Internasjonal politikk
Norge – en krigsnasjon?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert fredag 12. juni 2015 03:04
Hvor er det blitt av fredsnasjonen Norge? spør Heming Olaussen.
På få år har Regjeringa og stortingsflertallet satt Norges gode navn og rykte over styr;
- Norge står ikke lenger i spissen i kampen for en atomvåpenfri verden
- Norge sender militære mannskaper til Irak
- Med Stoltenberg i NATO-stolen forsikrer Erna Solberg velvillig at Norge skal bruke milliarder på å ruste opp
- Stortingsflertallet skal bruke 70 milliarder på innkjøp av USA-baserte krigsfly, tett sammenvevd med amerikansk krigs-infrastruktur for offensive operasjoner «out of area»
- Stortingflertallet klarte ikke å manne seg opp til å anerkjenne den palestinske staten. Man gir i realiteten ryggdekning for fortsatt Israelsk okkupasjon
- Norge skal delta med militære bidrag tett opp til Russlands grense, og sier ja til alt som kommer (fra EU spesielt) av straffetiltak mot Putin.
Så hvor er det blitt av fredsnasjonen Norge? Nasjonen som var kjent for sitt genuine fredsengasjement. For sine fredsmeklere. For sin nøytralitet (på tross av NATO-medlemskapet). For sin forhandlingsvilje med vår russiske nabo, kfr. delelinje-avtalen og nordområdene.
Les artikkel av Hemning Olaussen nedenfor.
Norge – en krigsnasjon?
Av Heming Olaussen
Hvor er det blitt av fredsnasjonen Norge? spør Heming Olaussen.
På få år har Regjeringa og stortingsflertallet satt Norges gode navn og rykte over styr;
- Norge står ikke lenger i spissen i kampen for en atomvåpenfri verden
- Norge sender militære mannskaper til Irak
- Med Stoltenberg i NATO-stolen forsikrer Erna Solberg velvillig at Norge skal bruke milliarder på å ruste opp
- Stortingsflertallet skal bruke 70 milliarder på innkjøp av USA-baserte krigsfly, tett sammenvevd med amerikansk krigs-infrastruktur for offensive operasjoner «out of area»
- Stortingflertallet klarte ikke å manne seg opp til å anerkjenne den palestinske staten. Man gir i realiteten ryggdekning for fortsatt Israelsk okkupasjon
- Norge skal delta med militære bidrag tett opp til Russlands grense, og sier ja til alt som kommer (fra EU spesielt) av straffetiltak mot Putin.
Så hvor er det blitt av fredsnasjonen Norge? Nasjonen som var kjent for sitt genuine fredsengasjement. For sine fredsmeklere. For sin nøytralitet (på tross av NATO-medlemskapet). For sin forhandlingsvilje med vår russiske nabo, kfr. delelinje-avtalen og nordområdene.
Nå klarer ikke (vil ikke) Norges statsminister en gang å finne en måte å anerkjenne og hedre den formidable russiske innsatsen mot Hitlers naziregime fra den 2. verdenskrigen, på tross av at andre vestlige ledere som Angela Merkel får det til.
Den utviklinga vi ser er direkte farlig. Å definere Russland som vår hovedfiende vil med rimelighet bli besvart. Vi har ingenting å vinne med denne politikken. Ingen kan mer rimelighet forvente at vi skal stille oss opp for russiske hugg i en slags solidaritet med Ukraina – som ikke er NATO-medlem. At vi bidrar til økt trygghet i Baltikum er en litt annen skål, men også her vil Norge være tjent med tilbakeholdenhet og en ikke-aggressiv tilnærming.
Nå skal vi altså sende soldater til Irak. For å bidra i krigen mot terrorgruppa IS. Det er hvitt mot svart. Eller er det ikke så enkelt? SV og SP stemte i mot i Stortinget, som de eneste. Jeg tror flere kommer til å angre på at de var med på dette vedtaket. Som Miljøpartiet de Grønne og KrF. Høyre og FrP ser ut til å stå i giv akt for USA uansett. og AP har jo fått Stoltenberg i NATO.
Kjente Midt-Østen-forskere, ikke særlig venstreorienterte, som Henrik Thune i NUPI og Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole, har etterlyst klare mål for denne norske styrken. Er målet å bidra til å utslette IS? Fred i Irak? Ingen av disse målene har noen realistisk mulighet til å bli nådd. Problemet er at vi står overfor en meget kompleks krig, der det er vanskelig å skjelne venn fra fiende. Allianser skifter, og krigen har delvis karakter av å være en sekterisk krig mellom Shia- og Sunnimuslimer. Regjeringa i Bagdad favoriserer shia-delen, mens Iran støtter sunni-krigerne. Havner vi nå på parti med Shia mot Sunni? Hvilke konsekvenser kan det få, også mht. terrorfaren i Norge? Og - er Shia-militsen særlig bedre enn IS mht råskap og terror mot sivile, kvinner og barn i "feil" gruppe? Hva er det Norge kan komme til å måtte svare for?
Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Hva hvis NATOs og Norges innsats der nede bidrar til å styrke IS? Det ser ut til at det er det som skjer. Det er sannsynligvis til dels på grunn av en felles ytre, vestlig fiende at IS har sånn framgang i Syria. Det er ikke nok å bare ville det gode, og så handle i blinde. Man må vite hva man gjør, og søke å overskue konsekvensene av egne handlinger. Det gjelder spesielt i spørsmål om å delta i en krig. Her ser det dessverre ut til at norske myndigheter handler i blinde. Som på kommando.
(publisert i Klassekampen)
Kommentarer
NB! Men så langt jeg kan se er det en alvorlig feil i Heming Olausens artikkel. Han skriver at regjeringen i Irak støtter shia, mens man i Iran støtter sunni. Sannheten er jo at Irak og Iran nå samarbeider mot Saudi Arabia og IS sine sunnier. En sentral del av problemet er jo nettopp at Irak har alliert seg med Irans sjiaer, mens det var hovedsakelig sunnier som "styrte butikken" under Saddam Hussein
Jeg synes presentasjonen fra Lockheed Martin symboliserer hvor fredsnasjonen har blitt av. Forført av en utopisk fremtidsvisjon om å samle verdens mest verdifulle ressurser rundt et høyteknologisk samfunn med rutinemessige flygninger til Mars.
Komplett fornektelse av virkeligheten, signert av kjærringa mot strømmen. Var det ikke Keiser Nero som satte verden i brann for å bygge en ny?
www.youtube.com/.../
Jeg beklager at jeg blanda litt i beskrivelsen av "hvem er hvem" i krigen mot IS. Flere har påpekt dette overfor meg direkte, og også Hans Christian Færden påpeker dette. Ikke lett å holde tunga rett i munnen, men jeg beklager at jeg skreiv feil om sunni- og shia- støtte fra den irakiske regjeringa. Til Saxegaard: Norge slutter seg til enhver sanksjon EU kommer opp med. Når det er sagt: Sjølsagt er også Russland/Putin en skurk i spillet om Ukraina. Der er det etter mitt syn BARE skurker. Men det var altså Norges rolle og interesser som jeg omtalte i artikkelen. Jeg mener Norge bør være tilbakeholdne militært, og fremme diplomati, forhandlinger og humanitær bistand. Det er rett og slett i vår interesse som et lite land i verden. Nå går vi NATOs, USAs og EUs ærend.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.