Internasjonal politikk

Bombe eller ikke bombe?

Bombe eller ikke bombe?

«Der vi bruker ord, bruker de våpen» (Erna Solberg)

"Det er sannsynlig at IS først og fremst vil ha de virkningene som terroraksjonene fører til. De vil ha mer konflikt, mer frykt, mer hat og mer kaos. Det har de oppnådd. Mistenksomheten er økt, frykten er økt, hatet er økt. Det er noe muslimer over hele Europa opplever.  Når presidentene Putin og Hollande velger bombing som sine hovedsvar, er det antakelig noe IS ser seg tjent med. Bombingen befester bildet av det uforsonlige motsetningsforholdet mellom det vantro vesten og IS-islamismen, samtidig som store sivile tap kan øke rekrutteringen til IS.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.  En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt," skriver Dag Seierstad blant annet. Les artikkelen under "les mer."

 

«Der vi bruker ord, bruker de våpen» (Erna Solberg)

Bombe eller ikke bombe?

Av Dag Seierstad

 

At «de» bruker våpen der «vi» bruker ord, har nok i disse dager en sterk klangbunn her i Norge. Andre steder i verden vil mange kunne si det samme, men mene det motsatte: «Det er dere som har brukt våpen.»  I flere hundre år etter at urbefolkningen i Sør-Amerika oppdaga Columbus og de andre conquistadorene, var europeiske våpen så overlegne at store deler av verden ble kolonisert. Blodige opprør og frigjøringskriger måtte til for å få slutt på kolonitida.

Frankrike er i dag særlig sårbart. De lokale fortellingene om de franske massakrene på Madagaskar i 1946, om den innbitte kampen for å holde fast på Vietnam som koloni fram til 1954 og Algeriekrigen fra 1954 er ganske sikkert svært ulike fra de som fortelles i Frankrike. Da er ikke poenget hvilke fortellinger som er de «riktige» eller «sanne». Det avgjørende for vår felles framtid er hva som blir trodd hvor og av hvem.

Det kan f.eks. bli avgjørende at vårt opplegg for å bekjempe terrorisme ikke oppfattes som en videreføring av kolonitidas maktforhold. Det hjelper lite om vi her i vest ikke oppfatter det slik. Algeriekrigen varte til 1962 og ble ført med en brutalitet som det franske samfunnet til denne dag ikke har tatt noe virkelig oppgjør med.

Det er ingen tvil om at den 11. september 2011 var det Osama bin Laden og Taliban «som begynte». Men 11.september hadde en forhistorie som blir gjengitt svært ulikt i England, Russland, USA og Afghanistan.  I Afghanistan huskes og gjenfortelles den nære historia som en stadig motstandskamp mot britiske og russiske angripere og okkupanter. Tre «anglo-afghanske kriger» mellom 1839 og 1919 er fortsatt sentrale milepeler i afghanske historiefortellinger.  I løpet av tretten år var nesten en million soldater med i den USA-ledede krigføringen I Afghanistan. Tusen milliarder dollar ble brukt for å fordrive Taliban fra det afghanske samfunnet. Etter hvert som utenlandske styrker trekkes ut av landet, er Taliban likevel samme utfordring som før for samfunnsutviklingen i Afghanistan.

Et stort flertall i Norge og i resten av Europa sa vinteren 2003 nei til USAs krig mot Irak. Den verdensomspennende protestbevegelsen mot krigen klarte likevel ikke å hindre krigen. Det kunne den bare gjort hvis den med stor nok troverdighet hadde kunnet peke ut en fredelig vei fram til et Irak uten Saddam Hussein. 

Ingen krig var mer opplagt enn bombinga av Libya. Gaddafi hadde latt hæren skyte mot fredelige demonstranter og skal ha trua opprørerne i Benghasi med å «utrydde dem som rotter». Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for det libyske samfunnet er det konsekvensene, ikke hensiktene, som huskes.

Det minst opplagte ved en ”krig for å verne sivile”, er hva den fører til. Afghanistan, Irak og Libya er stikkord for sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme.  Ingen vestlig regjering har villet innrømme at krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya har mislykkes. Det eneste de kan strekke seg til er: Hva skulle vi ellers ha gjort?

For å hindre at IS utvider territoriet sitt i Syria og Irak kan det kanskje være nødvendig å bombe for å svekke den militære kampevnen til IS. Men de aller fleste Midt-Østen-eksperter regner med at det som følger av sivile tap, vil øke rekrutteringen til IS.  Bombing har derfor bare mening hvis det samtidig jobbes iherdig for politiske løsninger. Hindringene er mange.

- I Irak ser store deler av sunnibefolkningen i nordvest IS som et vern både mot shiamilitsstyrker som går fram like brutalt som IS og mot den hæren som den shiadominerte regjeringen i Bagdad sender mot dem. Det viktigste som kan gjøres for å svekke IS i Irak er derfor å forsone sunniene med den shiadominerte regjeringen i Bagdad. Lett blir det ikke, særlig siden shiaregimet i Iran og sunniregimene i Saudi-Arabia og i Golf-statene puster til ild i mange av de grunnleggende konfliktene i Midt-Østen.

- Tyrkia frykter åpenbart en kurdisk stat mer enn IS. Tyrkiske fly bomber derfor de kurdisk-kontrollerte områdene langs grensa mellom Syria og Tyrkia, områder som sperrer mange av smuglerrutene fra IS til Tyrkia.

- På tvers av alt som kunne bidra til politiske løsninger, har Russland lenge sendt sine bombefly mot dem som Assad slåss mot, enten de er kurdere eller syrere.

Dette er bare noen av de motstridende mål og strategier som kan bli effektive hindringer i arbeidet for politiske løsninger. Men truslene fra IS forsvinner ikke før USA, Russland, Frankrike, Tyrkia, Iran, Saudi-Arabia finner fram til et minimum av felles strategier for å hindre at IS fortsatt rekrutterer både i Midt-Østen og i resten av verden.  Det er sannsynlig at IS først og fremst vil ha de virkningene som terroraksjonene fører til. De vil ha mer konflikt, mer frykt, mer hat og mer kaos. Det har de oppnådd. Mistenksomheten er økt, frykten er økt, hatet er økt. Det er noe muslimer over hele Europa opplever.

Når presidentene Putin og Hollande velger bombing som sine hovedsvar, er det antakelig noe IS ser seg tjent med. Bombingen befester bildet av det uforsonlige motsetningsforholdet mellom det vantro vesten og IS-islamismen, samtidig som store sivile tap kan øke rekrutteringen til IS.  Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt.

(Klassekampen 21. nov. 2015)