Rakettskjoldsaken ruller videre

Rakettskjoldsaken ruller videreNATO toppmøtet i Lisboa i november vil fatte viktige beslutninger om utplassering av rakettskjold i Europa. Det norske Storting bør i denne sammenheng diskutere hva det mener er best for Norge. I skrivende stund vet vi ikke hva de forskjellige partiene mener om den utviklingen i rakettskjoldssaken som denne artikkelen beskriver. Dessuten vil ikke Norge kunne bidra til noen  kursendring i rakettskjoldsaken i Lisboa om det norske politiske miljø ikke velger å bry seg om denne saken. Den norske delegasjonen i Lisboa vil garantert følge den mest komfortable, og dermed mest konforme, NATO-linjen, om de ikke har press på seg hjemmefra for å gjøre noe annet.

Dette betyr i praksis at Norge vil støtte opp om videre utvikling og utplassering av rakettskjold i Europa om ikke Stortinget tar til motmæle. Rakettskjold er ikke i det norske folks interesse da dette vil bidra til kollektiv usikkerhet helller enn sikkerhet. La oss håpe i det lengste at dette er en holdning som også kan målbæres av den norske stat i NATO toppmøtet i november, skriver Alexander Harang.



Rakettskjoldsaken ruller videre

Av Alexander Harang


Det har vært veldig stille om rakettskjoldsaken i norske medier dette året. De internasjonale utviklingene i saken rapporteres sjeldent, og dermed blir heller ikke det politiske ordskifte om saken særlig inngående i norsk politikk. I lys av dette søker denne artikkelen å belyse litt av det siste årets rakettskjoldutvikling av relevans for norske NATO øyne.

Den 28. april hadde NTB en av de svært få rakettskjoldsakene i norsk presse dette året. Denne bar tittelen «Støre: – Rakettskjold må ikke skape problemer». (1) Her forteller utenriksministeren at det er viktig at rakettskjoldutviklingen ikke skaper nye sikkerhetsproblemer, større enn de rakettskjoldet løser, og at Norge må avvente hva amerikanerne har å si om rakettskjoldutviklingen før man tar stilling til denne her å berget. Denne avventende holdningen fra ministerens side reflekterer et politisk miljø hvor rakettskjoldutviklingen er blitt en ikke-sak. Man synes rett og slett ikke å ønske særlig debatt om dette fra regjeringens side. At ministeren velger å ikke uttale seg om rakettskjoldets kommandostruktur og strategiske profil, tema som vil bli behandlet på NATO-toppmøtet i Lisboa i november, og som Norge dermed vil tvinges til å ta stilling til om kort tid, bidrar til at disse viktige sakene heller ikke blir gjenstand for parlamentarisk debatt før toppmøte.

Hva er det så utenriksministeren burde kommentert i rakettskjoldsaken dette året? Svaret er at det er veldig mye. Mellom mars 2009 og februar 2010 gjennomgikk det amerikanske forsvarsdepartementet for første gang USAs rakettskjoldprogram i en såkalt «Ballistic Missile Defence Review». 
(2) NATOs ekspertgruppe nedsatt i anledning nytt strategisk konsept for alliansen foreskriver rakettskjoldutviklingen i NATO. USAs forsvarsbudsjetter i 2009 og 2010 avdekker økende satsing på rakettskjold, og dertil teknologisk og strategisk utvikling av rakettskjoldkonseptet som også er av relevans for NATO og Norge. Utenriksdepartementet synes ikke å forholde seg offentlig til noe av dette. I mangel av politisk debatt om disse viktige utviklingstrekk i rakettskjoldsaken, søker denne artikkelen å belyse noe av det denne utviklingen består av.


Hvor står rakettskjoldsaken i dag?

USA har jobbet med planlegging og utvikling av et rakettskjold mot langdistanseraketter siden 1983. Pentagon har hittil brukt ca 200 mrd dollar på prosjektet, og årlig bevilges mer enn 10 mrd nye dollar på denne opprustningen. Dette er Pentagons største forsknings og utviklingsprogram. Det er derfor mer riktig å beskrive rakettskjoldet som USAs rakettskjoldplaner enn USAs rakettskjold i skrivende stund. NATO utvikler også et rakettforsvar, men dette er til nå ikke blitt beregnet på langtrekkende (3) raketter. Det rakettskjoldet NATO er i ferd med å utvikle refereres derfor til som taktisk og regionalt. En sammenslåing av disse systemene vil også innebære en sammenslåing av NATOs kontroll og kommandostruktur for rakettforsvaret, (ACC), og USAs tilsvarende (C2BMC). Hvordan en slik sammenkobling kan gjøres utredes i skrivende stund i NATO. Det uttalte målet for neste NATO toppmøte, som altså avholdes i Lisboa 19. til 21. november, er å sammenstille («to side track») NATOs multilags rakettskjold (forkortet ALTBMD) med Obamas nye rakettskjoldstrategi; «phased adaptive missile defence».  (4)

Grunntanken i den nye amerikanske tilnærmingen til rakettskjoldutviklingen er at nye oppgraderte avskjæringsraketter (videreutvikling av SM-3 raketten) sammen med nye sensorer utplassert i Europa, skal kontre en såkalt «growing ballistic missile threat» fra Iran. Et hovedpoeng er at disse systemene skal raskt på plass. Det nye i Obamas strategi ovenfor Europa i denne sammenheng dreier seg først og fremst om at de europeiske allierte gjennom dette skjoldet skal beskyttes raskere og mer helhetlig enn tidligere amerikanske rakettskjoldplaner har søkt å få til. Rakettskjoldstriden i NATO i 2008 dreide seg blant annet om hvordan alliansen skulle forholde seg til at områder i Europa ikke ville omfattes av USAs rakettskjold. Dette gjorde det for alvor klart at et rakettskjold som ikke dekker samtlige allierte undergraver «NATO solidariteten», en av de helligste kuer i NATO sammenheng. En slik rakettskjoldutvikling anses derfor som svært problematisk fra NATO hold. Romania og Bulgaria har imidlertid takket ja til utplassering av nye amerikanske rakettskjoldkapasiteter på sin jord, og Tsjekkia og Polen synes å følge etter i samme leie. Samlet gjør dette at utfordringene med å kunne dekke hele alliansen med et nytt sammenslått rakettskjold synes å kunne overkommes. Dette skjer fordi Obamas nye rakettskjoldstrategi tar denne problemstillingen ved hornene.

Om vi så ser litt nærmere på USAs timeplan for utvikling og utplassering av rakettskjoldkapasitet i nær fremtid kan denne deles inn i fire faser. Den første fasen strekker seg ut 2011, og planen er i denne perioden å utplassere nye kapasiteter på gamle plattformer. Dette dreier seg i hovedsak om  videre utbygging av det sjøbaserte Aegis systemet, med SM-3 avskjæringsraketter (Block IA), og utplasseringer av sensorer og «forward based radar» (AN/TPY-2). Det siste er altså mobile radarovervåkningssystem US Army og US Navy allerede benytter seg av. Den andre fasen strekker seg frem mot 2015. Tanken er at man i denne perioden vil utplassere en ny versjon av SM-3 raketten (Block IB) både på land og til sjøs, samtidig som sensorene oppgraderes. Dette vil utvikle forsvarsevnen mot kort og mellomdistanse raketter. I den neste perioden, frem mot 2018, vil så en enda mer avansert avskjæringsrakett basert på SM-3 teknologien (Block IIA), som i skrivende stund kun eksisterer på skrivebordet, erstatte utplasserte raketter for det samme formål. I den siste fasen man så planlegger for, frem mot 2020, vil så enda en ny avskjæringsrakett, Block IIB, utplasseres og testes. Med dette vil også systemet utplassert i Europa etter planen kunne beskytte USA mot innkommende langdistanseraketter.

USAs rakettskjoldprogram er verdens største militære forsknings og utviklingsprogram. Mer enn 140 mrd dollar er hittil brukt i programmet, og de årlige kostnadene øker. Pentagons militære romprogram, som naturlig nok er nært tilknyttet rakettskjoldutviklingen, beløper seg i dag til hele 26 mrd dollar. Til sammenlikning er NASAs budsjett på 18 mrd dollar, hvilke altså tilsvarer mindre enn 70% av det militære romprogrammet. Dette militære programmet er også i ekstrem vekst. Budsjettet har faktisk vokst 90% siden år 2000, og programmet utgjør dermed en av Pentagons viktigste satsingsfelt. Dette militære romprogrammet vokste også med 868 mrd dollar i sist statsbudsjett, på tross av andre budsjettkutt på forsvarsbudsjettet. (5) Den 12. mai i år besluttet dessuten den amerikanske kongressen å øke bevilgningene til rakettskjoldet for 2011 budsjettet. Veksten er på 361,6 mill dollar, i tillegg til de 9,9 mrd dollar Obama i utgangspunktet ba om. Det totale budsjettet for Missile Defence Agency (MDA) for neste år blir dermed på 10,3 mrd dollar. Konkret vil budsjettøkningen brukes på SM-3 raketter for Aegis systemet, PAC 3 raketter, fremskutte X-band radarer (AN/TPY-2), luftbåret laser og USA-Israel programmet innen rakettskjoldet. (6) 


Gamle konflikter om igjen

Da kampen mot rakettskjoldet nådde sitt politiske høydepunkt i Norge, i april 2008, arrangerte NTA med flere demonstrasjon forran Stortinget. Konteksten var NATOs toppmøte i Bucuresti, hvor alliansen nok en gang stadfestet at den søker å sammenkoble alliansens taktiske og regionale rakettforsvar med USAs globale rakettskjold. Splid i den norske regjeringen, først og fremst mellom rakettskjoldmotstandere i SV og NATO lojalister Ap, ga saken massiv oppmerksomhet. Kommentatorenes våte drøm om regjeringskrise ble imidlertid ikke virkelighet, da regjeringen la seg på en halvveis løsning hvor man markerte uenighet innad i NATO, da uten å gjøre dette på en måte som ville sette Norge i et for dårlig lys ovenfor våre nære allierte. Argumentene mot rakettskjoldet på denne tiden var i første rekke at rakettskjoldet skaper unødvendige konflikter med andre stormakter, at det innebærer et vanvittig økonomisk sløseri, at dette skaper farlige rustningskappløp i forhold til både Russland og Kina, og at rakettskjoldet rett og slett ikke med kan medregnes å fungere som planlagt. Mange kloke hoder bemerket i forbindelse med det siste at «om man bare kaster nok penger etter dette rakettskjoldet, så blir det nok noe av det til slutt». Selv om rakettskjoldet fortsatt ikke har bevist seg rent teknisk ennå, kaster Pentagon imidlertid mer penger på prosjektet enn noen gang tidligere. Pentagons forskere jobber derfor på spreng for å få systemet kampklart i skrivende stund.
 
I 2007 og 2008 handlet kampen mot rakettskjoldet først og fremst om å forhindre USAs utplassering av radar og avskjæringsraketter i Tsjekkia og i Polen. Etter at millioner var mobilisert i kampen, folkeavstemninger og valg var vunnet av rakettskjoldmostandere, måtte til og med Tsjekkias Bush vennlige regjering gå av som følge av folkekravet mot rakettskjoldplanene. I september 2009 forlot derfor USA sine planer om utplasering av rakettskjolradar i Tsjekkia og avskjæringsraketter i Polen. I skrivende stund ser det dessverre ut til at de samme gamle slag vil gjenta seg i nær fremtid. I en pressebriefing 17. september 2010 sier Det hvite hus at de planlegger å utplassere elementer av deres rakettskjold i: «southern Europe and will be consulting closely at NATO with Allies on the specific deployment options.» (7) I denne sammenheng benevnes Polen og Tsjekkia som «close, strategic and steadfast Allies of the United States». Disse landene blir dermed også de mest sentrale i USAs konsultasjoner med NATO om rakettskjoldutviklingen. Sommerens utvikling synes å bygge opp under den policy som USA her erklærer.

Den 30. juli hadde Associated Press en sak om at  USA ønsker et rakettskjoldsenter etablert i Tsjekkia. (8) Her heter det seg at den tsjekkiske regjeringen har forhandlet en plan med USA om et varselssenter for innkommende raketter mot NATOs territorium. Senteret omtales av statsministeren som en del av USAs rakettskjoldarkitektur, og det forklares at senterets formål er å samle og analysere informasjon fra satelittsensorer i denne sammenheng. Likheten til den omstridte European Midcourse Radar (EMR) sin strategiske rolle i rakettskjoldutviklingen, radaren som altså var planlagt etablert i samme land inntil for kort tid siden, er dermed slående. En av de store forskjellene i politisk prosess er imidlertid at statsminister Necas fremholder at den nye utviklingen ikke vil kreve en parlamentarisk godkjent avtale mellom Tsjekkia og USA, slik tilfelle var i 2008. Dermed kan heller ikke parlamentet benyttes som bremsekloss for prosjektet, slik som sist. USAs foreløpige planer er å investere 2 mill dollar i 2011 og 2012 i dette senteret, som på sikt planlegges å bli del av NATOs felles rakettskjold. Dette kan imidlertid toppmøtet i Liboa endre på.

Når man ser på utviklingen i Polen dette året, kan man på tilsvarende måte erfare kalde gufs fra nær fortid. Den 23. mai landet amerikanske arbeidslag i Polen for å utplassere Patriot raketter i Morag, ca 70 km fra den Russiske grensen. Amerikanerne trener nå polakkene i å betjene avskjæringsrakettene, som etter planen skal være utplassert i landet på rotasjonsbasis i to år. Få timer etter at rakettene var på plass meldte president Medvedev at han var i ferd med å utplassere kortdistanse Iskendar raketter i Kalingrad. Dette er altså nøyaktig det samme mottrekket Putin gjorde i 2007/ 2008, da Bush utplasserte sine ti avskjæringsraketter i Polen. Aktørene er skiftet ut, men spillet forblir det samme. Riktignok er Patriotrakettene primært beregnet på å avskjære fly heller enn rakketter, men det innrømmes selv fra amerikansk side at denne utplasseringen er «et element av» USAs rakettskjoldutvikling. (9)

NATO toppmøtet i Lisboa i november vil fatte viktige beslutninger om utplassering av rakettskjold i Europa. Det norske Storting bør i denne sammenheng diskutere hva det mener er best for Norge. I skrivende stund vet vi ikke hva de forskjellige partiene mener om den utviklingen i rakettskjoldssaken som denne artikkelen beskriver. Dessuten vil ikke Norge kunne bidra til noen  kursendring i rakettskjoldsaken i Lisboa om det norske politiske miljø ikke velger å bry seg om denne saken. Den norske delegasjonen i Lisboa vil garantert følge den mest komfortable, og dermed mest konforme, NATO-linjen, om de ikke har press på seg hjemmefra for å gjøre noe annet. Dette betyr i praksis at Norge vil støtte opp om videre utvikling og utplassering av rakettskjold i Europa om ikke Stortinget tar til motmæle. Rakettskjold er ikke i det norske folks interesse da dette vil bidra til kollektiv usikkerhet helller enn sikkerhet. La oss håpe i det lengste at dette er en holdning som også kan målbæres av den norske stat i NATO toppmøtet i november.

1. Artikkelen er tilgjengelig på http://www.google.com/hostednews/ap/article/ALeqM5j2DquDyjJGH2kx1e7w787oIn21ZwD9H9CAHO0

2. Denne BMD review fra februar 2010 finner du på: http://www.defense.gov/bmdr/docs/BMDR%20as%20of%2026JAN10%200630_for%20web.pdf

3. Langtrekkende raketter er de som har en rekkevidde på mer enn 5.500 km. Kalles også interkontinentale raketter, forkortet ICBM på engelsk.

4. Det hvite hus, 17. september 2010: «Fact sheet on U.S. Missile Defense Policy A "Phased, Adaptive Approach" for Missile Defense in Europe», tilgjengelig på: http://www.whitehouse.gov/the_press_office/FACT-SHEET-US-Missile-Defense-Policy-A-Phased-Adaptive-Approach-for-Missile-Defense-in-Europe/

5. J. Hennigan: «Pentagon's space partner eyes new frontiers», Los Angeles Times, 4. august 2010

6. Campaign for the accountability of American Bases, Nyhetsmelding 20. mai 2010: «Missile Offense Funding Grows in Congress», tilgjengelig på: http://www.caab.org.uk/news_stories/missile-offense-funding-grows-in-congress

7. Se: http://www.whitehouse.gov/the_press_office/FACT-SHEET-US-Missile-Defense-Policy-A-Phased-Adaptive-Approach-for-Missile-Defense-in-Europe/

8. Karel Janicek: «US wants missile defense center in Czech Republic», Associated Press, 30.07 2010

9. Ilya Arkhipov: «Russia Baffled by U.S. Deployment of Patriot Missiles in Poland» Bloomberg Business Week, 26. mai 2010. Tilgjengelig på: http://www.businessweek.com/news/2010-05-26/russia-baffled-by-u-s-deployment-of-patriot-missiles-in-poland.html


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)