer landet.
En norsk etterretningsoffiser understreket: Motstanden ISAF, USA og Norge møter i Afghanistan kan ofte være Taliban. Men statsbyggingen innebærer at man bryter opp og utfordrer gamle maktstrukturer. Motstanderen kan derfor i mange tilfelle like gjerne være: De kriminelle miljøer. Narkotikakartellene. Fundamentalister. Korrupsjonsinteressene. Eller det kan være de gamle krigsherrer eller lokale makthavere. Her går interessene på kryss og tvers. Når derfor en lokal politisjef eller guvernør identifiserer AAF-ere er det ikke nødvendigvis Taliban. Det kan det like gjerne være rivaliserende aktører innenfor korrupsjon- eller narkotikatrafikk han vil kvitte seg med.
SV har gjennom flere år understreket at vår Afghanistaninnsats har vært forfeilet. At det ikke finnes noen militær løsning. At det å pøse på med mer militær innsats er å satse på gal medisin. Vi har snakket om en ”afghansk løsning” gjennom massiv oppbygging av det sivile samfunn, på afghanernes premisser. Vi har snakket om en exitstrategi og en politisk løsning, som bl.a. innebærer politiske forhandlinger med alle parter. I dag er dette også president Obamas uttalte strategi, og vår hjemlige forsvarsminister Grete Faremo snakket forleden om at afghanerne bør kunne overta sikkerhetsansvaret i Faryab-provinsen (som Norge i dag har ansvar for) innen 12 til 18 måneder.
De fleste norske militære ledere i Afghanistan fnyser av dette, og anser dette for å være urealistisk. De påpeker at reelt sett har utviklingen i Faryab - og de nærliggende provinser i nord – de siste par årene gått gal vei. Alt har vært satset på sikkerhet, men på de to andre pilarene fra Norges side: utviklingstiltak som skal bygge opp det sivile samfunn (skoler, veier, brønner osv) samt myndighets- og nasjonsbygging, har en kommet relativt kort. Kanskje vi har vektlagt nødhjelp og bistand for høyt, til forskjell fra utviklingsarbeid.
Norge har en klok holdning (og som vi dessverre er relativt alene om i ISAF-sammenheng) om at det skal være et tydelig skille mellom hva som er militærets rolle, og hva som er en sivil oppgave. Men dette har liten forståelse hos de norske lokale militære ledere. De ser nok gjerne at de 750 millionene som Norge årlig setter inn på dette skulle vært underordnet militære prioriteringer, og forvaltet av Forsvaret selv.
Med lederen for USAs og NATOs operasjoner i landet, general Stanley McChrystal er strategiene endret, men samtidig er det slik at mens politiske ledere i land som USA, Nederland, Canada – og Norge – snakker om at afghanerne snarlig må overta ansvaret for sitt land, og en exit-strategi, ser det for meg ut som de politiske strategier ikke er forankret og har tilslutning hos de lokale ISAF-aktører i Afghanistan.
USAs hovedmål er den såkalte krigen mot terror, og som nok lett på ”den andre siden” oppfattes som den vestlige verdens krig mot islam. Dette er annerledes enn det mandat FNs sikkerhetsråd har gitt for ISAF-styrkene, senest 8. oktober i fjor. Her er hovedperspektivet stabilisering. Terrorisme lar seg ikke stanse med militære intervensjoner. USAs og NATOs terrorkrig bidratt til nye fiendebilder, til rekruttering av nye, «hellige» krigere – og til en opptrapping på begge sider. Demokratiutvikling skjer først og fremst der det er samsvar mellom teori og praksis, og ikke ved en ”krig” som i den gode saks tjeneste begår alvorlige brudd på folkeretten og menneskerettighetene.
”Afghanistan er strategisk viktig for Norge”, sto på det på PowerPoint-plansjen til Sigurd Marstein, ministerråd ved den norske ambassade i Kabul, og utplassert ved PRT-en i Meymaneh med ansvar for det norske sivile utviklingsprogrammet i Afghanistan. I en parentes begrunnet han det med følgende to punkter: ”terrorfare” og ”alliansens troverdighet”. En farlig argumentasjon.
I alle kriger er det de uskyldige som lider mest. Rundt 2.400 uskyldige sivile afghanere ble drept i fjor som en konsekvens av ”terrorkrigen.” I anstendighetens navn må vi nå si stopp, og snarest mulig overlate landet til afghanerne selv, av hensyn til ”alliansens troverdighet”. Ved mitt besøk i Afghanistan understreket Norges lokale militære ledere at den viktigste årsak til at det ikke er mulig å realisere en snarlig exit-strategi er at oppbyggingen av det sivile samfunn har kommet altfor kort; eller som jeg ville si: vi har for stor grad lagt vekt på en militær løsning. De som argumenterer for at ”Afghanistan er strategisk viktig for Norge” må derfor ta den faktiske konsekvens av dette: øke den sivile utviklingsinnsats betydelig. Nå!
(kronikk i Dagbladet 16. mars 2010)
Tilbakemelding(0)
 |
Kopirett © 2012 Ivar Johansens blogg. Alle rettigheter reservert.
|
|
Blogg om internasjonal politikk
Ein god og ein dårleg nyheit
forandre verden? 16.5.2012
Som avbrekk i eksamenslesinga har eg delteke på intern-seminar på BI i dag. Temaet som stod på agendaen var politiske protestbevegelsar. David Yanagizawa-Drott frå Harvard University var mannen som hadde ordet. Den unge og kreative Harvard-øko
17. mai-feiring mot homofobi
16.5.2012
17. mai er Norges nasjonaldag. Det er den dagen vi feirer Norge som selvstendig og demokratisk nasjon, og der vi hyller viktige nasjonale verdier som likeverd, fellesskap og inkludering. Ut i verden blir dagen feiret som Den internasjonale dage
Faglunsj med Nansen Dialog-nettverket
Norges Fredsråd 16.5.2012
Tid: tirsdag 22. mai, kl. 12–13.30
Sted: Fredshuset, Møllergata 12, 0179 Oslo
Nansen Dialog-nettverket vil snakke om sitt arbeid med dialog som konflikthåndteringsmetode i tidligere Jugoslavia. I 15 år har de jobbet med lærere, journalister, un
Al Naqba og slutt på palestinske fangers sultestreik
Fellesutvalget for Palestina 15.5.2012
Palestinske kvinner med bilder av sønner i israelske fengsler. Foto: Elisabet Palerud
I dag, 15. mai, markerer palestinere verden over Al Nakba(arabisk for «katastrofen»), dagen da staten Israel ble opprettet i 1948. I kjølvannet av det
Retten til å komme hjem
Palestinakomiteen i Norge 15.5.2012
Av Gada Azam, leder av Palestinakomiteen i Oslo
(dette innlegget stod også i Klassekampen 15. mai)
Den 15.mai markerer palestinere Al Nakba (katastrofen), mens Israel feirer statens opprettelse. Al Nakba er betegnelsen på fordrivingen av 750 000
#M12 – SOLIDARITETSMARKERING
Attac Norge 11.5.2012
12. mai tar mennesker over hele verden til gatene for å vise sin motstand mot den skjeve fordelingen av ressurser og mot kriseløsningene som har blitt diktert av markedene.
Vi ønsker å vise solidaritet med de ungdommene, arbeidsledige, studentene
Intern-diplomati
Norge i verden 10.5.2012
Daglig ringer tyske journalister ambassaden med spørsmål om alt fra norsk samfunns- og kulturliv via turistinformasjon til fargen på prinsesse Ingrid Alexandras sykkel. Inneværende uke har jeg for eksempel bidratt til tysk folkeopplysning ved å
Fredsinitiativet går i 1.mai-toget med EL og IT forbundet
Fredsinitiativet 1.5.2012
Fredsinitiativet går i 1.mai toget sammen med EL og IT forbundet som ifjor. Vår parole er LO-Oslos parole
“Norske soldater ut av Afghanistan – nei til angrepskrig”
Fredsinitiativet har laget sin 1 mai-løpis i år og vi håper at
Ny landsleder i IKFF
IKFF 26.4.2012
IKFFs landsmøte 21-22 april på Hamar valgte Kirsten Margrethe Tingstad (Lillehammer) til ny landsleder etter Dagmar Karin Sørbøe. Ny nestleder i styret er Edel Havin Beukes (Oslo/Akershus).
Landsmøtet vedtok tre uttalelser:
1) Til Stortinget og
|
Samtidig bør SV se på helheten. USA er i Afghanistan for å holde kontroll i forhold til Kina, Pakistan og India. Pakistan støtter muligens Taliban for å stå i mot India osv...
SV bør løfte hodet og innse at vår Afghanistan-politikk inngår i et større politisk spill. Konklusjon: norske styrker må ut og FN må overta.
Dan