Internasjonal politikk

Sikkerhetspolitiske veivalg - kjerneområder i norsk utenrikspolitikk

Sikkerhetspolitiske veivalg- kjerneområder i norsk utenrikspolitikk

Det er andre muligheter til å få slutt på konflikter, enn å blande seg inn militært på en av sidene.

"Den norske fredsbevegelsen er inne i en svært spennende tid. Det er en snill måte å si at vi mildt sagt står overfor store utfordringer. Norsk freds- og sikkerhetspolitikk trenger kraftige korrektiver. Selv om det finnes lyspunkter er hovedbildet at ting beveger seg i gal retning.

Vi fikk en Afghanistanrapport i vår som understreket hvor få av våre målsetninger Norge oppnådde i krigen. Vi lykkes i å vise oss som en villig juniorpartner i en storkoalisjon som var ute av stand til å fullføre oppdragene sine, og det var det. Afghanistan er nå i oppløsning og Taliban og andre grupperinger står i dag sterkere enn de gjorde da NATO intervenerte i 2001.

Men rapporten ga oss en påminnelse om at Norge faktisk har reelle valgmuligheter i slike tilfeller. Rapporten pekte på at Norge i mye større grad bør innrette ressursene vi bruker i slike konflikter mot det vi tradisjonelt sett har vært best på og som vi er kjent for - fredsskapende og konfliktforebyggende arbeid. Som småstat kan vi utgjøre en større forskjell for fred enn for krig, det er her vi kan bidra så det monner i internasjonal politikk og diplomati

Det er ikke selvskryt å minne om at Norge har vært en fredsnasjon i sånne sammenhenger. Det er først og fremst en helt nødvendig påminnelse til en utenrikspolitisk offentlighet som har fått det for seg at Norges ekspertise ligger i å sende jagerfly og utdanne spesialstyrker. Politikere som ikke ønsker å diskutere hvorvidt vi skal bidra militært i ulike områder og en offentlighet som i begrenset grad er villig til å gjøre opp status etter konfliktene vi har deltatt i.

Det finnes alternativer. Og vi så konkrete og svært vellykkede eksempler på rollen Norge kan spille for litt siden, da regjeringen i Colombia inngikk en historisk fredsavtale med FARC-geriljaen. En uke før det igjen, feiret utenriksminister Børge Brende en fredsavtale mellom Filippinske myndigheter og kommunistgeriljaen. To betydelige seire for fredssaken, hvor Norge spilte en sentral rolle. Dette viser at det er andre muligheter til å få slutt på konflikter, enn å blande seg inn militært på en av sidene," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr, formulert for en SV-forsamling.

Les mer nedenfor.

 

Sikkerhetspolitiske veivalg- kjerneområder i norsk utenrikspolitikk

Av Hedda Bryn Langemyr, leder av Norges Fredsråd

Den norske fredsbevegelsen er inne i en svært spennende tid. Det er en snill måte å si at vi mildt sagt står overfor store utfordringer. Norsk freds- og sikkerhetspolitikk trenger kraftige korrektiver. Selv om det finnes lyspunkter er hovedbildet at ting beveger seg i gal retning.

Vi fikk en Afghanistanrapport i vår som understreket hvor få av våre målsetninger Norge oppnådde i krigen. Vi lykkes i å vise oss som en villig juniorpartner i en storkoalisjon som var ute av stand til å fullføre oppdragene sine, og det var det. Afghanistan er nå i oppløsning og Taliban og andre grupperinger står i dag sterkere enn de gjorde da NATO intervenerte i 2001.

Men rapporten ga oss også en påminnelse om at Norge faktisk har reelle valgmuligheter i slike tilfeller. I tilfellet Afghanistan fikk vi for eksempel en sterk oppfordring fra USA og NATO om å bidra med styrker i bekjempelsen av Taliban sør i Afghanistan høsten 2006. Norge valgte, etter press fra SV å ikke delta der hvor de hardeste kampene pågikk, og selv om det hadde blitt varslet fikk ikke dette noen alliansemessige negative konsekvenser for oss. Dette understreker at det er et reelt alternativ at vi ikke blander oss inn i væpna kamper og kriger hver gang USA ber oss om det. Vi har faktisk lov til å si nei, selv om vi siden 1999 ghar gjort for lite av det og generelt utvist for lite selvstendighet i norsk utenrikspolitikk.

Rapporten pekte også på at Norge i mye større grad bør innrette ressursene vi bruker i slike konflikter mot det vi tradisjonelt sett har vært best på og som vi er kjent for - fredsskapende og konfliktforebyggende arbeid. Som småstat kan vi utgjøre en større forskjell for fred enn for krig, det er her vi kan bidra så det monner i internasjonal politikk og diplomati.

Det er ikke selvskryt å minne om at Norge har vært en fredsnasjon i sånne sammenhenger. Det er først og fremst en helt nødvendig påminnelse til en utenrikspolitisk offentlighet som har fått det for seg at Norges ekspertise ligger i å sende jagerfly og utdanne spesialstyrker. Politikere som ikke ønsker å diskutere hvorvidt vi skal bidra militært i ulike områder og en offentlighet som i begrenset grad er villig til å gjøre opp status etter konfliktene vi har deltatt i.

Det finnes alternativer. Og vi så konkrete og svært vellykkede eksempler på rollen Norge kan spille for litt siden, da regjeringen i Colombia inngikk en historisk fredsavtale med FARC-geriljaen. En uke før det igjen, feiret utenriksminister Børge Brende en fredsavtale mellom Filippinske myndigheter og kommunistgeriljaen. To betydelige seire for fredssaken, hvor Norge spilte en sentral rolle. Dette viser at det er andre muligheter til å få slutt på konflikter, enn å blande seg inn militært på en av sidene.

I fjor kuttet likevel regjeringen 265 millioner kroner i budsjettene for fredsarbeid. I et intervju med Dagsavisen sier blant annet Benedicte Bull, professor ved Senter for Utvikling og Miljø, at det ikke er sikkert at Norge kunne spilt den rollen vi har gjort om de kuttene hadde kommet før. Hvilke muligheter går vi glipp av om Norge nedprioriterer fredsskapende og humanitære formål i budsjettene? Det er vanskelig å spekulere i, men det får konsekvenser. Dette er faktisk noe vi aktivt velger bort.

Debatten om hva slags rolle Norge kan og bør spille trenger en realitetsorientering. Den krever en modigere og åpnere diskusjon enn den vi får til i dag. Til neste år får vi en stortingsmelding om veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men planene som ligger i forslaget til langtidsplan for Forsvaret, som skal behandles av Stortinget allerede i høst, forteller en god del om hvor vi er på vei. Om hvor vi har vært på vei en god stund allerede.

Vi viderefører bevegelsen fra et defensivt innretta og personellintensivt forsvar til et offensivt, høyteknologisk og materiellintensivt forsvar. Vi bygger ned hæren og heimevernet samtidig som vi prioriterer satsningsområder som innretter det norske forsvaret mot NATO-integrerte utenlandsoperasjoner og NATOs interesser i Nordområdene. Det er en plan som gjør oss mer avhengige av NATO i en tid der NATO er i ferd med å endre karakter. Hvor, som Robert Mood skriver i en kronikk i Aftenposten, rommet mellom hva som er for lite for NATO og hva som er for stort for Norge er i ferd med å utvides. Altså at konflikten må være av en viss størrelse for å vekke de allierte til handling, men at det finnes mange sjikter og nivåer av konflikt hvor de allierte ikke vil komme oss til unnsetning hvor vi står i en dårlig posisjon og er lite rusta til å kunne forsvare oss selv. Hvor nye former for terror og krigføring stiller forsvaret vårt overfor utfordringer som et storinnkjøp av F-35 jagerfly ikke er i stand til å løse.og hvor den operative evnen og forsvarsevnen til det norske forsvaret er, sett under ett, svært begrenset.

Vi er nabo til et uforutsigbart Russland, vår viktigste allierte er et mer og mer uforutsigbart USA. Vi er nødt til å kunne se for oss hvordan det høye sikkerhetspolitiske spillet som bedrives i dag kan eskalere og endre mulighetsbildet, også på kort tid. Tendenser kan snu. Fremveksten av ekstremisme, av ytterliggående politiske bevegelser, av stormakter som børster støv av fryktretorikken, alt det burde minne oss om hvordan verden har tatt fyr tidligere. Og selv om noen optimister vil innvende at antallet mennesker som dør i krigshandlinger har sunket og at det er en rekke andre indikatorer som peker mot at verden totalt sett har vært på vei til å bli et fredeligere sted en god stund er vi nødt til å bringe med oss en sunn dose realisme. For historien beveger seg i rykk og napp. Og en samtid som er så preget av krigshissing og polarisering fortjener vår oppriktige bekymring. Dette er ikke noe dommedagsprofeti, altså, men refleksjoner til ettertanke.

Den globale pengebruken på våpen øker og Norge er med på kappløpet både som importører og eksportører. Det er bra at SV, sammen med Venstre, har fremmet forslag om forbud av “salg av strategiske varer (som inkluderer A- og B-materiell og flerbruksvarer) til land hvor myndighetene begår alvorlige menneskerettighetsbrudd mot og/eller systematisk undertrykker sin egen befolkning”.

Det er et helt innlysende forslag, og det er desto mer forstemmende å se at andre partier som sitter i opposisjon på Stortinget, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke bare unnlater å støtte forslaget - De er også fullstendig ute av stand til å gi et sammenhengende svar på hvorfor de ikke støtter det. For i 2016 eksporterer vi fortsatt våpen til land som Saudi-Arabia, Oman, Qatar og de Arabiske Emirater, land vi ellers på ingen måte liker å sammenlikne oss med.

Den essensielle debatten om hvem vi inngår avtaler med forsvinner inn i tåkeheimen. En debatt som er ønsket, attpåtil - det er ikke vanskelig å finne helt vanlige folk som stiller spørsmålstegn ved våre bånd til et land som Saudi-Arabia, de finnes langs hele det politiske spekteret. Det er bare litt stillere på Stortinget - og det er gjennomgangstonen i mange av disse spørsmålene. Den norske debatten, særlig fra politisk hold, er utydelig, den er unnvikende og den er virkelighetsfjern. Og, når den faktisk blusser opp, er det vi altfor ofte hører de svært polariserte stemmene fra de berømmelige ekkokamrene. Men: det er det som skjer når tyngdepunktet i den norske offentligheten abdiserer i disse spørsmålene. Når de simpelthen unngår å diskutere Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg på skikkelig vis.

Et flertall på Stortinget motsatte seg i vår å granske Norges deltagelse i Libya. Kanskje var Afghanistanrapporten for tøff kost for de som har likt å omtale Afghanistan som en suksess, kanskje vet AP og de andre som satt i regjering i 2011 at de har svin på skogen hva gjelder beslutningsprosedyrer, og at de har såpass mange sivile liv på samvittigheten etter avgjørelser fatta på sviktende grunnlag at det ikke tåler dagens lys. Flertallet på Stortinget ga grønt lys til at Norge sender spesialstyrker til Syria. Det gjorde de med minimalt av debatt i forkant. Avgjørelsen ble tatt mens halvparten av Norges befolkning var på sommeravslutninger med barna sine og den andre halvparten var på sommerfest med jobben. På samme vis ble Langtidsplanen for forsvaret sendt over til Stortinget dagen før Stortinget gikk ut i ferie. Det har blitt en lei vane at regjeringen gjør det de kan for at vi skal få minst mulig debatt rundt, det jeg mener, er de viktigste spørsmålene i vår tid.

Samtidig avslører lekkasjer fra arbeidet med langtidsplanen at det har vært en drakamp innad i regjeringen, mellom de som støtter styrkingen av strategiske kapasiteter (altså jagerfly, maritime fartøy m.m.) og de som støtter et bredere norsk territorielt forsvar som styrker vår forsvarsevne og gjør oss mindre avhengige av Nato. Lekkasjene forteller oss at vår forsvarsminister, Ine Eriksen Søreide, har vært blant dem som har slått alarm om at disse to hensynene vanskelig lar seg forene innenfor dagens budsjettrammer - og at det er satsningen på investeringer i nytt materiell innrettet mot utenlandsoperasjoner som har vunnet kampen om midlene. Viljen til å ta inn over seg motstanden disse planene får fra fagmiljøer og til å i det hele tatt åpent diskutere alternativer til den rådende linja utenfor lukkede rom, er bortimot ikke-eksisterende. Det er synd, all den tid det tross alt er framtida vår det er snakk om.

Så det er grunn til å være urolig i Norge i 2016, ikke minst over den elendige forfatningen den utenrikspolitiske opposisjonen har vært i siden SV gikk inn i regjering i 2005. Den trenger en kraftig opprustning. Jobben må åpenbart gjøres mange steder: fra mediene, til fagmiljøer, til organisasjonslivet og ikke minst innad i fredsbevegelsen og de politiske partiene, spesielt de partiene som til enhver tid er i opposisjon.

Men det er åpenbart at SV, som sitter på den svært bitre erfaringen det er å være et fredsparti som satt i regjering da Norge bombet Libya, har et særskilt ansvar for å bære med seg alt de kan av lærdommer - og for å finne en ny likevekt som fredsparti med en krigshistorie. Partiet har tross alt spilt en avgjørende rolle for dette ved utallige anledninger tidligere, seinest nå i spørsmålet om NATOs opprusting i Øst-Europa, samt regjeringas atomvåpenpolitikk. Det er slike utspill som får bevegelse i debatten. Her er jeg sikker på at SV vil spille en nøkkelrolle i årene som kommer.

Dessverre er det ofte lettere sagt enn gjort. Men, både det nevnte forslaget om Libya-granskning som ble fremmet i Stortinget i vår og forslaget som ligger inne i programutkastet om at alle utenlandsoperasjoner må opp til åpen debatt i Stortinget først, er åpenbare tegn på at man tar den oppgaven seriøst. Begge de to tiltakene ville gjort Norge bedre rustet til å fatte forsvarlige beslutninger i disse alvorlige spørsmålene. Bred debatt er ikke et hinder for handling - det er et verktøy. Vi kan ikke regne med at noen andre land ivaretar det norske synet og norske interesser i slike spørsmål. Vi må gjøre jobben selv. Da må vi ha ryggrad til å foreta selvstendige vurderinger i lys av hva vi faktisk er tjent med, ikke videreutvikle den linja som i psykologien heter «The disease to please», som faktisk går på bekostning av og av og til er i direkte strid mot våre interesser.

Den utenrikspolitiske opposisjonen må styrkes - vi må bli bredere. Det innebærer også en vilje til å stå sammen med uventede alliansepartnere i enkeltsaker. Å vise interesse for argumentene til grupper med overlappende interesser. Norges Fredsråd har gjennom året trukket fram fagstemmer fra militæret som har kommet med kritikk av Norges reelle forsvarsevne, planene om innkjøp av jagerfly og av deltagelsen vår i utenlandsoperasjoner. Det er helt åpenbart at fredsbevegelsen er sterkt uenig med disse personene på andre punkter, som hvor mye penger Norge i det hele tatt skal bruke på forsvaret sitt. Men alle oppspark til diskusjon om disse tingene må løftes fram. Satt på spissen: Når Robert Mood i en kronikk i Aftenposten denne høsten advarer i kraftige ordelag mot måten det norske forsvaret gjør seg avhengig av NATO på, så er det til å leve med at han også tar til orde for en økning i norske forsvarsbudsjetter. De som ønsker en annen orientering for det norske forsvaret er nødt til å snakke sammen.

Fredsarbeid dreier seg om kompromisser. Det finnes få fredsavtaler som er signert uten at kritikken også har haglet fra grupper som opplever at alt annet enn rettferdighet er blitt oppnådd. Det er helt innlysende. Men det er også grunnleggende for hva Norges Fredsråd mener bør prege debatten: En større sindighet og pragmatisme enn vi ser i dag. For det enkleste er å ta stilling. Skråsikkerhet er ikke mangelvare i den offentlige debatten. Det finnes nok posering, stillingstagen som letter samvittigheten, men som til syvende og sist har lite å si, og som i verste fall oppmuntrer til å låse fast partene. Posisjonering løser sjelden konflikter. I konflikten mellom for eksempel israelere og palestinere er det ikke nok å ha rett. Den typen stillingstagen i assymetriske konflikter er ofte med på å bidra til legitimering av ødeleggelsene ytterliggående grupper, som Hamas eller Hizbollah står for. Vi er nødt til å la være å hause opp de normative og ideologisk baserte sannhetene som makthaverne på begge sider prøver å etablere i den hensikt å splitte folk, til fordel for å se på hvilke interessefellesskap vi har.

Det er mitt syn. Vi må fokusere på de reelle interessene og behovene folk har og korrigere vår egen virkelighetsforståelse i møtet med andre perspektiver. Kun da vil vi være på sporet av løsninger som kan være robuste mot verdens statsterrorister og andre terrorister. Dét er utfordringen for den norske fredsbevegelsen. Det er å vise at militær handlekraft ikke er den eneste måten å handle på i møte med terrorisme, krig og konflikt. Vi har vært med i ganske mange kriger de siste årene uten at det er enkelt å argumentere for at særlig mange av dem har vært vellykkede, verken i Afghanistan, Irak, Libya eller nå i Syria. Vi vet hva som ikke fungerer og likevel synes løsningen vår å være å pøse på med mer av det samme. Det er begrensa hvor mange ganger vi kan gjenta de samme handlingene og forvente andre resultat. Det er ikke fremtidsoptimisme, det er galskap. Vi må evne å se på alternativer til dagens forsvarspolitikk og til utenlandsoperasjonene vi blir med på, ikke som en akademisk øvelse, men helt nødvendige diskusjoner. Det dreier seg tross alt om liv og død. Vi må prioritere freds- og forsoningsarbeid, ikke bare i ord, men også i budsjetter og praktisk politikk. Ikke fordi vi har et rykte å leve opp til eller fordi vi vil renvaske oss fra skyld for tidligere kriger vi har deltatt i, men noe vi gjør fordi det faktisk fungerer - fordi vi tror det kanskje til syvende og sist er det eneste som kan fungere. 


Kommentarer   

+3 #1 Trine Eklund 08-09-2016 10:27
Helt avgjørende at mange blander seg inn i dagens sikkerhet- og utenrikspolitik k - som pt. er på ville og farlige veier med den opprustningen regjeringen går for - inkl. norsk våpenproduksjon - og eksport Alternativene finns som Hedda B. Langemyr og mange med henne påpeker. Bygg opp FREDEN - ikke våpenindustrien
+3 #2 Bijan Abdullah 08-09-2016 13:49
Det er ikke mulig å være både et toneangivende medlem av NATO med med en unormal utenrikspolitik k fremfor Russland, og samtidig være fredsnasjon. I hvertfall ikke på langsikt. I retorikk er Norge en fredsnasjon, men i handling er noe annet. Norge er med på å trene militært tidens verste muslimske fundamentaliste ne for å styrte Assad-regimet som ikke er potensiel trussel verken mot Norge eller andre land. Å true Russlans interesser i andre deler av verden som er både naboland og en stormakt, å bidra med å erstatte de sekulære regimer til fordel for muslimske fundamentaliste r i Midt-Østen er veldig langt fra å være en fredsnasjon. Kanskje neste generasjoner klarer dette.
0 #3 Farid Reza Chondavol 08-09-2016 13:50
Mellom sivile folket og regjeringen i Norge, det er stor miss forstå , For å forstå den virkelige betydningen av politikk ,, for regjeringen og norske politikere, utenrikspolitik k betyr at felles Mål av politisk, økonomisk og militær makt med vesten , med sikte på å lure folk gjennom Democracy , .. men for norske sivile og soldater , Norske utenrikspolitik k betyr at humanitær bistand til land i krise ... det er derfor i dag, vi har sosiale kriser mellom norske folk og utlendinger som bor i Norge, det norske folk mener at skylden for alle problemene i Sør-Amerika, Øst-Europa, Asia og Midt-Østen landet , det er på grunn av deres Religion, gammel kultur og er glad i krig , og landet vårt er det beste landet i form av humanitær bistand til andre land
+1 #4 Hamid Ahmadi 08-09-2016 13:52
Så lenge lille Norge er tilhenger av USA ingenting vil fingere . å sende norske soldater og krige i Afghanistan er det stor spørsmål tegn og det betyr at Norge går i krig uten sin vilje , men kriger for USA sine interesser
+1 #5 Alisheer Kasimi 08-09-2016 22:22
I Afghanistans tilfelle kan ikke jeg, som opprinnelig kommer fra Afghanistan hevde at det har vært "galskap". Norge er en del av NATO og dermed var NATO som ga oppdrag til alle sine medlemmer om å slutte seg til koalisjonen. Med andre ord hadde Norge ikke valg,blant annet siden USA hevdet at i denne krigen er du enten "med oss eller mot oss". Ditt argument er kanskje at Norge burde ikke ha sluttet seg til NATO?

Når det gjelder om krigen/okkupasj onen har vært bra (vellykket som du hevder) eller dårlig er det en annen sak. Igjen kan jeg som afghaner si at de aller fleste Afghanere er takknemlig for at NATO drev Talibanere/barb arene ut. Ja! de har tatt kontroll over en brøkdel av landet tilbake, men de vil aldri ta hele landet igjen. For det folk har opplevd under Taliban vil de aldri oppleve igjen.

Noen konkrete eksempler på forbedring er; 9 millioner barn går på skole (både jenter og gutter). Kvinner har fått betydelig stor grad av rettigheter. I dag har vi til og med kvinnelige guvernører, men under Taliban kunne ikke de gå ut alene. Press og media har så si frihet når det gjelder ytringsfrihet. Ikke minst bor folk ikke i et diktatur land!
+2 #6 Vidar Aas 09-09-2016 08:10
Vil gjerne få minne om at Arbeiderpartiet sto for å gjøre Nicaragua til hovedsamarbeids land da Reagan utdanna Contras i Florida. Den gangen hadde vi utenriksministr e med baller, men det var da Jens var NATO-motstander . I dag bor Jagland i et EU-palass og Jens har solgt sjela si til NATO og AP har hatt jevn stø kurs mot høyre i alle årene siden Contras brente skoler i Nicaragua.
+1 #7 Roald Atle Furre 09-09-2016 08:11
Kanskje verneplikten også må vektlegge fredsskapende og konfliktforebyg gende arbeid og ikke bare våpenmakt ? En utfordring for Forsvaret og samfunnet vårt.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode