NATOs dobbeltstrategi

NATOs dobbeltstrategiNATO fortsetter sin omlegging til en rendyrket angrepsallianse, skriver Gunnar Garbo i en kommentar til at NATOs nye strategiske konsept skal vedtas i Lisboa 19. og 20. november.


NATOs dobbeltstrategi

Av Gunnar Garbo

Jonas Gahr Støre skrev 14. oktober en kronikk i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad om hva han kalte ”Morgendagens NATO”, det vi får etter at alliansen har vedtatt sitt nye strategiske konsept i Lisboa 19. og 20. november. Han beskrev dette som ”det viktigste dokumentet i alliansen etter Atlanterhavspakten”. Ordene hans var sanne for elleve år siden. Nå er de usanne. I 1999 vedtok et toppmøte i Washington -uten behandling i nasjonalforsamlingene - en strategi som parkerte pakten. Ved å bryte artikkel 5, som avgrenser NATOs virke til å forsvare medlemsland mot fiendtlige angrep, etablerte konseptet ”ikke-artikkel-fem” virksomhet, som skaper fri bane for alliansen til militære angrep hvor som helst i verden den ser egne interesser truet. Det har gitt oss krigen i Afghanistan, som i følge Støre vil fortsette ”i årene som kommer”.           

Få uker før toppmøtet er det endelige utkastet til konseptet ikke offentliggjort. Det er forberedt i en komitè ledet av USA’s tidligere utenriksminister Madeleine Albright og sluttført i regi av NATOs generalsekretær, tidligere dansk statsminister Anders Fogh Rasmusen. Den første av disse to ble viden kjent da hun svarte i et TV-intervju om at sanksjonene som Bush og Blair hadde presset igjennom mot Irak førte til at en halv million barn mistet livet. Albright mente at det tross alt var verd prisen. Fogh Rasmussen beklaget i sin tid at danskene ikke lenger torde slåss for sin verdighet i kamper på liv og død. Han bøtet på denne svakheten da han brakte Danmark med i krigen mot Irak. Så det militære konseptet har vært i gode hender.           

Konseptet, ”ASSURED SECURITY – DYNAMIC ENGAGEMENT”, vil nok påstå at NATO ikke er globalt politi, selv om det dynamiske militære engasjementet også strekker seg til kampen om energikilder, vannressurser og global oppvarming verden rundt. Vår egen regjering har nøyd seg med å be om balanse mellom oppgavene ”hjemme” og ”ute”. Men hva Atlanterhavspakten lovde og folk og Storting ble forsikret da vi gikk med i alliansen i 1949, var at Norge aldri skulle delta i angrep mot andre nasjoner. Alliansen ble til for å beskytte hjemmene våre.

De opplysninger som er kommet fram, viser at det nye dokumentet følger linjen fra det forrige. USA har nå militære baser i 175 av FNs 192 medlemsland. Men målet er fortsatt  å engasjere flere vasallstater, for å bruke Zbigniew Brzezinskis uttrykk. Det er altfor tidlig å avskrive ordene til Bush om å ”eksportere død og vold til jordens fire hjørner for å forsvare vår store nasjon”. Til det er forestillingen om USAs historiske ledermisjon for sterkt innpodet.            

Men hva er det som truer USA og NATO så sterkt at De forente stater har skaffet seg et større militærbudsjett enn resten av verden til sammen? Det skulle vel ikke være vårt store granneland? Russerne, som for øvrig aldri har krenket norsk suverenitet, opplevde så grusomme tap under den siste verdenskrigen at lederne måtte være vettløse om de skulle starte en krig mot Vest-Europa. Knut Frydenlund mente at både Warszawapakten og NATO burde bli avviklet og avløst av en felles sikkerhetsordning under FN. Det nye konseptet har nok noen pene ord om samarbeid med Russland, men uten å tilby landet likeverdig status. Ved i stedet å innlemme en rekke tidligere sovjetrepublikker i alliansen er det heller NATO som har virket truende.

Skulle trusselen mot NATO komme fra Iran og Nord-Korea? Det behovet NATO påberoper seg for et europeisk ”rakettskjold” er et tankespinn som er mer egnet til å øke opprustningen enn minske den. Sterkere skjold hisser motstanderen til å skjerpe sverdet. Russerne, som er invitert til å søke tilflukt bak skjoldet de også, vet at det er hensiktsløst. Dessuten oppfatter lederne av ”ondskapens akse” at landene deres kunne bli smadret av den enorme vestlige overmakten dersom de var gale nok til å bruke atomvåpen mot oss. Det er overmot å tro at de som styrer regimer vi ikke liker, er undermålere.

Den rødgrønne regjeringen, som nylig avstod fra FN-voteringen om forbud mot atomvåpen av taktiske grunner, har i følge Støre arbeidet for at det nye konseptet til NATO skal gi løfte om at alliansen ikke skal true med atomvåpen mot land som selv ikke har eller prøver å skaffe seg atomvåpen. Men kanskje mot andre? Støre har som motto ”å gjøre en forskjell”. Denne forskjellen er fint liten. Det aller minste burde være et løfte om å aldri være først med å ta masseødeleggelsesvåpen i bruk. 

Men hovedsaken er selvfølgelig å kjempe for total avvikling av disse makabre midlene til folkemord – som et første ledd i omfattende internasjonal avrustning. Vi stopper ikke spredningen av slike våpen så lenge andre stater føler at soldatene deres må ha ”de samme våpen i ryggsekken” som atommaktene – for å bruke et underlig uttrykk fra en stortingsdebatt. Atommaktene må vise veien til kjernefysisk avrustning ved å gå foran selv. Dette kravet gjelder aller mest USA, som er helt dominerende også på dette området. Det ville kunne bøte aldri så lite på den forbrytelsen USA begikk mot Hiroshima og Nagasaki uten noen gang å be om tilgivelse. Slikt burde en norsk utenriksminister kunne si. Det ville også være en støtte til Obama, som står overfor et militærindustrielt kompleks og en maktfiksert opinion som gir ham lite handlingsrom.

Blant mulige trusler gjenstår Vestens nye fiendebilde. ”Terrorisme” er kampformen til den svakeste parten. Etter 11. september 2001 grep USA og NATO til det verste av alle svar: hevnkrig. Med det klarte de raskt å mangedoble tallet på ikke-statlige terrorhandlinger i verden og på ofrene for dem. Svaret burde ha vært et samarbeid i FN-regi for å gripe bakmennene og stille dem for retten. Samtidig ville det kreve et oppriktig forsøk på å forstå klagemålene som fører til terrorhandlinger og å forsøke å bøte på skadene. FNs generalforsamling gjorde et tilløp til det 7. desember 1987 i en resolusjon som nevnte ”elendighet, frustrasjon, klager og fortvilelse” blant årsaker til at ydmykte folk ofrer sine liv.

En hovedårsak til opprustningen er vrangforestillingen om at internasjonale konflikter best blir løst med militær makt. Dette er i strid med Stortingets adresse til svenskekongen i 1891, da vi ennå hadde stortingsmenn og ikke bare småtingsmenn, for å tale med Bjørnson. Det er i strid med FN-pakten. Og det strider mot rådene til De forente staters klokeste diplomat og beste Russlands-kjenner noensinne, George Kennan, som ville bruke fredelige midler i den kalde krigen og forstod at det stundom nytter å ta tiden til hjelp.

Men det rører seg i folkedypet. Parallelt med toppmøtet steller 650 frivillige organisasjoner fra mange land til et fredelig mot-toppmøte i Lisboa 19. til 21. november med mottoet No to NATO – no to War. Virksomheten kan følges via http://www.no-to-nato.org.

(Klassekampen 10. november 2010 )

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode (3 tall)