Internasjonal politikk

Slik ser undergangen ut

Slik ser undergangen ut

Atomvåpen er vår tids største terrortrussel. Plutoniumet som trengs, får plass i en brusboks.

"Se for deg en europeisk storby, uten noe forvarsel, bli forvandlet til en askehaug fylt med radioaktivt nedfall. Se deretter for deg en melding fra en terrororganisasjon som påtar seg ansvaret for angrepet. Men verre: terroristene hevder å ha flere våpen, gjemt i andre storbyer, klare til å gå av. En verdensomfattende panikk oppstår.

Sjansen for at den nevnte situasjonen skal inntreffe ble beregnet i 2004 av den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry til å være 50 prosent i løpet av det følgende tiåret. Perry tok, i likhet med andre analytikere, blant annet utgangspunkt i verdens lagre med spaltbart materiale som høyanriket uran og plutonium. Dette er de nødvendige råstoffene for å kunne produsere et kjernefysisk våpen. Kunnskapen for å kunne produsere simpele kjernevåpen av Hiroshimatypen er ikke eksklusiv for stater. Tvert imot er 90 prosent av veien mot et våpen tilbakelagt i det man har skaffet seg de nevnte og eksklusive tungmetallene.

I dag mangler vilje og mot til å gjennomføre det Ikkespredningsavtalen sier: full nedrustning av kjernefysiske arsenaler. 46 år etter at avtalen trådte i kraft, bør 2016 bli året for tyngre norske initiativer. Da kreves en mer realistisk beskrivelse av hva som er norske sikkerhetsutfordringer," skriver Frode Ersfjord, daglig leder i Nei til atomvåpen blant annet.

Les hele teksten under "les mer."

 

Slik ser undergangen ut

Av Frode Ersfjord, daglig leder i Nei til atomvåpen

Se for deg en europeisk storby, uten noe forvarsel, bli forvandlet til en askehaug fylt med radioaktivt nedfall. Se deretter for deg en melding fra en terrororganisasjon som påtar seg ansvaret for angrepet. Men verre: terroristene hevder å ha flere våpen, gjemt i andre storbyer, klare til å gå av. En verdensomfattende panikk oppstår.

Sjansen for at den nevnte situasjonen skal inntreffe ble beregnet i 2004 av den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry til å være 50 prosent i løpet av det følgende tiåret. Perry tok, i likhet med andre analytikere, blant annet utgangspunkt i verdens lagre med spaltbart materiale som høyanriket uran og plutonium. Dette er de nødvendige råstoffene for å kunne produsere et kjernefysisk våpen. Kunnskapen for å kunne produsere simpele kjernevåpen av Hiroshimatypen er ikke eksklusiv for stater. Tvert imot er 90 prosent av veien mot et våpen tilbakelagt i det man har skaffet seg de nevnte og eksklusive tungmetallene.

Skulle et atomvåpen med samme kraft som traff Hiroshima gå av midt i Manhattan, ville om lag 500.000 mennesker omkomme. Verdensøkonomien hadde bli brakt ut i kaos og i panikken ville faren for nye storkriger øke.

Så hvorfor beskrev Regjeringen i sin melding om globale sikkerhetsutfordringer til Stortinget at faren for kjernefysisk terrorisme er lav? Den mye omtalte meldingen avgis i disse dager fra komité til Stortinget. Faren for atomvåpenterror velger regjeringen i meldingen å la bli forbigått av somaliske sjørøvere og organisert IKT-kriminalitet. Om man vurderer spalteplass og planlagt ressursbruk kan man undres over om den virkelighetsbeskrivelsen fortjener seriøs behandling.

Den verste terrortrusselen vi kjenner til kommer fra eller via innsiden på en organisasjon som forvalter kjernefysisk materiale. Den nylige hendelsen i Belgia, hvor politiet under en ransakelse fant videoopptak av huset til en ledende person i atomindustrien, illustrerer en kjent problemstilling: Ingen kan forvente at høyt betrodde personer under en kidnapping som kan involvere familien vil være lojal mot organisasjonen de arbeider for. Taktikken ble brukt under et bankran i Nord-Irland i 2004, og sørget for 250 millioner kroner i ransutbytte. Kriminelle gjenger i Tsjetsjenia kidnappet i løpet av 90-tallet tusenvis av mennesker, i det som utviklet seg til en profitabel industri.

En annen kjent innsidetrussel er muligheten for at ansatte på eget initiativ søker å frakte ut kjernefysisk materiale. Slike hendelser, i kompleks form, skjer jevnlig. I 1998 forsøkte to betrodde ansatte ved Russlands største kjernefysiske våpenanlegg å smugle ut 18,5 kg høyanriket uran. Gitt sofistikert nok teknologi, ville det vært tilstrekkelig for én bombe.

Mens en vanlig bedrift regner med og aksepterer et visst svinn fra lagerbeholdninger, må kjernekraft- og atomvåpenindustrien ha nulltoleranse for slike hendelser. Sikkerhetsforutsetningene inkluderer derfor et ekstremt godt arbeidsmiljø for å ivareta lojalitet, men også at ansatte i praksis jevnlig må overvåkes for subtile endringer i oppførsel. En rapporteringskultur hvor endringer kan registreres, følger med.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har en av verdens viktigste oppgaver. Byrået overvåker verdens anriking og produksjon av spaltbart materiale. Et land som driver med kjernekraft, vil automatisk også produsere materiale som kan brukes til våpen. Med inspektører på bakken måler de for avvik i produksjonen og staters kapasitet til å produksjon av kjernefysisk materiale.

For å sette det i perspektiv: standardstørrelsen IAEA bruker for å beregne en såkalt signifikant mengde (nok til et våpen) er 8 kilo plutonium. En slik mengde vil få plass i en brusboks og avgir i skjermet form ikke mer stråling enn at frakt gjennom selv en godt sikret flyplass er mulig. Med andre ord; byråets kanskje viktigste enkeltoppgave er å forebygge situasjoner hvor man må lete etter nåla i høystakken. Verden har i dag omtrent 16.000 atomvåpen, fordelt på ni land, men samtidig overvåkes materiale nok til å produsere om lag 193.500 våpen.

Atomvåpenstatene plikter ikke i dag å la anleggene sine bli inspisert, men deltar frivillig. Men det er materialmengden byrået måler for, ikke sikkerheten. Og selv om sikkerheten hos vestlige land er antatt mer avansert, skjer det jevnlig hendelser som bør vekke engstelse.

I 2012 var en gruppe aktivister, inkludert en nonne på 82 år, én vegg unna ett av lagrene for de om lag 14.000 våpenstørrelsene med høyanriket uran som huses ved Y12-komplekset i Tennessee. Systematisk menneskelig og elektronisk svikt gjorde et innbrudd hos atomalderens Fort Knox mulig. Andre atomvåpenstater har verre utfordringer: Pakistan har militære opprørsgrupper internt, og nybegynneren blant atomvåpenstatene, Nord-Korea, har et av og på-forhold til internasjonale avtaler. Ingen av de to statene deltar under Ikkespredningsavtalen og unnlater derav inspeksjoner. Hva er sjansen for materiale på avveie her?

I dag har alle stater tilknyttet Ikkespredningavtalen (av 1970) rett til å utvikle kjernefysisk teknologi. De har frasagt seg retten til å utvikle våpen i bytte mot at verdens fem første atomvåpenstater kvitter seg med sine. I påvente av at sistnevnte skal oppfylle sine krav, har det blitt mer lukrativt også for andre stater å jukse. Iran har tidligere brutt IAEAs sikkerhetskontrollavtale (som måler materialmengde), og Nord-Korea nekter i dag for direkte innsyn i sitt program.

Om man mener alvor med sikkerhetspolitikken må man aktivt presse verdens fem første atomvåpenstater, USA, Russland, Storbritannia, Kina og Frankrike, til å oppfylle sine traktatpålagte krav og stoppe egen kjernefysisk opprustning.

Men selv etter at våpnene er avskaffet vil verden aldri bli helt trygg, så lenge materiale for bomber enda eksisterer og kjernekraft er relevant. Her kan Norge være en foregangsnasjon ved å investere mer i underfinansierte internasjonale organisasjoner som IAEA. Byråets avdeling med ansvar for sikkerhetskontrollen for store deler av verdens våpengraderte, spaltbare materiale har et mindre budsjett enn Oslo politidistrikts. En dobling i det internasjonale atomenergibyråets kapasitet til å gjøre inspeksjoner og kunnskapen om disse, må være et minstemål for politikere som har satt seg inn i faren for materiale på avveie.

Regjeringens hurtige respons i romjulen for å finansiere frakten og verifikasjonen av lavanriket uran ut av Iran i romjulen viste god dømmekraft. Da den amerikanske kongressen nølte med å finansiere USA, sikkerhetsrådet og Tysklands egen avtale med Iran, steppet Norge lojalt inn for den amerikanske regjeringen. Men det endrer ikke på forutsetningene kjernefysisk terror krever: fortsatt tilstedeværelse og produksjon av materiale som kan brukes i våpen. I dag mangler vilje og mot til å gjennomføre det Ikkespredningsavtalen sier: full nedrustning av kjernefysiske arsenaler. 46 år etter at avtalen trådte i kraft, bør 2016 bli året for tyngre norske initiativer. Da kreves en mer realistisk beskrivelse av hva som er norske sikkerhetsutfordringer.

(Klassekampen 20. febr 2016)

Kommentarer   

#1 sonja lid 14-03-2016 20:16
En viktig artikkel!
Fra Sonja Lid.

You have no rights to post comments