Internasjonal politikk

Uskarp EU-debatt

Uskarp EU-debatt

Hva er vi uenige om på den norske venstresida når vi er uenige om EU?

"Mitt eget utgangspunkt i denne debatten er dette: Det er viktigere – også for oss i Norge – å endre EU enn å endre Norge. Men det er enklere å endre Norge enn å endre EU.

Det spenningsforholdet kunne være et felles utgangspunkt for EU-debatten på venstresida. Vi skiller lag av to grunner:

* Fordi vi er uenige om virkningene av et norsk EU-medlemskap ville være gode eller dårlige, og i tillegg om hvor uopprettelige de uheldige virkningene ville være.

* Og fordi vi er uenige om hvor vi med størst virkning kan bidra til å endre EU til det bedre – utafor eller innafor EU.

Sjøl ser jeg det slik: Med én prosent av EUs folketall, er det utafor EU vi har best muligheter for å påvirke utviklingen i EU – under forutsetning av at vi løser viktige samfunnsutfordringer på en bedre måte enn EU får til," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

 

Uskarp EU-debatt

Av Dag Seierstad

Den norske EU-debatten har sine enkle stemplingsmekanismer: Den som sier noe positivt om EU, er på ja-sida. Den som sier noe negativt, er på nei-sida.

For ikke å tape debatten, må ja-sida holde fast ved et ukritisk bilde av EU, mens nei-sida av samme grunn vegrer seg mot å si noe positivt om EU.

Dette skaper verst mulig klima for en debatt som demokratisk sett har som mål å gi norske velgere et best mulig beslutningsgrunnlag foran en eventuell framtidig folkeavstemning.

Politisk uenighet kan bunne i så mangt:

* Vi kan være uenige om hvordan det står til i samfunnet rundt oss.

* Vi kan være uenige om hva vi vil.

* Og vi kan være uenige om hvordan vi skal komme dit vi vil.

Sagt med andre ord: Vi kan være uenige om beskrivelser av faktiske forhold, om verdier og mål og om strategier. Men med en gang vi begynner å diskutere strategier, blir det klart at vi også kan være uenige på et fjerde punkt: om hvorfor forholdene er slik de er. For når strategier skal begrunnes, må vi mene noe om årsaksforhold – om hva som fører til hva.

Slik er det naturligvis også i debatten om norsk medlemskap i EU. Vi kan være uenige om hvordan det faktisk står til i Norge, i EU og i resten av verden. Vi kan være uenige om hvordan forholdene burde være – i en noe mer ideell verden. Vi kan være uenige om hvordan vi skal endre alt til det bedre – og om hva som ville være en forbedring. Og den siste uenigheten henger nøye sammen med at vi kan være uenige om hvorfor alt er som det er – i Norge, i EU og i resten av verden.

I EU-debatten filtres alle disse fire mulighetene for uenighet i hverandre på måter som gjør det vanskelig å forstå hva det er vi egentlig diskuterer.

Det kan for eksempel være forskjell på det å være for eller mot EU – og det å være for eller mot norsk medlemskap i EU. Det fins EU-tilhengere som er mot norsk medlemskap i EU, og det fins EU-motstandere som er for norsk EU-medlemskap.

Bellonas Frederic Hauge og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har fra tid til annen gitt uttrykk for at de har stor sans for EU-prosjektet, men er mer i tvil om det er bra at Norge går inn i EU, om det er bra for EU og integrasjonen i Europa.

Det fins også EU-motstandere, særlig blant sosialister med stor skepsis til nasjonalstaten, som vil ha Norge inn i EU fordi det er der den overgripende klassekampen må utkjempes. De ser dagens EU som et politisk uttrykk for den konsernstyrte globaliseringa, og dermed som noe som må nedkjempes. De vil inn i EU fordi de mener at det er der kampen må foregå.

Men dermed blir det en glidende, og ofte umerkelig, overgang fra «det radikale ja» til Høyres og NHOs ja. Det er en overgang som ikke erkjenner at EU fra starten av har hatt en grunnleggende høyrevri bygd inn i traktater og vedtaksregler.

De traktatfestede markedsfrihetene stiller ikke arbeid og kapital likt: Regelverket til EU utvikles systematisk slik at det skal bli enklest mulig å eie bedrifter i andre land, kjøpe opp bedrifter i flere land, slå sammen bedrifter på tvers av grenser.

Dette betyr at EU gir gode vilkår for konserndirektører som vil spille arbeidstakere (og myndigheter) i ulike land ut mot hverandre. Det er dette strategiske overtaket som gjør at NHO-ledelsen og de fleste konserndirektører hilser EU-medlemskap velkommen.

Dette er ingen midlertidig situasjon. EU-systemet låser fast dette strategiske overtaket for kapitalsida gjennom en EU-traktat som bare kan endres hvis samtlige EU-regjeringer er enige om det.

I den norske EU-debatten er det ingen enighet om at EU preges av en slik grunnleggende høyrevri. De fleste EU-tilhengere framstiller EU som en politisk nøytral arena der alle samfunnsinteresser kan hevde seg på likestilt grunnlag.

Dermed er det sjelden opplagt hva EU-debatten vår handler om. Et første skritt mot en avklaring ville være om vi klarte å skille debatten om EU fra debatten om norsk medlemskap. Siden vi for tida er inne i en rolig fase i debatten om norsk medlemskap i EU, har vi tid til å gjøre noe med denne debattsituasjonen. Men da må både ja- og nei-folk stilles overfor utfordringer som de sjelden har tatt på alvor.

Utfordringen til folk på nei-sida kunne være:

* Hvordan må EU endres for at du skulle kunne si ja til medlemskap?

* Hvordan kan vi fra norsk side – utafor EU – skape allianser med krefter innafor og utafor EU for å fremme en slik utvikling i EU?

Utfordringen til folk på ja-sida kunne være:

* Hva er det ved dagens EU som det er viktigst å endre?

* Hvordan kan disse endringene gjennomføres, med hvilke allianseparter og med hvilke strategiske perspektiv?

Hvis disse utfordringene tas på alvor, vil debatten dreies mot hva det er viktigst å endre ved dagens EU. Det vil nettopp tvinge fram en avklaring av hva det er vi er uenige om, om vi er uenige om beskrivelsen av EU, om det er hva vi slåss for politisk, eller om det er hvordan vi vil oppnå det vi slåss for. Men det vil også gi en avklaring av om vi faktisk er enige om noe – på den norske venstresida.

Mitt eget utgangspunkt i denne debatten er dette: Det er viktigere – også for oss i Norge – å endre EU enn å endre Norge. Men det er enklere å endre Norge enn å endre EU.

Det spenningsforholdet kunne være et felles utgangspunkt for EU-debatten på venstresida. Vi skiller lag av to grunner:

* Fordi vi er uenige om virkningene av et norsk EU-medlemskap ville være gode eller dårlige, og i tillegg om hvor uopprettelige de uheldige virkningene ville være.

* Og fordi vi er uenige om hvor vi med størst virkning kan bidra til å endre EU til det bedre – utafor eller innafor EU.

Sjøl ser jeg det slik: Med én prosent av EUs folketall, er det utafor EU vi har best muligheter for å påvirke utviklingen i EU – under forutsetning av at vi løser viktige samfunnsutfordringer på en bedre måte enn EU får til.

(også publisert i Klassekampen)

 

Kommentarer   

#1 Sissel Hell 05-05-2016 16:41
Skal EU bestå, så tror jeg det må skje mange endringer. Det er mange medlemsland som reagerer på mangt nå innen EU.

You have no rights to post comments