Internasjonal politikk

Sofienberg kirke: Søndags-preken med skarp kritikk av dagens asyl- og flyktningepolitikk

Sofienberg kirke: Søndags-preken med skarp kritikk av dagens asyl- og flyktningepolitikk.

Klar tale fra Per Østvold på prekestolen i Sofienberg kirke i dag.

"Den norske kirke må være et fyrtårn i asyl- og flyktningepolitikken, slik som den også skal være det i møtet med fattige tiggere. Det er et verdispørsmål. Men det dreier seg også om noe langt mer: Om vårt samfunns etiske og moralske troverdighet.

Jeg er glad for at biskopene flere ganger har kritisert vår inhumane asyl- og flyktningepolitikk. Men i dag kreves det mer av oss. Vi må bli enda tydeligere. Vi må bli mer høyrøstet. Vi må kunne gi mer. Vi må kunne tåle mer. Og vi må bli enda skarpere i kritikken når regjeringer, partier eller lokale kommunestyrer gir etter for sneversynt egoisme og selvgodhet. Vi mangler ikke løsningene for å kunne gjøre noe med verdens elendighet, eller til å kunne gjøre noe med nøden rett utenfor vår egen stuedør. Det er viljen til å løse problemene som det ofte skorter på.

Jeg vil utfordre Kirken til å bli enda tydeligere i verdikampene. Kirken må være et moralsk fyrtårn, som i alle saker tar avstand fra urettferdighet. Og vi må alle være like tydelige når vi krever respekt for ethvert menneskes likeverd," sa Per Østvold blant annet da han holdt dagens søndags-preken i Sofienberg kirke.

 

«Det dere har gjort mot en av mine minste søsken, har dere også gjort mot meg.» Matt 25, 36-41

Preken i Sofienberg kirke søndag 23. november 2014

Av Per Østvold

«Det dere gjorde mot en av mine minste søsken, har dere gjort mot meg».

Etter min mening er det dette som er det viktigste budskapet i dagens tekst; en tekst som er hentet fra den siste store talen som Jesus holdt før korsfestelsen.

Det er et budskap som føyer seg inn i et verdisyn som vi finner igjen, ikke bare i Bibelen, men i alle de store religionene; og det er et budskap som er like almengyldig i dag som for to tusen år siden.

«Du skal elske din neste som deg selv», står det i tredje mosebok. Jødedommens Talmud Shabbat sier det slik: «Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg». I Koranen lyder det samme budskapet: «Handle ikke urettferdig, og dere skal ikke bli behandlet urettferdig». Hinduismens Mahabharat sier det slik: «Gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg». Vi finner det samme budskapet også i buddhismens Udana Varga: «Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.»

Eller som Arnulf Øverland skrev det i 1936, da nazisme og fascisme truet Europa.: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Vi husker også søndagsskolens fortelling om den barmhjertige samaritan; om presten og kirketjeneren som gikk forbi stakkaren som var overfalt av røvere og forlatt i en hjelpeløs tilstand, mens samaritaneren valgte å stoppe opp for å gi hjelp. Det er slike historier som former et barnesinn, og gir oss et verdigrunnlag for resten livet.

Budskapet om nestekjærlighet står sentralt i alle religioner, og deles av de aller fleste – uansett livssyn.

Romfolk

Det er først når vi står overfor dagens konkrete utfordringer at det blir vanskelig. Jeg vil bruke to dagsaktuelle saker som eksempler. Min første utfordring til dere er denne: Hvordan skal vi møte romfolkene som bor i biler i Rathkes gate og Sofienberggata – rett utenfor Sofienberg kirke? Skal vi akseptere at de blir her? Eller bør de jages til et annet sted?

Dette er ikke et enkelt spørsmål å svare på. Det vet alle som bor i dette området. Som bydelspolitiker får jeg ofte henvendelser fra beboere som klager over at romfolkene ikke tar hensyn til sine naboer. De plukker ikke søppel etter seg. De tar seg inn i barnehagen og bruker den som oppholdssted om nettene. De bruker ikke parkens offentlige toalett. De skaper mange problemer for de som bor her.

Klagene er mange. Og de som klager, har stort sett rett. Fattige romfolk fra Romania og Bulgaria er dårlig tilpasset vår livsstil. Det er lett å føle avmakt overfor eller å bli provosert av fattigdommens frastøtende sider. Det var enklere for 20-30 år siden, da den ytterste fattigdom og nød ble stengt ute fordi vi hadde regler om pass og visum. Nå er grensene åpne, og Europas arbeidsløse og fattige kommer til vårt land for å nyte godt av smulene fra de rikes bord.

Som bydelspolitiker vil jeg ikke akseptere at noen – uansett hvem de er – bosetter seg i parkene parkene våre eller oppfører seg slik at vårt nærmiljø ødelegges. De kravene vi stiller til oss selv - de reglene som gjelder i parker og boområder – må håndheves overfor alle – enten det dreier seg om etniske nordmenn eller fattige tiggere fra Romania.

Men vår medmenneskelighet settes på en ekstra prøve når byrådet i Oslo ikke er villig til å skaffe nok overnattingsplasser til byens mange hjemløse. Eller når flere hundre romfolk må dele på noen få dusjer hos Kirkens Bymisjon fordi byrådet ikke vil legge flere penger på bordet.

Byrådets rompolitikk er veldig enkel: Den går ut på at vi skal gjøre et vanskeligst mulig for de som kommer til Norge for å tigge – i håp om at det da kommer færre. Debatten om et mulig tiggerforbud føyer seg inn i dette. Når fattigdommen blir for provoserende og heslig, ønsker noen å forby den, slik at vi skal slippe å se den utenfor vår stuedør.

Resultatet av byrådets ansvarsfraskrivelser, er at problemene skyves over på oss som bor i bydelene i sentrum. Romfolk og andre fattige jages fra sted til sted uten at noen tar et helhetlig ansvar.

Jeg er glad for at denne menigheten tok et ansvar da problemene ble veldig store i vårt nærmeste nabolag for to år siden. Sammen med menigheten og prostiet fikk vi som er bydelspolitikere til en dialog med de mange romfolkene som hadde slått leir rundt kirken. Vi stilte krav. Men samtidig var vi veldig bevisste på at vi ville behandle alle som medmennesker.

Debatten om tiggerforbud fortsetter. Arendal er den første kommunen som har vedtatt å forby tigging. Flertallet i kommunestyret i Arendal har åpenbart glemt  en av de viktigste moralske veilederne i det kristne verdisynet: «Det dere gjorde mot en av mine minste søsken, har dere gjort mot meg».

Asylsøkere og flyktninger

Nestekjærligheten settes på en enda større prøve i møtet med Europas mange tusen asylsøkere og flyktninger. Tidligere i år sa regjeringen nei til å ta i mot 123 flyktninger fra Syria, som alle hadde krigsskader og trengte medisinsk behandling. Begrunnelsen regjeringen ga, var at norske kommuner ikke hadde kapasitet til å bosette flere flyktninger med helsemessige utfordringer.

Jeg kan ennå se for meg bildet i VG av lille Maria på 8 år. Hun ble skutt i ryggen av en snikskytter, ble lammet og lenket til en rullestol. Geværkula sitter fortsatt fast i ryggen hennes fordi Norge sa nei. I Libanon, som hennes familie har flyktet til, vil en operasjon koste 80.000 kroner – en sum som er helt uoverkommelig for en fattig syrisk familie. Likevel sa rike Norge nei.

Jeg kan også se for meg 12 år gamle Neda Ibrahim. «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», sa hun, da hun og hennes familie - rett før valgkampen i fjor – ble kastet ut av Norge og til Jordan. Da hadde Neda bodd ti år på asylmottak i Sandnes. Hun var altså to år da hun kom til Norge. Og hun hadde bodd her i ti år da hun ble kastet ut.Nedas «feil» var at hennes foreldre hadde løyet om sin palestinske opprinnelse.

Mange kjenner også historia til lille Maria på 4 år. Hun er norsk statsborger, født og oppvokst i Norge. Likevel mener utlendingsmyndighetene at hun ikke har nok tilknytning til Norge til å kunne vokse opp i sitt eget hjemland. I stedet ønsker de å sende henne til slummen i Nairobi sammen med sin mor, som er den eneste familien hun har.

Sannheten om dagens asylpolitikk overfor barn er at regjeringen har kastet nesten 500 asylbarn ut av landet på ett år. Jeg nevner ikke dette fordi jeg mener at den forrige regjeringen var skyldfri. I asylpolitikken er ingen partier skyldfrie. Alle burde gjort mer. Vi som sitter her, burde gjort mer. Kirken burde vært enda sterkere i sin kritikk.

Hvordan kan vi tåle at små barn kastes ut av landet etter å ha bodd her i mange år? Hvorfor protesterer ikke flere?

Til dette kan det innvendes at vi kan ikke hjelpe alle. Og det er selvsagt riktig. Flyktningeproblemene er nå så store at ingen land i Europa kan ha åpne grenser. Hvis vi hadde sagt ja til alle, ville vi raskt ha undergravd vårt eget velferdssamfunn. Vi må derfor ha en kontrollert innvandring – noe som i praksis betyr å sette grenser for hvor mange vi vil ta i mot i Norge. Og vi må være konsekvente, forutsigbare og rettferdige i flyktningepolitikken.

Men ingen slike prinsipielle politiske valg kan forsvares i møtet med fortvilte små barn som  ikke kan huske noen annen virkelighet enn den norske. Like lite kan disse politiske valgene brukes som begrunnelse for å si nei til 123 flyktninger fra Syria som alle trenger medisinsk behandling. Hvis ikke Norge har råd, hvem skal da ta seg råd til å hjelpe disse menneskene?

Det er humanisme og medmenneskelighet som må styre asyl- og flyktningepolitikken, ikke den feige ettergivenheten overfor folk som mener at vi først og fremst skal hjelpe oss selv. Dette «oss selv» er som oftest ikke annet enn mangel på evne til innlevelse i andres nød og elendighet.

Flere av partiene på Stortinget er svært opptatt av at Norge skal opprettholde målsettingen om å gi 1 prosent av bruttonasjonalproduktet til bistand i utviklingsland. Og det er utvilsomt et flott mål. Allerede ligger Norge på verdenstoppen i bistand. Målt i forhold til bruttonasjonalprodukt gir vi mye mer enn EU-landene, og fem ganger så mye som USA. Dette er noe som vi nordmenn kan være stolte av.

I et rikt land som Norge er det lett å gi. Vi kan være rause i bistandspolitikken uten at det går ut over egen velstand. Men kanskje vi er så priviligerte at vi av og til mister evnen til å se nøden og elendigheten utenfor vår egen stuedør?

FNs høykommissær for flyktninger meldte tidligere i år at antall flyktninger i verden nå har passert 51 millioner. Borgerkrigen i Syria har alene bidratt til å skape den verste humanitære katastrofen etter den andre verdenskrig med over 8 millioner mennesker som er fordrevet fra sine hjem.

Millionene av flyktninger er en enorm økonomisk byrde for mange fattige land i konfliktområder. Målt i forhold til hva noen av disse landene må tåle når de skal ta seg av millioner av flyktninger, er Norges bidrag svært beskjedent. Vi gjør avlat gjennom 1-prosent-målet i bistandspolitikken samtidig som vi kaster små barn ut av landet.

Fyrtårn

Den norske kirke må være et fyrtårn i asyl- og flyktningepolitikken, slik som den også skal være det i møtet med fattige tiggere. Det er et verdispørsmål. Men det dreier seg også om noe langt mer: Om vårt samfunns etiske og moralske troverdighet.

Jeg er glad for at biskopene flere ganger har kritisert vår inhumane asyl- og flyktningepolitikk. Men i dag kreves det mer av oss. Vi må bli enda tydeligere. Vi må bli mer høyrøstet. Vi må kunne gi mer. Vi må kunne tåle mer. Og vi må bli enda skarpere i kritikken når regjeringer, partier eller lokale kommunestyrer gir etter for sneversynt egoisme og selvgodhet.

Vi mangler ikke løsningene for å kunne gjøre noe med verdens elendighet, eller til å kunne gjøre noe med nøden rett utenfor vår egen stuedør. Det er viljen til å løse problemene som det ofte skorter på.

Jeg vil utfordre Kirken til å bli enda tydeligere i verdikampene. Kirken må være et moralsk fyrtårn, som i alle saker tar avstand fra urettferdighet. Og vi må alle være like tydelige når vi krever respekt for ethvert menneskes likeverd.

Takk for at dere kom hit i dag og ville høre på.