Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 27. mars 2016 03:18

Valgkampen i USA er annerledes denne gang. Den viktigste motsetningen går mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders.

"Den dreier seg om grunnleggende uenigheter både om innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, men også om hvilke samfunnsgrupper og interesser som får gjennomslagskraft over politikken etter valget.

Bernie Sanders har gjort de mange krigene som det viktigste skillet i valgkampen for å bli Demokratenes presidentkandidat. Der har Hillary Clinton et svært så krigersk rulleblad.

Som president vil nok Hillary Clinton «sprenge glasstaket» for kvinner i Det hvite hus i Washington, men det er lite som tilsier at hun vil svekke gjennomslagskraften til det militærindustrielle komplekset i USA. Hun har vært med på å knuse det som var av meningsfullt samfunnsliv i Irak og Libya, sende klasebomber og droner over Jemen og støtte undertrykkende regimer både i Midtøsten og i Latin-Amerika. Alt dette har hatt Bernie Sanders som motstander," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Clinton eller Sanders?

Av Dag Seierstad

Valgkampen i USA er annerledes denne gang. Den viktigste motsetningen går mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders.

Den dreier seg om grunnleggende uenigheter både om innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, men også om hvilke samfunnsgrupper og interesser som får gjennomslagskraft over politikken etter valget.

Da er den største forskjellen at Bernie Sanders verken har noen kapitalsterke enkeltpersoner, bedrifter eller bransjer som skal belønnes, mens det er nettopp det Hillary Clinton har. Det kan slå særlig sterkt ut i utenrikspolitikken.

Tjue kapitalsterke givere har bidratt med mer enn én million dollar til Hillary Clintons valgkamp. Soros-fondet topper lista med et bidrag på over sju millioner dollar.

Bernie Sanders har i stedet satsa på pengestøtte i form av småbeløp fra de mange. Han har fått inn støtte fra godt over en million mennesker – de aller fleste med bidrag på under 30 dollar. Den samlede støtten til valgkampen hans var per 22. februar oppe i 95 millioner dollar – mot 188 millioner dollar for Hillary Clinton. Og småpengene strømmer fortsatt inn.

Bernie Sanders har gjort de mange krigene som det viktigste skillet i valgkampen for å bli Demokratenes presidentkandidat. Der har Hillary Clinton et svært så krigersk rulleblad. Hun støtta for eksempel fullt og helt opp om krigen mot Afghanistan i 2001 og mot Irak i 2003.

Da det i 2009 ble debatt om å øke den militære innsatsen i Afghanistan, tok Clinton hardere i enn forsvarsminister Robert Gates som var blant haukene.

Da den arabiske våren nådde fram til Libya i 2010 var Clinton som utenriksminister den sterkeste pådriveren innen Obama-administrasjonen for å velte Gaddafi-regimet. Da meldingen kom at Gaddafi var død, gikk Clinton på lufta med budskapet: «We came, we saw, he died.»

Clinton gikk inn for å bevæpne de syriske opprørerne lenge før Obama-administrasjonen ga grønt lys for det. Hun sto alt i 2012 – sammen med CIA-direktør David Petraeus – bak en plan om å utruste og trene en hær av syriske opprørere. Hun fikk støtte fra flere ledende politikere på republikansk side i Kongressen. Men i regjeringen var skepsisen stor. Der var en usikker på hvordan en kunne finne fram til soldater som en kunne stole på – og hvordan sikre at våpen ikke falt i hendene til ekstremister.

Skeptikerne fikk rett. Det kunne general Lloyd Austin bekrefte overfor forsvarskomiteen i Senatet i september 2015. 500 millioner dollar var brukt til å utruste og trene opp syriske hærstyrker. Det hadde som resultat at bare 4–5 av soldatene deltok aktivt i kamp mot IS! Av dem som ikke deserterte, var de fleste mer opptatt av å bekjempe Assad-regimet enn å slåss mot IS. Mange var gått inn i al-Nusrah-fronten, det viktigste fotfestet for al-Qa’ida i Syria – og på terroristlista til USA.

Også dronekrigen har hatt full støtte fra Hillary Clinton. Foreløpig er det Pakistan. Irak, Jemen, Libya og Somalia som må tåle denne fjernkontrollerte krigføringa. Forestillingen om at det dreier seg om en krig mellom det kristne vest og den muslimske verden er ikke lett å feie til side.

Foreløpig er dronekrigen «asymmetrisk». USA bruker dronene til å drepe. De som lever i fare for drone-angrep, kan ikke slå tilbake. Men før eller seinere blir det ikke lett å fastslå om ei drone på vei mot New York er ei vennligsinnet drone som overvåker kystfarvannet eller en fiendtlig kampdrone.

Mens det å gå til krig framholdes som siste utvei når alt annet er prøvd, kan krig med droner fort bli første utvei før noe annet er prøvd.

Afghanistan, Irak, Libya og Syria har i tur og orden vært prøvefelt for stadig smartere våpensystemer fra den amerikanske rustningsindustrien. Denne industrien har aldri rygget tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest. Dermed gjør det ikke noe inntrykk at kloden vår er så forvridd av konflikter at bruk av vold bare fremmer en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet.

En viktig pådriver bak opprustning, våpenhandel og bruken av krig som konfliktløsning, er nettopp rustningsindustrien. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver og avtaker av en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen i verden – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere. Alt dette gjelder i aller høyeste grad rustningsindustrien i USA. Den gir arbeid til tre og en halv million mennesker.

Det var dette «militærindustrielle komplekset» president Eisenhower advarte mot i sin avskjedstale i januar 1961: «Den samlede innflytelsen oppleves i enhver by, ethvert rådhus, ethvert regjeringskontor. Vi må verge oss mot at det militær-industrielle komplekset får uforsvarlig innflytelse, enten det skjer tilsikta eller ikke.»

USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri med makt også politisk innad i USA, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen.

Som president vil nok Hillary Clinton «sprenge glasstaket» for kvinner i Det hvite hus i Washington, men det er lite som tilsier at hun vil svekke gjennomslagskraften til det militærindustrielle komplekset i USA. Hun har vært med på å knuse det som var av meningsfullt samfunnsliv i Irak og Libya, sende klasebomber og droner over Jemen og støtte undertrykkende regimer både i Midtøsten og i Latin-Amerika. Alt dette har hatt Bernie Sanders som motstander.

(publisert i Klassekampen 19. mars 2016)