Internasjonal politikk
Gunnar Garbo: FN taper i konkurranse med NATO
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert lørdag 13. september 2014 02:45
"Så fort de grusomme flyangrepene mot tvillingtårnene i New York var over, erklærte Jens Stoltenberg som statsminister at nå måtte Norge i samsvar med NATO-pakten bistå USA i krigen mot gjerningsmennene. Det var ingen enkel sak. Flykaprerne var omkommet i de to tårnene sammen med fangene sine. Bakmennene var ukjente. Uten god kunnskap om bakmennene valgte Washington å gå til krig mot Afghanistan. Det forelå ikke noe bevis for at regjeringen i Afghanistan var medansvarlig for angrepet på tvillingtårnene. Jens Stoltenberg fikk likevel norske spesialtropper med i det ulovlige angrepet fra første øyeblikk – uten hjemmel verken fra FN eller fra Stortinget. Dette var en så grov forbrytelse mot folkeretten at det burde ha ledet til rettssak ved den internasjonale domstolen. Men lederne i Washington var godt fornøyde med et norsk medansvar.
Det vi burde ha gjort og som vi bør gjøre straks, finner vi ganske enkelt i FN-pakten. I motsetning til NATO, som er et maktorgan for de vestlige land, opererer FN med bakgrunn i en pakt som er underskrevet av alle verdens land. Men selv om NATO er avhengig av et mandat fra FNs Sikkerhetsråd for at operasjonene skal være rettmessige, setter organisasjonen aksjoner igjennom uten denne godkjenningen. I virkeligheten er det oppstått en konkurranse mellom de to organene. FN-organet er hittil den tapende part.
I denne situasjonen har den norske regjeringen klart å få Jens Stoltenberg utnevnt til NATOs generalsekretær. Det plasserer Norge i en særstilling. Gjennom lang tid har det vært et godt norsk prinsipp å støtte FN og aldri gjøre noe til skade for FN. Skal vi fortsette den politikken, må regjeringen altså arbeide for at NATOs generalsekretær skal støtte NATOs konkurrent. En slik holdning ser vi i dag ingen tegn til. Faren er overhengende for at Norge vil bli ytterligere lydhør for USAs ønsker. Dette gjør etter mitt syn behovet for en våken og pågående fredsbevegelse i Norge større enn noen gang," skriver Gunnar Garbo blant annet i forordet til nyutgivelse av boka "Også krig er terror". Les hele teksten under "les mer."
Gunnar Garbos forord til nyutgivelsen av boka "Også krig er terror."
Takket være gode venner i fredsbevegelsen og forlegger Jørgen Johansen utgis min bok ”Også krig er terror” nå for tredje gang. Det er jeg glad og takknemlig for. Det er gått 12 år siden forrige utgivelse. Verdensbegivenhetene siden da gjør ikke budskapet mindre aktuelt, tvert om.
Krig som terror er ikke noe nytt. Da Norge var okkupert av Hitler-Tyskland, arbeidet jeg en del med en motstandsavis i Bergen, i det som den gang ble kalt illegal presse. Jeg satt regelmessig og lyttet til BBC i en kjeller som vi mente var trygg, fordi Gestaposjefen i Bergen visstnok bodde i øverste etasje. Jeg gikk ut fra som selvsagt at bombingen av Berlin, Dresden og andre tyske byer gjaldt militære organer og rustningsindustri i byene. Først i nyere tid ble jeg oppmerksom på at målet utrolig nok var å ramme og terrorisere den tyske sivilbefolkningen. Våre vestlige allierte hadde lært av Hitler. Jeg tviler på om Nordahl Grieg hadde deltatt på sin fatale tur til Berlin om han hadde skjønt hva målet for bombeflyet var.
NATO vedtok sitt nye strategiske konsept i 1999, med støtte fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Konseptet går ut på at NATO skal kunne iverksette militære tiltak uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utenfor NATO-området, og uten at det har forekommet noe aktuelt angrep. Konseptet var i realiteten en endring av Atlanterhavspakten, som ligger til grunn for NATO og det er i åpenbar strid med FN-paktens forbud mot såkalt preventive angrep. Til overmål ble den norske tilslutningen gitt uten at Stortinget på noen måte var blitt rådspurt.
Siden har Norge, som gjerne har kalt seg selv fredsnasjon, deltatt i flere introps, som er våre militæres ord for intervensjoner i andre land. Den viktigste gjaldt utvilsomt Afghanistan.
Så fort de grusomme flyangrepene mot tvillingtårnene i New York var over, erklærte Jens Stoltenberg som statsminister at nå måtte Norge i samsvar med NATO-pakten bistå USA i krigen mot gjerningsmennene. Det var ingen enkel sak. Flykaprerne var omkommet i de to tårnene sammen med fangene sine. Bakmennene var ukjente.
Uten god kunnskap om bakmennene valgte Washington å gå til krig mot Afghanistan. Det forelå ikke noe bevis for at regjeringen i Afghanistan var medansvarlig for angrepet på tvillingtårnene. Jens Stoltenberg fikk likevel norske spesialtropper med i det ulovlige angrepet fra første øyeblikk – uten hjemmel verken fra FN eller fra Stortinget. Dette var en så grov forbrytelse mot folkeretten at det burde ha ledet til rettssak ved den internasjonale domstolen. Men lederne i Washington var godt fornøyde med et norsk medansvar.
Det vi burde ha gjort og som vi bør gjøre straks, finner vi ganske enkelt i FN-pakten. I motsetning til NATO, som er et maktorgan for de vestlige land, opererer FN med bakgrunn i en pakt som er underskrevet av alle verdens land. Men selv om NATO er avhengig av et mandat fra FNs Sikkerhetsråd for at operasjonene skal være rettmessige, setter organisasjonen aksjoner igjennom uten denne godkjenningen. I virkeligheten er det oppstått en konkurranse mellom de to organene. FN-organet er hittil den tapende part.
I denne situasjonen har den norske regjeringen klart å få Jens Stoltenberg utnevnt til NATOs generalsekretær. Det plasserer Norge i en særstilling. Gjennom lang tid har det vært et godt norsk prinsipp å støtte FN og aldri gjøre noe til skade for FN. Skal vi fortsette den politikken, må regjeringen altså arbeide for at NATOs generalsekretær skal støtte NATOs konkurrent. En slik holdning ser vi i dag ingen tegn til. Faren er overhengende for at Norge vil bli ytterligere lydhør for USAs ønsker. Dette gjør etter mitt syn behovet for en våken og pågående fredsbevegelse i Norge større enn noen gang. Mitt håp er at denne nyutgivelsen kan være et bidrag nettopp til det.