Internasjonal politikk

NATOs rolle i framtida

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert torsdag 19. august 2010 02:20

Grunnen til at vi er i Afghanistan har lite eller ingenting med Afghanistan og terrorisme å gjøre. Som mange har påpekt er vi der fordi NATO har fått en global profil som avkrever solidaritet med USA også der hvor vi ellers ikke har den fjerneste interesse av å være.

Bør NATO engasjere seg nær sagt hvor som helst i verden, eller bør virksomheten begrenses til Europa? spør Sverre Lodgaard ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i denne artikkelen.

NATOs rolle i framtida

Av Sverre Lodgaard, seniorforsker ved NUPI

I diskusjonen om NATOs nye strategi bør det stilles noen enkle, grunnleggende spørsmål om ting som ellers tas for gitt.

Bør NATO fortsatt eksistere? Alt hva Atlanterhavspakten og dens organisasjon ble laget for er borte, så svaret er ikke åpenbart. Men store organisasjoner kjemper for sin fortsatte eksistens – det er en av de sikreste tesene i organisasjonsteorien – og NATO er et paradeeksempel. Folk flest er ikke rede til å diskutere spørsmålet seriøst, og slett ikke våre politikere, så jeg lar det ligge.

Atlanterhavspakten ble inngått i 1949. Organisasjonen – NATO – kom senere som en følge av Korea-krigen. Når trusselen fra øst er borte, er det
kanskje på tide å falle tilbake på pakten og dens artikkel 5 om gjensidig støtte i tilfelle angrep, og legge NATO i møllpose? Og konsentrere oss om å
bygge varig fred med Russland basert på tettere samarbeid til gjensidig nytte? Hvis det kommer nye skyer på himmelen kan organisasjonen reaktiveres, men la oss i mellomtida slippe å ha den der som en konstant påminnelse om en trussel som ikke lenger eksisterer, og som en mulig selvoppfyllende profeti.

Den varianten er det formodentlig flere som er villig til å tygge på, bortsett fra de nye medlemslandene i Øst-Europa. De trenger tid til å komme seg ut av traumet som Sovjetmakten etterlot seg. En slik omlegging ville dessuten vært mer realistisk hvis EU hadde vært sterkere. Et europeisk sikkerhetsfellesskap er fortsatt mulig, men for tida stamper den europeiske skuta tungt. Derfor kommer heller ikke dette alternativet opp i denne
omgang.

Bør NATO engasjere seg nær sagt hvor som helst i verden, eller bør virksomheten begrenses til Europa? Her begynner tampen å brenne. Ledetrådene er Irak, hvor mange europeiske land har kjempet sammen med USA, og Afghanistan, hvor NATO fortsatt gjør det. Hva har USA og andre vestlige land oppnådd i Irak? Satt på spissen: Økt iransk innflytelse og større kinesisk adgang til ressurser og deltakelse i prosjekter der. Den iranske innflytelsen springer ut av geografisk nærhet, historiske bånd og et sterkt kulturelt og religiøst fellesskap, men påvirkningen fra Kina er mer interessant i vår sammenheng.

Når tidligere tiders imperier okkuperte andre land skaff et de seg monopol på landenes ressurser. I dag glipper kontrollen nå som før, fordi ingen liker å bli okkupert, og i dag kommer de økonomiske kostnadene og krigsmotstanden hjemme i tillegg. Før ble militærutgift ene mer enn inndekket av de nye ressurstilgangene, og medieverdenen skapte ikke legitimitetsproblemer for okkupanten. I den globaliserte verden spiller dette i hendene på andre. Mens europeerne kan bli slått i hartkorn med amerikanerne fordi vi er forbundsfeller og ser like ut, går kineserne og mange andre klar av det. Dette er en fordel som nye stormakter i øst og sør aktivt benytter seg av.

I det siste har det vært tilløp til debatt om hvorvidt Norges deltakelse i Afghanistan øker eller minsker terrortrusselen mot norske verdier. Er det ris til
egen bak eller kan krigføringen bli så eff ektiv at den kompenserer for motpartens tilskyndelse til å slå tilbake mot oss? Påstandene står uten begrunnelse, for de inngår i en stor og komplisert sammenheng hvor ingen kjenner regnskapet. Grunnen til at vi er i Afghanistan har imidlertid lite eller ingenting med Afghanistan og terrorisme å gjøre. Som mange har påpekt er vi der fordi NATO har fått en global profil som avkrever solidaritet med USA også der hvor vi ellers ikke har den fjerneste interesse av å være.

Myndighetene i de krigførende landene trøster seg med at de er der med mandat fra FNs sikkerhetsråd. Rådet domineres fortsatt av de vestlige maktene, men har synkende legitimitet fordi det i mindre og mindre grad reflekterer maktfordelingen i verden. Det er usikkert hvor lenge NATO kan påregne effektiv ryggdekning derfra.

Alle skjønner at militærmakten er viktig i internasjonal politikk, men ikke alle har fått med seg at den er et gammeldags instrument. USA satser fortsatt stort på militær styrke. Den amerikanske politiske kulturen er vesensforskjellig fra den europeiske i så måte. Erfaringene viser at det ikke er i
vår interesse å bindes til lasset i andre verdensdeler via NATO. For Norge og mange andre europeiske land er Atlanterhavspaktens artikkel 5 fortsatt
hovedsaken. NATO bør begrenses til det. Vil det skje? Ikke i denne omgang. Tregheten rår. Men kanskje når vi er ute av Afghanistan?

(Dagsavisen 21. juli 2010)

Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her