Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 19. august 2016 03:11

"For Norges Fredsråd er det aller viktigst å understreke at langtidsplanen for Forsvaret slik den foreligger tar store steg i en aggressiv retning, inn mot utenlandsoperasjoner, og er for ensidig rettet mot avskrekking. En av konsekvensene er at Norges reelle forsvarsevne svekkes, som flere fagmilitære kilder har påpekt. Det skjer i en tid hvor Norge får tydelige signaler om at terskelen for at våre allierte vil komme oss til unnsetning blir høyere.

Vi er på vei fra et personellintensivt til et utstyrsintensivt forsvar. Omstillingen av forsvaret har pågått siden 1999, men det er først nå vi egentlig tar diskusjonen. Norges higen etter å nå NATO-målet om å bruke 2% av bruttonasjonalprodukt på militæret gjør oss ikke nødvendigvis tryggere, og den gjør ikke verden fredeligere," skriver leder for Norges Fredsråd Hedda Bryn Langemyr blant annet når jeg utfordrer Fredsrådet til synspunkter på utkastet til nytt arbeidsprogram for SV.

Og hun minner også om at "det trengs partier og stemmer som minner oss på at veivalgene vi tar, både i form av ressursbruk og deltagelse i utenlandsoperasjoner, slett ikke er naturlover. Det er politikk - og den kan endres."

Les hele innspillet nedenfor.

Norges Fredsråd er blitt bedt om å komme med vårt syn på avsnittene om fredsarbeid og sikkerhetspolitikk i utkastet til nytt arbeidsprogram for Sosialistisk Venstreparti. Det bør i og for seg ikke være noen stor overraskelse at det finnes mye i utkastet hvor Fredsrådet og SV er på linje. I den grad vi har noen grunnleggende uenigheter, går det kanskje på synet på helt konkrete konflikter, hvor Fredsrådet alltid vil jobbe for en deeskalering av konfliktnivået, også i situasjoner der maktforholdet er skjevt. Det kan faktisk være flere motsetninger mellom solidaritetsarbeid og fredsarbeid enn man i utgangspunktet kanskje ser for seg. Men det er en omfattende diskusjon som det finnes andre tider og steder for - i denne omgangen har vi derfor valgt å begrense oss til å utdype våre perspektiver på noen punkter som er særlig sentrale for Norges Fredsråd i tiden fremover.

“SV vil at Stortinget skal godkjenne all bruk av militær makt.”

Det finnes mange viktige og vonde lærdommer i Afghanistanrapporten som kom tidligere i år. Den skildrer det som skjer når et land mangler en kraftfull utenrikspolitisk opposisjon og når oppfølgingen i mediene ikke holder mål.

SV sitter på den bitre erfaringen det er å være et fredsparti som satt i en regjering som gikk inn i Libya, uten noen form for bred behandling i forkant. Det er en del av norsk krigshistorie nå. Et ønske om å simpelthen “legge det bak seg” er forståelig, men det er også utilgivelig. Et av de største problemene med Norges stadig mer aktive rolle i utenlandsoperasjoner er motviljen mot å se resultatene av denne deltagelsen i øynene. Det så vi et eksempel på tidligere i år, hvor forslaget om en evaluering av norsk militær innsats i Libya, tilsvarende Afghanistanrapporten, ble nedstemt i Stortinget.

At SV går inn for at all bruk av militær makt må innom Stortingssalen er et åpenbart tegn på at partiet har tatt den erfaringen innover seg. Men det stopper ikke i den salen - kampen mot den rådende, altfor velvillige NATO-linjen må utkjempes på mange fronter.

Det mest bekymringsfulle trekket ved den norske debatten om krigsdeltagelse er det solide fotfestet tanken om at det ikke finnes noen annen linje enn den vi fører i dag har fått. Det er en giftig tanke, og den stemmer ikke egentlig med erfaringene vi gjør oss. Afghanistanrapporten understreker “Norges evne til å handle med større frihet i alliansesammenheng”. Å ikke delta i en utenlandsoperasjon er alltid et alternativ.

For Norges Fredsråd har det vært viktig denne våren og sommeren å minne om at debatten i forkant - både på Stortinget og ellers i den norske offentligheten - ikke er en hemsko for den norske sikkerhetspolitikken, men et verktøy og en forutsetning for å sørge for at norske interesser faktisk er ivaretatt. Vi kan ikke gå ut ifra at andre lands analyser og innenrikspolitiske behandling av disse temaene tar hensyn til norske perspektiver. Den jobben må vi gjøre selv. Fredsrådet mener at forslaget om obligatorisk behandling av bruk av militær makt er en god måte å sørge for at disse spørsmålene får bredere forankring og større oppmerksomhet.

“SV vil at Norges innsats i internasjonale konflikter endres fra krig til mekling, sivil innsats og humanitær bistand.”

Dette er også i tråd med Afghanistanrapporten, som slo fast at Norge “er best tjent med å utvikle spesialkompetanse på områder der det vil være et langsiktig behov og en tydelig rolle innen rammen av internasjonale, helhetlige innsatser.”

For vi er ingen militær stormakt, og det kommer vi aldri til å bli. Det er i utgangspunktet fredsdiplomati vi har utviklet mest kompetanse på. Når ønsket om at Norge atter skal være en fredsnasjon fremdeles lever, er det ikke av hensyn til oppblåste nasjonale selvbilder. Vi må ta innover oss at vi er bedre på noen ting enn på andre. Vi burde konsentrere oss om tingene vi er best på når vi deltar i internasjonale konflikter.

Eksempler på dette kan være å bidra til arbeid med å skape og bevare felles møteplasser i pågående konflikter for å hindre styrking av fiendebilder og sekterisk vold. Vi kan støtte opp om lokale våpenhviler fremforhandlet mellom regimer, lokalsamfunn og opprørsgrupper. I tillegg kan vi jobbe for reduksjon av våpenflyt inn i konfliktsoner.

På et overordnet nivå er det viktig å presisere at Norges fredsdiplomatiske rolle har blitt nedprioritert til fordel for militær deltagelse i konflikter. Vår militære deltagelse står samtidig i fare for å underminere vår rolle som fredsmekler. Arbeid for fred og forsoning, som har fått en mindre andel av budsjettene de to siste årene til tross for at det fremheves av regjeringen som en viktig del av norsk interessepolitikk, bør økes. 

“SV vil styrke forsvaret og øke den norske forsvarsevnen”

Et mindretall på tre i programkomiteen til SV ønsker å erstatte dette punktet med et punkt om å redusere utgiftene til forsvaret og militærapparatet. For Norges Fredsråd er det aller viktigst å understreke at langtidsplanen for Forsvaret slik den foreligger tar store steg i en aggressiv retning, inn mot utenlandsoperasjoner, og er for ensidig rettet mot avskrekking. En av konsekvensene er at Norges reelle forsvarsevne svekkes, som flere fagmilitære kilder har påpekt. Det skjer i en tid hvor Norge får tydelige signaler om at terskelen for at våre allierte vil komme oss til unnsetning blir høyere.

Vi er på vei fra et personellintensivt til et utstyrsintensivt forsvar. Omstillingen av forsvaret har pågått siden 1999, men det er først nå vi egentlig tar diskusjonen. Norges higen etter å nå NATO-målet om å bruke 2% av bruttonasjonalprodukt på militæret gjør oss ikke nødvendigvis tryggere, og den gjør ikke verden fredeligere.

Investeringene som er blitt foreslått i langtidsplanen handler også om situasjonen langs grensen vår mot Russland.  Det er dermed relevant å sammenligne oss med Finland, som deler en mye lengre grense med Russland enn det Norge gjør, og som har innrettet seg på helt annet vis. Finland holder seg fremdeles med et forsvar som teller 230.000 mennesker alt i alt, sammenlignet med Norges på 17.000. Finland har betydelig artilleri og luftvern og flere kampfly av typen F-18. Allikevel bruker Finland kun 20 milliarder kroner, halvparten av det Norge gjør, på militæret. De er en tydelig påminner på at det går an å innrette styrkene sine på langt billigere og mer hensiktsmessig vis om de ikke skal tilpasses utenlandsoperasjoner der vi ikke nødvendigvis sitter på den riktige kompetansen.

I tillegg har Norge et helt spesielt ansvar for å sørge for god dialog med Russland, og for å forhindre en eskalering av konfliktnivået og fryktretorikken mellom blokkene. Avspenning bør styrkes og det trengs en ordentlig opprustning av de sivile kontaktflatene mellom landene i nord.

At SV i utkastet til partiprogram også tar til orde for større nordisk forsvarssamarbeid sammenfaller med Fredsrådets eget syn.

“SV vil redusere innkjøpet av antallet F-35 jagerfly.”

Innkjøpet av 52 kampfly av typen F-35 er den største og mest kontroversielle delen av innkjøpene som ligger innbakt i Forsvarets langtidsplan. Prislappen på disse flyene var beregnet til 254 milliarder fram mot 2054. Den prisen kryper stadig oppover, blant annet på grunn av lav kronekurs. Det får dramatiske konsekvenser for prioriteringene i resten av forsvaret.

Men det viktigste momentet for Norges Fredsråd er hvordan storinnkjøpet av jagerfly signaliserer fortsatt norsk involvering i framtidige utenlandskonflikter hvor det, for norske forsvarspolitikere, er viktig å vise seg som det Afghanistanrapportens forfattere kalte “En god alliert”.

Flere stemmer, blant annet Nils Holme, tidligere sjef ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) sa det tydelig da han ble intervjuet om situasjonen i Dagbladet i februar: “Vi har en historikk med å kjøpe ting vi ikke har råd til å bruke og det bekymrer meg. Jeg blir ikke beroliget fordi vi får 52 nye jagerfly. Vår evne til å forsvare landegrensene er uansett meget, meget begrenset.” Hærsjef Odin Johannesen og Aleksander Jenkov, talsmann for Hæren, har også gått inn for at innkjøpet av jagerfly kan revurderes. For visse norske forsvarspolitikere virker det nesten som om det har gått en slags prestisje i å ignorere innspill fra folk som kjenner sektoren godt.

Det er en pinlig tendens. Om vi skal øke utgiftene til forsvaret såpass drastisk som det ligger i kortene at vi skal gjøre i årene fremover, er det naturlig at vi vier større plass til denne diskusjonen også innenfor den militære sektoren. Det trengs partier og stemmer som minner oss på at veivalgene vi tar, både i form av ressursbruk og deltagelse i utenlandsoperasjoner, slett ikke er naturlover. Det er politikk - og den kan endres.