Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 22. november 2015 14:26

Norge som en liten stat har all interesse av en sterk folkerett.

"Frankrike har bedt om en bred internasjonal koalisjon i sin innsats mot IS, og forsvarsminister Ine Marie Søreide venter på en anmodning om norsk militær støtte.

Norge har tidligere ikke gitt særlig klare folkerettslige begrunnelser for militære engasjementer. Og beslutningen om den norske bombingen i Libya er blitt kritisert for at Stortingets samtykke ble innhentet per telefon. Dette bør ikke gjentas i Syria.

Folkeretten dreier seg om beinhard realpolitikk. Norge som en liten stat har all interesse av en sterk folkerett. Det folkerettslige grunnlaget og begrensingene må derfor utredes før en eventuell norsk militær deltagelse.

Det må også sikres mekanismer som gjør at norske styrker ikke trekkes inn i virksomhet som er folkerettslig tvilsom. Og endelig: beslutninger bør tas etter en åpen debatt i Stortinget,» skriver Geir Ulfstein, professor dr.juris, Universitetet i Oslo, blant annet. Les mer under »les mer.»

Vil norsk bombing i Syria være folkerettsstridig?

Av Geir Ulfstein, professor dr.juris, Universitetet i Oslo

Frankrike har bedt om en bred internasjonal koalisjon i sin innsats mot IS, og forsvarsminister Ine Marie Søreide venter på en anmodning om norsk militær støtte.

Norge har tidligere ikke gitt særlig klare folkerettslige begrunnelser for militære engasjementer. Og beslutningen om den norske bombingen i Libya er blitt kritisert for at Stortingets samtykke ble innhentet per telefon. Dette bør ikke gjentas i Syria.

Kollektivt selvforsvar

Tilsynelatende er folkeretten klar etter Paris-terroren. Frankrike er blitt angrepet, og må ha rett til å forsvare seg. Andre stater har etter FN-paktens artikkel 51 rett - og etter NATO-paktens artikkel 5 til og med plikt - til å delta i kollektivt selvforsvar.

Situasjonen er likevel ikke så enkel. Det første spørsmålet er om Paris-terroren var et væpnet angrep i Paktens forstand. Det var betydelig færre som ble rammet enn ved al Qaidas angrep på USA i 2001. De materielle skadene kan ikke sammenliknes, og målene var utelukkende sivile.

Like viktig er at angrepene i Paris ikke kom fra en stat, men fra noe som kaller seg en stat, nemlig IS. I så måte ligner det på angrepene på USA. Men det har vært omfattende diskusjoner om hvor langt stater har rett til å gå i selvforsvar på en annen stats territorium mot angrep fra ikke-statlige aktører.

Det kan ikke være nok at terrorhandlingene har sitt opphav i en annen stat. Det har vært stilt et krav om at selvforsvar bare kan benyttes dersom den andre staten hverken har evne eller vilje til å bekjempe terrorismen. Syrias president, Bashar al-Assad, har åpenbart viljen til å bekjempe IS - det er evnen det skorter på. Dette er en stor forskjell fra Afghanistan, hvor Taliban hadde makten og støttet al-Qaida.

Denne forskjellen får betydning for ytterligere to vilkår for å benytte retten til selvforsvar, nemlig nødvendighet og proporsjonalitet. Selvforsvar kan bare benyttes så langt det er egnet til å slå angrepet tilbake. Dette innebærer at Frankrike og allierte bare kan gå etter IS, og ikke etter al-Assads regime. De kan heller ikke gi støtte til opprørernes forsøk på maktovertakelse. Og de må gi seg når myndighetene i Syria selv er i stand til å bekjempe terrorismen.

Må vi følge FN?

Det kan også tenkes alternative folkerettslige grunnlag for militære aksjoner i Syria. USA og Frankrike har tidligere påberopt seg kollektivt selvforsvar etter de militære angrepene fra IS i Irak. Det har også vært hevdet at Syria har gitt et stilltiende samtykke til bombingen av IS. Humanitær intervensjon som folkerettslig grunnlag, basert på regimets overgrep mot befolkningen, var også fremme i begynnelsen av konflikten i Syria. Alle disse alternativene reiser spørsmål om hvor langt de folkerettslig rekker. Endelig kan vi tenke oss at FNs sikkerhetsråd mandat - til forskjell fra fredagens vedtak - gir en militæraksjon. Men i så fall oppstår de samme spørsmål som ved Libya-mandatet: Bør vi alltid etterkomme anmodninger fra FN, og hvilke begrensninger ligger i mandatet?

Er disse folkerettslige vurderingene bare idealistisk mas, fjernt fra virkelighetens behov? Svaret er at folkeretten dreier seg om beinhard realpolitikk. Norge som en liten stat har all interesse av en sterk folkerett. Det folkerettslige grunnlaget og begrensingene må derfor utredes før en eventuell norsk militær deltagelse.

Det må også sikres mekanismer som gjør at norske styrker ikke trekkes inn i virksomhet som er folkerettslig tvilsom. Og endelig: beslutninger bør tas etter en åpen debatt i Stortinget.

(Aftenposten 22. nov. 2015)