Internasjonal politikk

Varig krig mot terror?

Varig krig mot terror?"De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men det trengs ikke 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver.

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men det er ikke bombefly som trengs da.

Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren langt større for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.

Nærmere 300 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på  halvveien: Hva kunne 150 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?," skriver Dag Seierstad i en kronikk.

Sammen har vi sendt inn et forslag nettopp om det til SVs landsmøte.

Les hele Dag Seierstads kronikk nedenfor, samt en fagmilitær vurdering av Jacob Børresen.



Varig krig mot terror?

Av Dag Seierstad


Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.

Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?

I Pentagon fryder en seg over at droner kan terrorister drepes en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.

Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.

Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?

I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.

Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.

Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.

Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.

Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen. 

Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om. 

De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?  

Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.

USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen.

Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.

Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg. 

Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.

Nærmere 300 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på  halvveien: Hva kunne 150 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?

(også trykket i Klassekampen 9. mars 2013)

Følg Ivar Johansen på Twitter
Følg Ivar Johansen på Facebook
tilsendt temavise nyhetsbrev

En vurdering av kampflykjøpet fra et fagmilitært ståsted:


Trenger det norske forsvaret egentlig F-35?


Av Jacob Børresen

Spørsmålet om hva forsvarets nye F-35 kampfly vil koste, og om det blir dyrere enn regjeringens anslag, er jevnlig oppe til debatt, nå sist med Aftenpostens omtale av statssekretær Ingebrigtsen og kontreadmiral Røksunds indiskresjon i Canada. Dersom det hadde vært slik at vi virkelig trengte disse flyene, at anskaffelsen var helt avgjørende for en troverdig norsk forsvarsevne, burde anskaffelsesprisen i seg selv ikke være noe stort problem og de store driftsutgiftene være håndterbare. Kampflyene blir imidlertid uansett så dyre at det vil måtte føre til reduksjoner innen hæren og marinen dersom ikke forsvarsbudsjettet blir vesentlig styrket. Det viktige spørsmålet er derfor ikke om flyene blir billigere eller dyrere enn hva regjeringen har forutsatt, men om det er riktig å prioritere kampfly foran bakkestyrker og sjøstridskrefter. 

Militærstrategiske vurderinger

Hensikten med å ha et militært forsvar er for å kunne forsvare oss i krise og krig. Forsvaret er til for å ivareta Norges sikkerhetsinteresser – territoriets integritet og befolkningens sikkerhet. Vi ville aldri brukt 40 mrd i året for å bygge opp styrker som bare skulle drive internasjonale operasjoner i utlandet. Det er med andre ord forsvarsoppgavene i Norge som bør være bestemmende for hvordan forsvaret skal se ut. 

På grunn av Norges begrensede befolkningsstørrelse vil et norsk militært forsvar alltid være ekstremt allianseavhengig i tilfelle krise og krig. Da bør vi prioritere slike styrker som vil komme til unnsetning sist og med minst grad av sannsynlighet fordi de har minst strategisk mobilitet og representerer størst kostnad og risiko for den allierte: Bakkestyrker. Vi bør ikke prioritere den typen styrker som vil komme til unnsetning raskest og først fordi de har størst strategisk mobilitet og representerer minst kostnad og risiko for den allierte: Flystyrker. Vi tar en større risiko ved å prioritere fly foran bakkestyrker enn om vi prioriterte bakkestyrker foran fly. Å satse på avanserte kampfly på bekostning av hær og marine er derfor en feil prioritering. 

Det hevdes gjerne at F-35 er en strategisk kapasitet med selvstendig avskrekkingsevne, i likhet med f eks undervannsbåten. Det er svært liten militærteoretisk dekning for en slik påstand. Militærteorien anser tvert om at luftmakten ikke er autonom, at kampfly har liten verdi i seg selv, annet enn som støtte til bakkestyrker og sjøstridskrefter. Også av denne grunn er det å anskaffe kampfly på bekostning av f eks bakkestyrker en strategisk feilprioritering. 

Vurderinger på operasjonelt nivå

F-35 er optimalisert for luft-til-bakke-rollen. Det har evne til å angripe forsvarte bakkemål og komme seg uskadd hjem igjen etter angrepet i form av stealth, avanserte sensorer og EK-kapasitet. Dette er kapasiteter det norske forsvaret ikke trenger: FFIs luftmaktstudie på 1970-tallet viste entydig at i krig i Norge ville den absolutt mest kosteffektive bruk av de få kampflyene Norge uansett ville ha, være å bruke dem i luftforsvarsrollen for å holde luftrommet over egne bakkestyrker og sjøstridskrefter rent for fiendtlige fly. Innføring av såkalt nettverksentrisk teknologi som gjør at bakkemål nå effektivt kan angripes med presisjonsvåpen fra en lang rekke andre plattformer enn kampfly, droner, marinefartøyer, transport- og patruljefly, bakkebasert rakett- og kanonartilleri osv. har bidratt til å forsterke denne konklusjonen. Kampflyet er derimot, og i overskuelig framtid, fortsatt det mest effektive luftforsvarsvåpenet. I krig har Norge mao først og fremst behov for en god avskjæringsjager, ikke et jagerbombefly. F-35 er også en meget god avskjæringsjager, men det finnes en rekke andre fly som er gode nok og dertil vesentlig billigere i anskaffelse og drift (F/A-18, F-16 f eks).

I fredstid har kampflyene to hovedoppgaver: Suverenitetshevdelse og internasjonale operasjoner. Suverenitetshevdelse i lufta utføres ved tilstedeværelse i internasjonalt luftrom utenfor norskekysten for å avskjære fremmede militære flytokt. Til den oppgaven trenger vi et mindre antall, 20-30 kanskje, avskjæringsjagere. F-16 har kapasitet i massevis til denne oppgaven. Det samme har F/A-18 Super Hornet. Begge flytyper er svært meget billigere i anskaffelse og drift enn F-35.

I internasjonale operasjoner er det primært jagerbombefly i bakkeangrepsrollen som er etterspurt. Men slike operasjoner har gjerne det til felles at det ikke eksisterer noen trussel av betydning mot angrepsflyene som ikke våre stormaktsallierte i tilfelle kan ta seg av. Også her greier vi oss derfor med et mindre antall relativt (sammenliknet med F-35) enkle avskjæringsjagere, som i likhet med våre F-16 kan gis en luft-til-bakke-kapasitet.

Jeg mener, kort sagt, at anskaffelse av F-35 vil være en strategisk feilprioritering. Det er dette som bør være fokus i debatten og ikke det mer perifere spørsmålet om flyet blir dyrere enn regjeringen påstår eller hadde regnet med. Dersom vi virkelig trengte flyet ville det selvsagt være kritikkverdig, men egentlig en relativt liten sak.

16. des. 2011

                                                                                                                   
Jacob Børresen

Kommentarer   

#1 Haakon 12-03-2013 10:48
Starter i feil ende. Fredspolitisk handlingsprogra m? Til 150 milliarder kroner?

Kanskje man skal begynne å se på hva et slikt handlingsprogra m kan gjøre? Se behovene. FØR man bevilger sånne vanvittige summer som du nevner her???

You have no rights to post comments