Internasjonal politikk

Når arbeidsfolk svekkes

Når arbeidsfolk svekkes

Hvordan EU tvang igjennom at hver fransk arbeidsplass skal ha sin egen arbeidslov.

"Det franske samfunnet har i mer enn et halvt år vært prega av demonstrasjoner, streiker og gatekamper i protest mot å svekke den franske arbeidsloven. Gatekampene har til dels vært voldelige. I mars 2015 var 400.000 mennesker i gatene. Meningsmålinger viste at 60–70 prosent av velgerne var uenige i lovforslaget.

Nesten 2000 har vært arrestert, og flere hundre politibetjenter ble skadd i løpet av disse månedene. Det har nok betydd at enda flere demonstranter har blitt skadd av et politi som ikke er kjent for å være konfliktsky, men det tallet har jeg ikke klart å finne. I juli var en ny «Arbeidslov» et faktum, men demonstrasjonene, streikene og gatekampene fortsatte. En medvirkende årsak var måten loven ble vedtatt på.

Den nye arbeidsloven ble ikke vedtatt av nasjonalforsamlingen slik som nye lover normalt skal bli, den ble ikke en gang lagt fram til diskusjon der. I stedet ble loven vedtatt av presidenten, Francois Hollande, i kraft av spesielle fullmakter som de Gaulle for seksti år sia sørga for at den franske grunnloven skulle gi presidenter.

Le Pen sine representanter i nasjonalforsamlinga forlot salen da statsminister Manuel Valls gjorde det klart at loven ville bli vedtatt av presidenten. Dermed slapp han å se hvor mange som ville stemme mot loven i hans eget sosialistparti. Loven ble ikke holdt unna parlamentet fordi den var lite kontroversiell. Tvert imot. Den er så kontroversiell at streikene, demonstrasjonene og gatekampene har vart hele sommeren i gjennom – også etter av loven var vedtatt," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

 

Når arbeidsfolk svekkes

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Det franske samfunnet har i mer enn et halvt år vært prega av demonstrasjoner, streiker og gatekamper i protest mot å svekke den franske arbeidsloven. Gatekampene har til dels vært voldelige. I mars 2015 var 400.000 mennesker i gatene. Meningsmålinger viste at 60–70 prosent av velgerne var uenige i lovforslaget. Nesten 2000 har vært arrestert, og flere hundre politibetjenter ble skadd i løpet av disse månedene. Det har nok betydd at enda flere demonstranter har blitt skadd av et politi som ikke er kjent for å være konfliktsky, men det tallet har jeg ikke klart å finne.

I juli var en ny «Arbeidslov» et faktum, men demonstrasjonene, streikene og gatekampene fortsatte. En medvirkende årsak var måten loven ble vedtatt på. Den nye arbeidsloven ble ikke vedtatt av nasjonalforsamlingen slik som nye lover normalt skal bli, den ble ikke en gang lagt fram til diskusjon der. I stedet ble loven vedtatt av presidenten, Francois Hollande, i kraft av spesielle fullmakter som de Gaulle for seksti år sia sørga for at den franske grunnloven skulle gi presidenter.

Le Pen sine representanter i nasjonalforsamlinga forlot salen da statsminister Manuel Valls gjorde det klart at loven ville bli vedtatt av presidenten. Dermed slapp han å se hvor mange som ville stemme mot loven i hans eget sosialistparti. Loven ble ikke holdt unna parlamentet fordi den var lite kontroversiell. Tvert imot. Den er så kontroversiell at streikene, demonstrasjonene og gatekampene har vart hele sommeren i gjennom – også etter av loven var vedtatt.

Hva har opprørt?

Den nye arbeidsloven har snudd opp-ned på den arbeidslovgivningen som tvang seg fram etter den såkalte Corrières-katastrofen i 1906, da 1099 gruvearbeidere mista livet, blant dem 242 barnearbeidere. Den lovgivningen har hatt som utgangspunkt at arbeidslivet burde tilpasses dem som skal tåle å jobbe der. Hollande-loven har det motsatte utgangspunktet. Nå skal de som jobber, tilpasses arbeidslivets krav – eller som sosialistlederen Hollande har sagt det: «Vi må tilpasse arbeidsloven til selskapenes behov.» På den måten skal det – ifølge Hollande - utvikles en helt ny sosialmodell.

Det står allerede i artikkel 1 i fortalen til loven at «menneskers friheter og fundamentale rettigheter kan måtte begrenses hvis det er nødvendig for god styring av selskapet». Den nye loven gir bedriftsledelsen mer makt over viktige forhold på arbeidsplassen. Oppsigelsesvernet skal svekkes. Det skal bli enklere å si opp ansatte, og fast ansettelse bør erstattes av midlertidig ansettelse.

Den lovbestemte 35-timersuka har ikke vært til hinder for at arbeidsgiveren har kunnet pålegge overtid inntil ti timer per dag og inntil 48 timer i uka. Nå skal arbeidstida kunne økes til tolv timer per dag «hvis aktiviteten øker eller hvis det trengs for organiseringen av selskapet» – og til 60 timer per uke «hvis eksepsjonelle forhold» krever det. Det som derimot skal senkes, er overtidsbetalinga.

For fagbevegelsen er det mest kontroversielle at selskap kan forhandle fram «offensive avtaler» på arbeidsplass-nivå, avtaler som setter til side tariffavtaler når det gjelder lønn, arbeidstid og andre tariffbestemte forhold. Til nå har slike arbeidsplassavtaler vært en nødløsning som bare kunne tas i bruk hvis det var nødvendig for å unngå konkurs eller oppsigelser.

Den nye loven innebærer at avtaler om å fravike tariffavtalen ikke trenger støtte fra mer enn 30 prosent av de ansatte. Fra faglig hold oppleves dette som at «hver arbeidsplass får den arbeidsloven som bedriftsledelsen vil ha». Dermed blir det tradisjonelle normhierarkiet i arbeidslivet snudd på hodet. Desentraliserte forhandlinger kan overstyre både lover og bransjeavtaler. Avtaler på den enkelte arbeidsplass får fortrinnsrett foran både lovbestemte og tariffbestemte standarder, men bare hvis de lokale avtalene svekker standardene gitt ved lov eller tariffavtale.

Alt dette innføres i en situasjon der arbeidsløsheten er stor og oppleves som en reell trussel for hundretusener av arbeidstakere, og der det som fins av vekstimpulser, skyldes lav oljepris og sterk dollarkurs.

Bak den nye arbeidsloven ligger presset fra EU-kommisjonen om å få ned den statsgjelda som finanskrisa og den rådende krisepolitikken har påført de fleste EU-land.

Den såkalte six pack-lovgivningen fra 2011 viderefører kravet om at årlige budsjettunderskudd aldri må overstige 3 prosent av bnp. Ved større underskudd enn 3 prosent, skal EU-kommisjonen kreve inn bøter på milliarder av euro. Og nå er det alvorlig ment.

I 2013 fikk den franske regjeringen klar beskjed om at den måtte bekjempe de store underskudda på statsbudsjettet med «omfattende strukturreformer». Slike reformer har EU definert som «fundamentale tiltak for å liberalisere arbeids-, produkt- og tjenestemarkedene». Den franske regjeringen ble pålagt å endre både arbeidsloven og pensjonsordningene.

Viktigste kilder:

Maxime Benatouil: «Labour market’s reform package and (fragile) re-birth of a trade unions-led social movement», Transform! network, 8. september 2016

«How the EU pushed France to reforms of labour law», Corporate Europe Observatory, 2016

«Nå skal de som jobber, tilpasses arbeidslivets krav»

(publisert i Klassekampen)

 

Kommentarer   

#1 Stein H GulbrandsenMan ¨å 06-10-2016 15:51
Man må ikke være likegjyldig

You have no rights to post comments