Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 17. september 2016 03:48

Ifølge forskningsinstituttet IER er rettighetene til britiske arbeidstakere svekka mer enn i de fleste land i Vest-Europa. Kan dette ha noe med at det ble flertall for brexit og at David Cameron måtte pakke sakene og forlate 10 Downing Street? Dette spør Dag Seierstad om.

«Det er mulig at det har lite med EU å gjøre. Men det kan ha sammenheng med at mange ville ut av en situasjon som ble opplevd som uholdbar. Så ga det seg plutselig en anledning til å gå helt på tvers av noe som eliten i de store partiene og i nærings- og samfunnsliv advarte så sterkt imot, så sterkt at skremslene til slutt viste hvor intenst de ville at alt skulle fortsette som før,» skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under «les mer.»

Verre enn brexit?

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

* De jobber i snitt flere timer i uka enn det som er vanlig i andre europeiske land.

* De jobber flere dager i året.

* De jobber flere år før de går av med pensjon.

* De får lavere pensjoner.

* De har de fått mindre utdanning og opplæring.

* Produktiviteten deres er lavere.

* Lønna er så lav at en større andel av dem lever i fattigdom enn nesten overalt ellers i Europa.

* Lønnsgapet mellom kvinner og menn er på et fullstendig uakseptabelt nivå.

Hvem er det som har det så ille? Ifølge det britiske «Instituttet for sysselsettingsrettigheter» (IER) er det de britiske arbeidstakerne sammenlikna med arbeidstakere ellers i Vest-Europa.

Kan dette ha noe med at det ble flertall for brexit? Det er mulig at det har lite med EU å gjøre. Men det kan ha sammenheng med at mange ville ut av en situasjon som ble opplevd som uholdbar. Så ga det seg plutselig en anledning til å gå helt på tvers av noe som eliten i de store partiene og i nærings- og samfunnsliv advarte så sterkt imot, så sterkt at skremslene til slutt viste hvor intenst de ville at alt skulle fortsette som før.

Hvis det har lite med EU å gjøre, så kan det ha desto mer å gjøre med forhold inne i det britiske samfunnet. Det britiske forskningsinstituttet IER ser det slik: Rettighetene til britiske arbeidstakere er svekka mer enn i de fleste land i Vest-Europa: «De britiske fagforeningslovene er de mest restriktive i den vestlige verden. Det er helt udiskutabelt både når det gjelder handlefriheten til fagforeninger, retten til å streike og til å forhandle kollektivt.»

Storbritannia har nå den nestlaveste avtaledekningen i Vest-Europa. Mindre enn tjue prosent av arbeidstakerne er omfatta av en tariffavtale. Det er lavere enn noen gang siden første verdenskrig. Ifølge IER preges rettstilstanden av et «unødvendig legalistisk, ineffektivt og uendelig komplisert system av regler som er altfor avhengig av advokater, dommere og domstoler for å praktiseres».

I 1979 hadde britisk fagbevegelse 13 millioner medlemmer. I 2000 var tallet 7,3 millioner, og i 2012 6 millioner. Mange årsaker ligger bak denne nedgangen. Strukturendringer i næringslivet og økende arbeidsløshet har bidratt med sitt. Det har også mislykte faglige strategier ut fra en til dels arrogant overoptimisme på 1970-tallet.

Men viktigst er nok det markedsliberale herredømmet over britisk politikk og økonomi som befesta seg i løpet av 1980-tallet og ble videreført av alle britiske regjeringer til denne dag. Margaret Thatcher vant regjeringsmakta i 1979, mindre på et klart program enn på velgernes misnøye med de siste Labour-regjeringene. Men retningen på samfunnsendringene var Thatcher ikke i tvil om. Endringene skulle likevel skje i porsjoner små nok til at velgerne ikke snudde ryggen til dem. Mellom 1980 og 1993 fikk Thatcher-regjeringene med to–tre års mellomrom gjennomført lovendringer som skritt for skritt bidro til å innskrenke handlefriheten til fagbevegelsen.

I 1980 ble fagforeninger fratatt den juridiske retten til å opptre på vegne av de ansatte på en arbeidsplass. Retten til sympatistreik ble kraftig innskrenka. Fra 1982 var streiker bare lovlige hvis de retta seg mot den «umiddelbare arbeidsgiveren», ikke mot arbeidsgivere høyere opp i kontraktskjeden. Det ble presisert at det ikke var tillatt å gå til sympatistreik med ansatte i utlandet sjøl om det dreide seg om ansatte i samme konsern.

Det ble mulig for arbeidsgivere å kreve erstatning opp til en kvart million pund fra fagforeninger hvis de var påført urimelige tap i forbindelse med streiker. Hvis boten ikke ble betalt, kunne alle aktiva til fagforeningen beslaglegges. Tilsvarende regler hadde det ikke vært i det britiske lovverket siden de ble avskaffa i 1906.

Fra 1984 var det bare tillatt å streike hvis det var vedtatt ved en avstemning blant de ansatte. Fagforeningene ble pålagt å gjøre medlemmene oppmerksomme på at de hadde brutt arbeidskontrakten hvis de stemte for å streike. Fra 1988 måtte viktige avstemninger, blant annet om å streike, foretas med brev, ikke på møter. I 1993 fikk folk rett til å gå til rettssak mot fagforeninger dersom arbeidskonflikter hadde rammet dem økonomisk.

Med slike lovendringer i ryggen kunne streiker stoppes i rettsvesenet dersom det var tvil om de var lovlige. Mange streiker måtte avblåses hvis det var fare for bøter hvis rettsgrunnlaget for streiken var usikkert. Det var dermed blitt så godt som umulig å gå til streik på lovlig vis, faglige rettigheter for tillitsvalgte, tilkjempa gjennom generasjoners arbeidskamper, var blitt feid til side, og adgangen for fagforbund og fagforeninger til å bevilge penger til politiske formål var blitt kraftig begrensa.

Med Tony Blair som partileder vant Labour flertall i parlamentet ved tre valg på rad, i 1993, 1997 og 2001. i løpet av denne lange regjeringsperioden ble det ikke gjort særlig mye for å forbedre situasjonen for fagbevegelsen. Det er bred enighet blant arbeidslivsforskere at britiske arbeidstakere har mindre vern i lovverket enn ansatte i de fleste land i Vest-Europa.

Mot alle odds vant de konservative valget i mai 2015. Statsminister David Cameron trengte ikke lenger noen koalisjonsregjering sammen med liberal-demokratene for å ha flertall i Underhuset. Den nye regjeringen la i mai 2015 fram et lovforslag (Trade Union Bill) som ville svekke fagbevegelsen enda mer. Det reiste en storm av motstand, så sterk at ledende EU-tilhengere innen fagbevegelsen trua med å stemme nei til EU-medlemskap hvis ikke regjeringen trakk forslaget.

Det endte med at en neddempa versjon (Trade Union Act 2016) ble vedtatt i april 2016. Den har også utløst voldsomme protester fra en samla britisk fagbevegelse. Særlig provosert er fagbevegelsen fordi en såkalt «sertifiseringsoffiser» får rett å overvåke og gripe inn overfor indre forhold i en fagforening eller et fagforbund.

Kilde: Ciaran Cross: «Starting from Scratch: A Manifesto for UK Labour Law», International Labour Rights, 2/2016

(publisert i Klassekampen)