Verdensmakten NATO

NATO vil være verdensmaktI NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

- nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.

- NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.

- innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg.

Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og meg selv i en kronikk i Klassekampen i dag.


NATO VIL VÆRE VERDENSMAKT 

Av Gunnar Garbo, tidligere leder av Venstre, Arild Linneberg, professor, Vigdis Hjorth, forfatter og Ivar Johansen, internasjonal leder i SV

NATOs strategiske ekspertgruppe ledet av Madeleine Albright har nå lagt fram et opplegg til nytt strategikonsept for hva den kaller verdens mest vellykte militærpolitiske allianse..Gruppen sparer ikke på selvros:

- Uten NATO ville vi fortsatt hatt diktatur i øst og overveldende fare for atomkrig.
- Takket være NATOs krig mot Jugoslavia ble det slutt på etnisk rensing i Balkan-landene.
- NATO har bistått Afghanistans regjering i kampen den fører mot voldelig ekstremisme.

Dette er historiske forfuskninger:

- NATO-landene var den sterkeste drivkraften i kapprustningen under den kalde krigen. Gorbatsjov gjorde slutt på den.
- Krigen NATO startet om Kosovo uten FN-mandat skiftet den ene etniske rensingen ut med en annen.
- NATOs angrep på Afghanistan med ytterst tvilsom FN-hjemmel har mangedoblet både den statlige og den ikke statlige terroren i verden.

Albright-gruppen viderefører linjen fra strategi-konseptet av 1999. Det konseptet supplerte avtalen om kollektivt selvforsvar med ”ikke-artikkel-fem” operasjoner, som blir satt inn ¬når alliansen ser sine interesser truet et eller annet sted i verden. Rapporten gir eksempler på den slags trusler:

Angrep mot informasjons- og kommunikasjons-teknologien.
farlige utviklinger innen innen robot-teknikk og biologi,
uansvarlig miljøpolitikk,
klimaendringer,
finansielle kriser,
folkeflyttinger,
konkurranse om strategiske ressurser,
sult og sykdommer,
terrorisme,
brudd i energiforsyningen,
hindringer for sjøfarten.

Gruppen er særlig opptatt av de to siste punktene, og hevder at truslene mot sjøfarten krever sterk militær utbygging for å gripe inn i Nordishavet, Golfen, Det indiske hav og andre havstrekninger.

Eksemplene gjelder globale oppgaver som bør bli løst ved fredelig internasjonalt samarbeid. Dette er FN-paktens dominerende prioritet for å ta hånd om trusler mot freden. Men NATO er en militær allianse. Våpen blir lett det første å gripe til. Både når det gjaldt Kosovo og Afghanistan avstod alliansen fra å utprøve fredelige løsninger.

Riktignok vil gruppen gjerne at NATO skal samarbeide med sivile bistands- og fredsarbeidere i militære intervensjoner. Medlemmene har skjønt at rene militære tiltak gjerne gjør vondt verre. Men et slikt samspill kan utsette hjelpearbeiderne for å bli oppfattet som militært personell. Rapporten gjengir en tankevekkende observasjon når den peker på at militære og sivile ”til og med ofte taler det samme språket på måter som gjør at den ene har vanskelig for å forstå den andre”. Erkjennelsen burde ha fått gruppen til å spørre om vanskeligheten skulle skyldes den militære språkbruken og tankegangen bak den.

FN gir oss den folkerettslige rammen for arbeidet med globale utfordringer. Men strategigruppen omtaler dem som oppgaver verdens mest vellykte militærallianse må ta sikte på å løse. Når gruppen berører FN, er det som en av flere organisasjoner, stater og partnere NATO kan ha nytte av å samarbeide med fra fall til fall. Når FN har ryddet opp på branntomten, blir det gjerne utlagt som om FN legitimerte brannstiftelsen. Folkeretten blir bare nevnt i rapporten i en passus om at en av de faktorene NATO-rådet bør legge vekt på ved opptak av nye medlemmer, er ”samsvar med internasjonal lov”. For øvrig foretrekker forfatterne uttrykk som ”globale normer”. De kan lettere tolkes etter ønske.

Vi har å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side til fordel for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans, og ledere i Washington har for lengst gitt uttrykk for at de må kunne hevde sine nasjonale interesser i verden med de midler de ønsker, uten å bli hemmet av FN–pakten eller andre ”papirbestemmelser”. De øvrige NATO-land har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. De har neglisjert pålegget i paktens artikkel 47 om å stille tropper til rådighet for FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruken til ”koalisjoner av villige” i stedet for å sette i verk aksjoner ledet av rådets militære stabskomite - om da ikke de villige alt har satt i gang på egen hånd.

Albright-gruppen avviser doktrinen om ikke-første-bruk av atomvåpen. I stedet tilrår den at NATO ikke truer med atomvåpen mot stater som verken selv har slike våpen eller prøver å skaffe dem. Dermed holder rapporten adgangen åpen til førsteslag med atomvåpen mot andre atommakter og mot land som Iran.

Gruppen tar ikke til orde for konkrete kjernefysiske nedrustningstiltak. Noe av det beste NATOs tre atommakter kunne gjøre, ville være å gå i spissen med en slik atomnedrustning at det tilskynder Iran og Nord-Korea til å oppgi egne ambisjoner om kjernefysiske våpen. Like nyttig ville det være å gjøre alvor av Sikkerhetsrådets resolusjon 687 om Midtøsten som en atomvåpenfri sone. Den ville omfatte Israel og Iran og gi eksempel til oppfølging i verden for øvrig. Men det er ni år siden resolusjonen ble vedtatt. Det bør ikke gå ni nye år før den blir fulgt opp.

I NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

- nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.

- NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.

- innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg.

Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN.

(Klassekampen 13. august 2010)

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)